Studentdeportasjonen 1943

Studentdeportasjonen 1943 var en omfattende tysk aksjon mot studentene ved Universitetet i Oslo. Den ble påbegynt med massearrestasjoner den 30. november 1943. Av de omkring 1200 som ble pågrepet ble mellom 628 og 644 sendt til Tyskland, og 17 av dem døde i konsentrasjonsleir.

Den direkte foranledningen til arrestasjonene var aula-brannen den 28. november 1943. Denne ble lenge oppfatta som en tysk provokasjon for å rettferdiggjøre arrestasjoner og stengning av universitetet. Først i 1993 kom det fram at det var ei motstandsgruppa leda av Petter Moen som sto bak brannen. Trolig var hensikten å skape klare fronter, for å unngå nazifisering av universitetet. I så fall lyktes det, ettersom universitetet forble stengt til krigens slutt, men studentene måtte utvilsomt betale en høyere pris enn det motstandsfolkene hadde sett for seg. Universitetet i Bergen og Norges tekniske høgskole i Trondheim ble holdt åpne, men var forbeholdt studenter som var medlem av Nasjonal Samling.

Tyskerne så på studentene som ei gruppe som i hovedsak var tyskfiendtlige, og visste at mange motstandsfolk var rekruttert blant studenter. De grep derfor raskt anledningen. Gestapo leda aksjonen, med bistand fra marinesoldater. Universitetsbygningene ble avsperra, og alle studenter som oppholdt seg der ble pågrepet. Det ble også gjennomført et stort antall razziaer hjemme hos studenter, og mange ble tatt på åpen gate. Det var også en del ansatte ved universitetet som ble pågrepet. Alle de kvinnelige studentene og en del andre ble løslatt samme dag.

De som ble holdt i arrest ble først sendt til Fredriksvern verft i Stavern. 521 ble dimittert og hjemsendt derfra nokså raskt. De resterende ble sendt til Tyskland, med unntak av 15 som ble sendt til Grini. Antallet er noe uklart; et vanlig tall som er brukt lenge er 628 tysklandsfanger, men fanger.no har kommet fram til at det var 644 som ble sendt ut av Norge. I denne gruppa var det også et mindre antall som var arrestert før selve aksjonen, i forbindelse med demonstrasjoner på universitetet i oktober 1943. De ble fordelt på to leire, Sennheim og Buchenwald. Førstnevnte var i utgangspunktet en skoleringsleir for frivillige til SS, med stor vekt på nazistisk indoktrinering. Da de allierte styrkene nærma seg Sennheim i Alsace senhøsten 1944 ble studentene der overført til Buchenwald. De fleste av studentene der ble sendt hjem til Norge med tog i februar 1945. Fem jødiske, norske studenter og tolv som skulle sendes til Heidelberg for å studere ble holdt igjen. De ble overført til Neuengamme, befridd av amerikanske styrker 11. april 1945, og kom hjem til Norge i mai.

Antallet døde varierer også noe, men fanger.no har kommet fram til at det var 17 norske studenter som omkom. Dette er en svært høy overlevelsesrate sammenlikna med andre grupper. En viktig årsak er at det i all hovedsak dreide seg om unge menn, som hadde en rimelig god allmennhelse da de havna i leirene. Det var også med en god del medisinstudenter, som kunne gi langt bedre helsehjelp enn det andre grupper fikk tilgang til. De fikk også ta imot mat fra Røde Kors og andre organisasjoner. Den vanligste dødsårsaken ser ut til å ha vært tuberkulose.

Litteratur og kilder

• Studentdeportasjonen 1943 i Store norske leksikon.
• Aksjonen mot norske studenter i 1943, fanger.no.