Storhamar

Domkirkeruinene på Storhamar i 1890-åra. I en periode var grisehuset på Storhamar gard bygd oppå ruinene.

Foto: Axel Lindahl.

Storhamar er et område på vestsida av Hamar, ved Mjøsa. Området grenser til Hamar sentrum, Martodden og Stormyra/Bondesvea. Storhamar har en rik historie, særlig fordi Hamarkaupangen lå her i middelalderen, og spiller derfor en viktig rolle både i områdets og landets historie. Etter at kaupangen forfalt har Storhamar vært gard like til moderne tid. Storhamar havnet i Vang kommune etter formannskapslovene av 1837, og forble del av kommunen fram fram til 1946, da det ble lagt inn under Hamar kommune. I dag er området hovedsakelig et villastrøk, men på Domkirkeodden ligger også Hedmarksmuseet, som blant annet har ruinene av Hamardomen. Grensene for området er ikke klare, og tradisjonelt hører naboområdene Stormyra, Bondesvea og Martodden til Storhamar. Navnet kommer av norrønt hamarr, som betyr «fjellknatt».

Middelalderen

I middelalderen lå Hamarkaupangen på Storhamar, og det var det viktigste sentrum i innlands-Norge. Akkurat når byen ble anlagt er noe uvisst, men det eldste funnet som peker i retning av en kaupang på Hedemarken er et myntfunn fra Helgelandsmoen på Ringerike. Der ble det funnet to mynter fra omkring 1050, og den ene av dem er merket med Haraldr rex (som nok viser til Harald Hardråde), og den andre med Olafr á Hamarkaupangr. Sistnevnte er antagelig myntmesteren, og i moderne tid har man valgt å gi en av gatene i området navnet Olav Myntmesters gate.

1152 ble Hamar bispedømme opprettet i forbindelse med kardinal Nicholas Breakspears besøk i Norge. Første biskop av Hamar ble Arnald, men det er uvisst hvor lenge han satt. Dette året ble også Hamardomen påbegynt.

Den dag i dag er middelalderhistorien sterkt tilstede i området. De fleste gatene her har med Hamar i middelalderen å gjøre, først og fremst er svært mange av dem oppkalt etter tidligere Hamar-biskoper. Eksempler er Arnalds gate, Torfinns gate og Mogens gate.

Reformasjonen

Etter at kong Christian 3. hadde tatt kontroll over de fire bispedømmene ved kysten, var tida kommet til Hamar bispedømme. Biskop Mogens Lauritsson satte seg til motverge, men etter en tre dagers beleiring inntok kongen Hamarkaupangen. Som straff fikk bispedømmet felles biskop med Oslo, og etter noen år ble området formelt innlemmet i Oslo stift. Storhamar ble inndratt under krona, og bispeborgen ble lensherreresidens.

I de neste tiåra forfalt kaupangen, men bygningene sto fremdeles. I 1567, under den nordiske sjuårskrigen, kom imidlertid en svensk hær opp fra Oslo til Hamar. De hadde mislyktes i å ta Oslo, og valgte å beleire Hamar istedet. Først brant borgen, og så spredte brannen seg til katedralen. I etterkant av dette ble Hamars marked lagt til Oslo, og dette skulle senere gi motivasjon til å anlegge marked på Leiret i Elverum.

Storhamar ble overdratt til Hannibal Sehested som adelig setegård i 1640, men var igjen kongelig eiendom i perioden 1651-1675. Katedralen fortsatte å forfalle, og etterhvert som forfallet ble tydeligere begynte bøndene i bygdene omkring å forsyne seg av ruinene til byggemateriale. Den nordre søylegangen ble revet ned ved bevisst innsats for dette formålet. Likevel var deler av kirkeruinene i bruk til geistlige formål utover 1600-tallet.

1800-tallet

Fra den 13. mars 1800 var det Frederik Borchgrevink (1776-1839) som eide Storhamar, han overtok den fra krigskommissær Christian Magnus Hettings oppbudsbo for 14.350 riksdaler. Hans Chr. Johansen beskriver Storhamar slik: «Gårdens bygninger var grupperet omkring den gamle domkirkeruin med beboelseshus mellem ruinen og stranden. Den havde et jordtilliggende på ca. 400 hektar. Heraf var 300 mål agerland og 500 mål eng, og under gården hørte 14 husmandssteder. På ejendommen fandtes desuden et teglværk, et kalkstensbrud og et kalkbrænderi.»

Borchgrevink kom etterhvert i økonomiske vansker, og ble følgelig forgjeldet. I 1810 var han blitt gift med Barbara Margrethe Lundh (1792-1819), som var søster av senere økonomiprofessor Gregers Fougner Lundh (1786-1836). Fougner Lundh hadde etterhvert fordringer hos Borchgrevink, og derfor er det sannsynlig at han hadde personlig interesse av at det ble anlagt kjøpstad på Hamar: Skulle det blitt anlagt kjøpstad her, ville det nemlig bli nødvendig å kjøpe hele eller deler av Storhamar, noe som ville hjelpe Borchgrevink ut av pengeknipa, samt at Fougner Lundh ville få sine penger tilbake. Da spørsmålet om en kjøpstad på innlandet kom opp i 1820-åra, argumenterte Fougner Lundh altså for at valget burde falle på Hamar.

