St. Georg

St. Jørgens hus i Trondheim er en av institusjonene i Norge som bærer helgenens navn.

Foto: Bjørn Bjørnseth

St. Georg, også kjent i Norge som St. Jørgen eller St. Jøran, var en viktig helgen i middelalderen. Han var en av de fjorten nødhjelpere, en gruppe helgener som ble påkalt når man var i ytterste nød. Her ble han spesielt knytta til vern mot pest, spedalskhet, feber, hudsykdommer og syfilis. Han er også skytshelgen for blant annet soldater, riddere, salmakere, slaktere, bøkkere, vandringsmenn, kunstnere, sjukehus og fanger. I nyere tid har han blitt skytshelgen for speiderbevegelsen. St. Georg er nasjonalhelgen for England og Georgia, og skytshelgen for en rekke områder og land. Fordi han har vært viktig for så mange grupper, har også mange kirker blitt via til ham.

Legenden

Bronserelieff, St. Georg som bekjemper dragen, i kirken St. Mary-le-Bow i London. Relieffet er en gave fra Norge til kirken, og er også et minnesmerke over falne i den norske motstandsbevegelsen under krigen. Det er utført av kunstneren Ragnhild Butenschøn, og ble avduket av kong Olav i 1966.

Foto: Stig Rune Pedersen (2016)

Det finnes ingen historiske kilder til St. Georgs liv. Noen forskere mener at han ikke har eksistert, men er en idealperson basert på førkristne myter. Det som framfor alt tyder på at det faktisk har levd en slik person er helgenkultens alder; det ble bygd en kirke over det som skulle være hans gravi Diospolis i Palestina, nå Lod i Israel, på midten av 300-tallet. Ifølge legenden knytta til denne kirken led han muligens martyrdøden under keiser Diokletian i år 303. Ifølge en versjon rev han ned et keiserlig edikt om at kristne prester måtte ofre til de hedenske gudene da dette ble slått opp på døra til keiserpalasset. Gravkirken ble rasert av Saladin i 1191. Ifølge en annen legende døde han i 250 i Nikomedia, nå Izmid i Tyrkia. Den eldste nedskrevne legenden er fra 500-tallet. Den ble nedtegna av Pasicrates, som merkelig nok hevda å ha vært øyenvitne til martyriet, selv om han plasserer dette lenge før sin egen levetid. Georg blir gjerne omtalt som ridder; han skal ha vært i keiserens livvakt ifølge noen versjoner av legenden.

I østkirken omtales han som megalomartyros, 'den store martyr'. Også i vestkirken ble det tidlig oppretta en helgenkult; en finner ham blant annet i Hieronymus' martyrologium fra senantikken og det gregorianske sakramentarium fra tidlig middelalder. En av legendene om ham, St. Georgs kamp mot dragen, ble spredd blant annet gjennom Legenda Aurea fra 1200-tallet, og denne historien ble svært populær. Historien forteller at ei prinsesse i Libya skulle ofres til en drage som terroriserte landet, og Georg redda henne ved å drepe dragen. I stedet for en personlig belønning ba han om at kongen skulle bygge kirker, skaffe prester og vise medfølelse med de fattige. Videre i legenden fortelles det om hans martyrdød, som det er flere versjoner av. Felles for dem er at det er svært brutalt, men at ingenting bet på ham. Først da han var halshogd for tredje gang døde han.

Historien om dragen er ofte brukt for å vise at legenden om Georg ikke er basert på en faktisk person. Men denne historien dukker sent opp; de tidlige legendene har ikke med noen drage, og man kan anta at det er en tilføyelse fra middelalderen i tida romantiske tradisjon.

Kirker og institusjoner i Norge

Fordi han var skytshelgen for spedalske ble leprosarier, sjukehus for spedalske, ofte gitt navnet St. Jørgensgårder. St. Jørgens hospital i Bergen er nevnt første gang i 1411, mens St. Jørgens hus i Trondheim ble grunnlagt i 1607. St. Jørgensveita i Trondheim har navn etter sistnevnte stiftelse, mens St. Jørgen kirke er knytta til den førstnevnte.

St. Jørgens hospital ved Oslo lå på Søndre Hovin utenfor byen, har idag adresse St. Jørgens vei 61.

En kjenner også andre kirker knytta til St. Georg: Stiklestad kirke var via til ham sammen med Olav den hellige, St. Ivo og Seljumennene, og på Hamar hadde man St. Jørgens kirke.

St. Georgs vei i Oslo har også navn etter helgenen.

I kirken St. Mary-le-Bow i London henger et bronserelieff med St. Georg som bekjemper dragen, utført av den norske kunstneren Ragnhild Butenschøn, og avduket av kong Olav i 1966. Det var en gave fra Norge til kirken, og samtidig et minnesmerke over falne i den norske motstandsbevegelsen under krigen. Lyden av kirkens klokker, Bow Bells, ble brukt av BBC som pausesignal under sendingene til okkuperte land.

Minnedag

Minnedagen er 23. april, som på primstaven er avmerka med kors eller hest. Den er siden 1970 en valgfri minnedag i Den katolske kirke; i England og enkelte andre steder er den en festdag. I den bysantinske kirken feires han også den 23. april, mens kopterne feirer ham den 18. april.

I kunsten

Avbildinger av St. Georg viser ham gjerne i kamp mot dragen; fragmentariske avbildninger kan derfor lett forveksles med bilder av erkeengelen Mikael som kjempa mot Djevelen i form av en drage. Han har gjerne rustning som viser at han var ridder. Når han er avbilda til hest er hesten gjerne brun, en referanse til at festen er i våronna; St. Martin av Tours er gjerne avbilda på en hvit hest fordi hans fest kommer ved inngangen til vinteren.

Kilder

• Odden, Per Einar: «Den hellige Georg (~280-~303)» på Den katolske kirkes hjemmeside.