Tekstebakken (Kongsvinger gnr. 7/8): Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
Linje 67: Linje 67:
* Gravminner i Norge, DIS
* Gravminner i Norge, DIS
* Per Arne Gransæther, [[Kongsvinger-Vinger historielag]]
* Per Arne Gransæther, [[Kongsvinger-Vinger historielag]]
* Vestheim, Øivind: Fløting gjennom århundrer, Særpublikasjon nr. 13, [[Norsk Skogbruksmuseum]]
* Vestheim, Øivind: ''Fløting gjennom århundrer''. Utg. Norsk skogbruksmuseum. 1998. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011030903049}}.
* ''Skogbrukets historie i Kongsvinger''. Utg. Kontaktutvalget for skogbruket i Kongsvinger. 1997. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011100608033}}. side 222 f.
* ''Skogbrukets historie i Kongsvinger''. Utg. Kontaktutvalget for skogbruket i Kongsvinger. 1997. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011100608033}}. side 222 f.
[[Kategori:Husmannsplasser]]
[[Kategori:Husmannsplasser]]

Sideversjonen fra 11. feb. 2020 kl. 20:23

Tekstebakken under Skinnarbøl
Først nevnt: 1790
Utskilt: 1949
Sokn: Vinger
Fylke: Innlandet (Hedmark)
Kommune: Kongsvinger
Gnr.: 7
Bnr: 8
Type: Småbruk (tidligere husmannsplass)

Den første vi vet om på husmannsplassen Tekstebakken under Skinnarbøl i nåværende Kongsvinger kommune er finnen Torgal Torgalsen.

Torgal skulle visstnok også være trollkyndig. Han og mannen i Fransbråten skulle ikke ha vært så gode venner, og en gang satte Torgal Tekstebakken bjørnen på buskapen fra Fransbråten, og to kyr ble revet i hjel.

På Skinnarbøl ble en gang en hest spent så stygt av en annen at blodspruten sto, og blodet ville ikke stanse. Da gikk det bud til Torgal Tekstebakken. Da han kom tok han av seg den ene skoen, spyttet i den og slo den mot såret. Blodet stanset umiddelbart.

Første gang Torgal var nevnt på Tekstebakken, var i 1790. Han døde i 1800 og enken giftet seg med Ole Gulbrandsen og ble husmannsfolk i Tekstebakken.

I. Torgal Torgalsen (1764 – 1800) gift med Ingeborg Andersdatter Koranstorp født omkring 1772 (6 barn)

II. Ole Gulbrandsen (omkring 1776 – 1841) gift med enke Ingeborg Andersdatter Tekstebakken (4 barn)

De neste som hadde Tekstebakken, var her også i to generasjoner:

I. Hans Eriksen 1819 gift med Maren Olsdatter født 1823 (11 barn)

II.  Engebret Hansen Tekstebakken (I, 3) 1845 gift med Olea Olsdatter 1846 (6 barn). Eldstedatteren Olivia druknet i Digeren 23/12 1877.

Det var stor forskjell på bruken av jorda på Tekstebakken i 1865 og 10 år etter.

Hans Eriksen hadde hest, 3 kyr, 6 sauer og gris, sådde ¼ tønne bygg, ¾ tønne blandkorn og 1½ tønne havre og satte 4 tønner poteter. Sønnen Engebret i 1875 hadde 3 kyr og 7 sauer, sådde 3 skjepper bygg og 1½ tønne havre og satte 4½ tønner poteter.

Etter Engebret Hansen kom Ole Paulsrud til Tekstebakken.

I. Ole Olsen Paulsrud, Sør-Odal (1834 – 1901) gift med1862 Anne Arnesdatter Kalvberget (1836 – 1888) (8 barn)

II. Andreas Olsen Tekstebakken (I, 1) 1860 gift med Maren Arnesdatter Arve­torpet født 1862 (3 barn)

Andreas Tekstebakkens kone Maren var fra Brandval, og hun flyttet antagelig til Tekstebakken i 1880-årene sammen med sine foreldre, lagger Arne Arnesen Arvetorpet og Maren Gundersdatter fra Flygin i Brandval. I tillegg til datteren Maren, hadde også disse to barna med senere tilknytning til Vinger:

  • Jon Arnesen 1875 g. 1905 Andrea Andreasdatter Pisut 1875. (Til Bendikstorpet, deretter Stenmyren)
  • Ole Hagbart Arnesen 1881 gift med 1903 Mathilde Andreasdatter Pisut 1879

I 1949 ble byggetomten Tekstebakken skyldsatt for 2 øre og solgt til Reidar Jakobsen Sørli (1918 – 1975) gift med Valborg Johanne Albertsdatter Bratberg (1923 – 2015). Sønn: Odd Sørli 1947

Matrikkel 1950:

8 Tekstebakken 0 mark 02 øre Reidar Sørli

Teksting

Tømmer fraktet med hest og geitdoning. Foto: A. B. Wilse, Christiania

Teksting har med tømmerkjøring med hest å gjøre. De kjørte utrolig store lass i terrenget på veger som ble til ved bruk. Turene var ofte lange, en eller to vendingers veg, dvs. at de rakk en eller to vendinger (lass) om dagen.

Det var derfor viktig at de fikk med seg mest mulig. Vegene ble i størst mulig grad lagt på flater som myrer, tjern, bekkedråger og lignende med minst mulig motbakke. Men det hendte de måtte opp forholdsvis lange og bratte bakker og da brukte de å tekste. Stedet der de tekstet fikk ofte navnet Tekstebakken. De kjørte ofte flere sammen og da hjalp de hverandre med å komme opp.

Tekstingen foregikk på den måten at de knepte tur den siste hesten og satte den framfor den første hesten. Mellom hestene, på begge sider, ble det festet en langlenket kjetting ("lækje"), eller to kraftige tau med kjetting i endene. De ble festet til hesteselen ved oren, mellom oreringen og draget. Så sørget en for å få "tømskill", amet på hestene og så gikk det i full fart opp bakken.

I skogen brukte en aldri i Glåmdalsdistriktet to hester i bredden. Det ble kalt for beite.

Kilder og litteratur