Leksikon:Prest

Se også Prest i lokalhistoriewiki.nos hoveddel.

Prest, (gresk presbyteros, ‘eldste’), person som forvalter sakramentene og utlegger læren. Prest innehar i teologisk forstand et eget presteembete i kraft av å være kirkelig innviet (ordinert) og utnevnt til en bestemt prestestilling (kall).

I middelalderen fantes enkelte minstekrav til hvem som kunne bli prest; han skulle for eksempel være uten kroppslig lyte, ikke født utenfor ekteskap og leve ugift (sølibat). Det siste krav ble i praksis ikke gjennomført i Norge. Vordende prester fikk fra 1100-tallet opplæring ved domkirkene, men noen kunne også ha studieopphold i utlandet bak seg. Presten skulle kunne lese og synge messen, ha kjennskap til latin og vel kunne lese fra skrevne prekener (homilier). Vielse av prester ble utført av biskopen i stiftets domkirke og ga grunnlag for prestetjeneste. Prestvielse (ordinasjon) var et eget sakrament (s.d.) som ga prest en uutslettelig guddommelig nåde og skikkethet (character indelebilis) til å forvalte de øvrige sakramentene (s.d., konfirmasjon dog forbeholdt biskopen), utføre messen (se Gudstjeneste) og frambære messeofferet (se nattverd), motta skriftemål og gi syndsforlatelse (absolusjon). Prest ble dermed stående som formidler mellom Gud og mennesker. Prest skulle ikke bære våpen, mens vold mot prest skulle straffes strengt.

Man skjelnet mellom to hovedtyper prest, sekulær-prest og regulær-prest. Seku­lær-prest tilhørte ikke noen munkeorden, og hadde gjerne sin tjeneste i et geografisk distrikt (se prestegjeld) eller i en bestemt kirke. Regulær-prest tilhørte en munkeorden og hadde gjerne sin base i et kloster, men kunne også virke i alle deler av samfunnet. Mellom disse to typene prest var det, tross forsøk på å regulere forholdene, stadig konflikter om kompetanse, status og oppdrag. Prests lønnsgrunnlag (gjerne felles betegnet som prestens beneficium) besto av bruksrett til prestegården (s.d.), jorddrottrettigheter av mensalgodset (s.d.), 1/4 av tienden, jura stolae (se aksidenser) og offergaver.

Den lutherske reformasjon avviste at ordinasjon av prester var et eget sakrament, og la vekt på at prestens viktigste oppgaver var utdeling av sakramentene (dåp og nattverd) og forkynnelse av Guds ord. Idealet ble også at presten skulle være gift og ha familie. I den lutherske tradisjon finnes to hovedlinjer i forståelsen av prestens stilling og fullmakt: Man tenker seg enten at presten gjennom ordinasjonen har en egen fullmakt fra Gud selv (høykirkelig syn) eller at prestens fullmakt er utledet av de retter og plikter alle døpte har (det allmenne prestedømme; lavkirkelig syn). Det lavkirkelige syn har støtte i de tidlige faser av den lutherske reformasjon, og ble det dominerende i løpet av 1800-tallet i forbindelse med at legmannsbevegelsen (s.d.) fikk fotfeste i Den norske Kirke. Det høykirkelige syn dominerte i kirkerett og liturgi helt fram til 1800-tallet. Luthersk presteordinasjon ble utført av superintendenten/biskopen i stiftsbyen, mens prosten framstilte den nye presten for hans menighet (Kirkeordinansen 1539). Presten var inntil 1887 underlagt egen jurisdiksjon (se kirkelig jurisdiksjon).

Ansettelse av prest skjedde ifølge reglene reglene før 1660 ved at et utvalg av sogneallmuen (i kjøp­stedene borgermester og råd) i samråd med pros­ten skulle velge en egnet kandidat, som skulle prøves av biskopen, stadfestes av lensmannen på kongens vegne (se kollats og kallsrett) og avlegge troskapsed til majesteten (se edsprotokoll). Til enkelte prestekall hadde adelige setegårdseiere kallsrett (patronatsrett, jus vocandi). Etter 1660 ble alle prester utnevnt av kongen. Reformasjonen inn­førte ingen krav om formell utdannelse, men Kirke­ordinansen 1539 og senere bestemmelser krevde at biskopen eksaminerte kandidaten i teologiske kunnskaper (bispeeksamen med attestas). Forordn. 27/3 1629 innførte krav om teologisk universitetseksamen. C.5. no. lov (2-2-1) krevde også en prøvepreken (dimisspreken) og forordn. 5/10 1792 en kateketisk prøve.

Til prestens moralske standard har alltid strenge krav blitt stilt. Han skulle, før han kunne betjene et embete, ha godt ord på seg og ikke ha begått usømmelige handlinger. Forordn. 27/3 1629 skjerpet kravene til prestenes moral, og presiserte at de skulle være gode eksempler på alle livets områder. Presten skulle dessuten avholde seg fra kjøpmannskap. Krav til sedelighet gjentas i C.5. no. lov (2-2-1ff) og i en rekke senere bestemmelser.