Avgjørelsen kom imidlertid ikke raskt nok for Borchgrevink: I 1825 gikk Storhamar nemlig på tvangsauksjon for 11 000 speciedaler, en vesentlig lavere sum enn de 19 000 han hadde håpet å få for garden i utgangspunktet. Den eneste som ga bud på auksjonen var Borchgrevinks stefar, generalmajor Knud Andreas Gyldenstjerne Meyer (1753-1835). Borchgrevink ble boende som forvalter til sin død i 1839, dog med et anstrengt forhold til svigerfaren så lenge denne var eier. I 1828 kom så omsider avgjørelsen om at det skulle anlegges kjøpstad på Lillehammer, og Hedemarken forble uten kjøpstad i ytterligere tjue år.

I 1832 solgte Meyer Storhamar til oberst Erik Theodor Christian Bernhard Anker (1785-1858) for 13 000 speciedaler. Han var sønn av Carsten Tank Anker, og beholdt garden til 1847. I 1849 ble Hamar anlagt på Storhamar og Holsets grunn, Storhamar avsto da ca. 200 mål med de to husmannsplassene Høyensal og Strandstua til den nye kjøpstaden.

I 1850-åra tilhørte garden et britisk selskap, og mye av eiendommen ble utstykket i denne perioden. I 1865 het oppsitteren Tomas Erikssøn Ajer (ug, 32 år g.), og familien Sandberg eide Storhamar fra 1876. Mabel Sandbergs veg i området har fått navn etter en representant for denne familien.

1900-tallet til i dag

I 1931 ble det nordiske statsministermøte avholdt på Domkirkeodden. Tilstede var Norges statsminister Peder Kolstad (B), Sveriges statsminister Carl Gustaf Ekman (Frisinnade folkpartiet), statsminister Thorvald A. M. Stauning (Socialdemokraterne), ordfører Nicolai Helland (Ap) og fylkesmann Knud Øyen (H).

På 1900-tallet vokste Hamar by, og et «byggebelte» tok form i de nærmeste delene av Vang kommune, inkludert i deler av Storhamar. I forbindelse med dette vedtok Hamar kommune i 1917 å kjøpe Bondesvea av Storhamar. Mesteparten av byggebeltet, Storhamar inkludert ble innlemmet i Hamar kommune i 1946. «Sommeren 1949 kjøpte Hamar vel 200 mål av Storhamar. Kjøpet omfattet Storhamarjordet, Stormyra og det som hittil sto igjen under Storhamar gård av Bondesvea og Åmålsrud.» (Gjerdåker, Stiftstad og bygdeby, side 185) Tre år før, i 1946, hadde også Hedmarksmuseet og Domkirkeodden kjøpt uthuset på Storhamar gard.

Rundt 1950 var det fortsatt lite bebyggelse på sjølve Storhamar, foruten garden var det hovedsakelig villabebyggelse, og den var stort sett konsentrert langs Storhamargata og Bispegata. Strøket var over gjennomsnittet preget av høyere sosiale lag, blant annet hadde flere industriledere, håndverksmestre og lektorer ved katedralskolen sine boliger her. I tillegg var også «arbeideraristokratiet» på Hamar, de jernbaneansatte, representert.

I løpet av 1900-tallet gikk Storhamar gard over til å bli heleid av Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, og i 1969 sto arkitekt Sverre Fehns rehabiliterte Storhamarlåve ferdig. Hovedbygningen som står der nå fungerer som administrasjonsbygg for museet, og «...er oppført 1940 etter at den tidligere bygningen fra ca. 1860 var ødelagt av brann [i 1939]. Den hadde i sin tur erstattet en enda eldre hovedbygning fra ca. 1720.»

Kilder

• Hammer i folketellinga av 1801.
• Storhamar i folketellinga av 1865.
• Storhamar i folketellinga av 1900.
• Storhamar i folketellinga av 1910.
• «Storhamar» på Wikipedia (bokmål).
• «Storhamar» i Store Norske Leksikon.
• «Anker» i Store Norske Leksikon.
• Brynjulv Gjerdåker. Stiftstad og bygdeby. Hamars historie 1935-1991. Hamar, 1998.
• Hans Chr. Johansen. «'Bør der anlægges en købstad et sted i Oplandene?'», Historisk Tidsskrift nr. 1/2008, s. 87-100.
• Eyvind Lillevold (hovedred.). Hamars historie. Hamar Stifstidendes Trykkeri A.s, Hamar, 1948.
• Per-Øivind Sandberg. «Gatenavn i Hamar».