Prestens embetsplikter omfattet både kirkelige og verdslige oppgaver. Etter reformasjonen ble hovedvekten lagt på offentlig preken og sakramentforvaltning (dåp og nattverd, herunder sognebud). På disse områder ble kravene til prests ferdighet og utøvelse stilt særlig strengt. I tillegg kom ansvar for innledelse av barselkvinner (introduksjon), konfirmasjon (etter 1736), begravelse (i det minste jordpåkastelse), trolovelse og vielse, skriftemål (privat og offentlig), sjelesorg, katekisering og religiøs opplæring. Presten sto ikke helt alene; fra 1629 hadde presten egne lege medhjelpere (s.d.).

Den nære forbindelse mellom på den ene siden kirkens oppgaver og på den andre skole­vesen og fattigvesen gjorde at presten helt fram til 1800-tallet også hadde betydelige instruksjons- og tilsynsoppgaver på disse områder (se skolekommisjon, fattigkommisjon, sognekommisjon). Særlig fra 1700-tallet av ble presten pålagt å rapportere om demografiske forhold (befolkningsvekst, dødfødsler m.m.) med utgangspunkt i kirkebokføringen, som også dannet utgangspunkt for ulike typer sivil­registrering, manntallsføring, militær utskrivning og – etter 1814 – valggjennomføring på landet.

Presten var også pålagt tilsyn med hygiene og helsestell. Helt siden kirkeordinansen 1539 hadde han et spesielt ansvar for opplæring og kontroll i forhold til gravide, jordmødre og dødfødte. Omkring 1800 fikk presten dessuten sentrale oppgaver i forhold til koppevaksinasjon og sunnhetsinspeksjon. En rekke prester – og prestekoner – hadde også medisinske kunnskaper, og kunne praktisere som uautoriserte leger. Generelt førte politiske og juridiske end­ringer i løpet av 1800-tallet til at prestens oppgaver på det sivile område ble stadig mer begrenset og overlatt til andre grupper embetsmenn og politisk valgte representanter.

Det fantes flere ulike kategorier prest. Sogne-presten var hovedprest i hvert prestegjeld (s.d.), og hadde fulle geistlige retter og plikter i forhold til betjening, lønn og tilsyn. Sogne-prestens nærmeste overordnede var prosten, dernest biskopen. Spesielt større kall i kjøpstedene hadde egne kapellaner, med selvstendige arbeidsoppgaver, egen bolig, del i embetets inntekter, men var tjenestelig underordnet sogne-prest. Hovedkravet var da også at alle kjøp­steder skulle ha minst to prester, men i forhold til sogne-prest ble alle andre prester i prestegjeldet regnet som adjungerte (hjelpe-prest, «medtjenere»). Slike kapellaner ble etter hvert kalt residerende kapellaner (eller visepastorer, som også kunne betegne prester som betjente embeter som tillå enkelte bispe­stoler). I de største byene (Bergen, Kristiania) kunne man i hovedkirkene også skille mellom øverste og nederste kapellan, eller annen- og tredje-prest, mens en aftensangs-prest (s.d.) tjenestegjorde ved aftensangen i enkelte av kjøpstedene, og var ofte i tillegg lærer. Sogne-prest kunne også for en tid kalle og selv lønne en kapellan som hjelp i embetsutøvelsen (personellkapellan, eller hus­kapellan, se nedenfor). I årene omkring 1800 kom prestestillingene i støpeskjeen. Hensynet til skole­vesenet gjorde at flere residerende kapellanier ble omgjort til stillinger for kateketer (s.d.) eller lønnen tillagt skolen. Andre typer prest hadde ikke status som sogne-prest, fordi de ikke hadde et geografisk avgrenset tjenestedistrikt, men var likevel selvstendige prester med retter og plikter, for eksempel garnisons-, felt-, skips- og tukthus-prest (se disse), og for slike prester gjaldt ofte spesielle tjenestevilkår. Generelt må det sies at forholdene varierte til dels sterkt mellom kjøpstad-prest og lands-prest; det gjelder både tjenestevilkår, lønn og posisjon. Også en rekke lokalt bestemte forhold finnes.

Prestens bolig betegnes oftest prestgård (s.d.), som inngikk som del av prestens lønn (fri bolig og avkastning av produksjonen). Andre lønnsinntekter kom fra avgifter av mensal- eller prestebordsgodset (s.d.), fra den tredjedel av tienden (s.d.) som tilkom prester, dernest offer i kirken på høytidene og ved kirkelige handlinger, aksidenser (s.d.) og prestepenger (i kjøpstedene). Dette medførte at prestelønnen varierte fra kall til kall («fete og mag­re kall»).

Når presten først var ordinert og fikk prestekall, forble han som regel i et presteembete livet ut. Pensjonering var uvanlig, i stedet kunne presten selv velge eller bli pålagt å kalle og lønne en kapellan (personell­kapellan), som gjerne fikk bo i prestegården. Fra 1728 måtte også slike kapellaner ha kongelig kallsbrev og avlegge ed (forordn. 9/1). I tilfeller der presten hadde forsett seg alvorlig, kunne han fradømmes geistlig verdighet for en periode eller for alltid. Han ble da uten rett til å bære presteklær (s.d.). A.B.A.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.