Venstre: Forskjell mellom sideversjoner
(Se også bibliografien.) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|13584 valkamp 2009 Venstre.jpg|Venstres valgbod på [[Karl Johans gate]] i [[Oslo]] under valgkampen før stortingsvalget 2009.|Olve Utne (2009)}} | <onlyinclude>{{thumb|13584 valkamp 2009 Venstre.jpg|Venstres valgbod på [[Karl Johans gate]] i [[Oslo]] under valgkampen før stortingsvalget 2009.|Olve Utne (2009)}} | ||
'''[[Venstre]]''' er et sosialliberalt parti. Det ble stiftet [[28. januar]] [[1884]], og er dermed Norges eldste politiske parti. </onlyinclude> | '''[[Venstre]]''' er et sosialliberalt parti. Det ble stiftet [[28. januar]] [[1884]], og er dermed Norges eldste politiske parti.</onlyinclude> | ||
== Historie == | |||
Partiet ble etablert for å samle politikere som sto i opposisjon til embetsmannsregimet. Hovedkravet var et bredere folkestyre. Men allerede i løpet av partiets første år så man at det i andre spørsmål kunne være stor uenighet. Statsminister [[Johan Sverdrup]] ble del av en minoritet i partiet, og mot slutten av 1880-åra kom den første splittelsen da «rene Venstre» og «moderate Venstre» gikk hver sin vei. «Rene Venstre» ble den delen som er videreført i dagens parti. | |||
Storhetstida var perioden 1913–1920, da [[Gunnar Knudsen (1848–1928)|Gunnar Knudsen]] satt i sin andre periode som statsminister. Venstre hadde da flertall i [[Stortinget]] fram til 1918. I [[mellomkrigstida]] oppsto en ny situasjon, der ingen av partiene fikk rent flertall, og regjeringsmakta gikk fram og tilbake mellom partiene. Siste gang Venstre hadde statsministerposten var i 1935. | |||
Etter krigen spilte Venstre en langt mindre rolle i poltikken – frontene sto ikke lenger mellom [[Høyre]] og Venstre, men mellom borgerlig og sosialistisk side med Høyre og [[Arbeiderpartiet]] som de største partiene. I 1960-åra kom nye strider, der det spesielt ble tydelig at det var uenighet mellom [[Unge Venstre]] og den eldre garde i moderpartiet. Ungdomspartiet var blant annet negative til amerikansk innflytelse og ville ut av [[NATO]]. Enklere ble det ikke under striden om medlemskap i [[EU|EF]]. Partiet endte med et nei til EF før [[folkeavstemninga om EF-medlemskap 1972]], men det var også mange EF-tilhengere i partiets rekker. | |||
Striden ble etter hvert så vanskelig at partiet igjen ble splitta. Den utløsende årsaken var at stortingsgruppa hadde et ja-flertall, og ikke ville gå inn i en regjering basert på en koalisjon av EF-motstanderne på Stortinget. I november 1972 brøt [[Det Liberale Folkepartiet (1972–1988)|Det Liberale Folkepartiet]] under ledelse av [[Helge Seip]] ut, først under navnet Det Nye Folkepartiet. Splittelsen førte til en kraftig tilbakegang i valget i 1973, da Venstre bare fikk to representanter. Mellom 1985 og 1993 hadde partiet faktisk ingen representanter på Stortinget. | |||
Valget i 1993 ble et vendepunkt, selv om den eneste partiet fikk inn på tinget var [[Lars Sponheim]]. Han gjorde en solid jobb med å sette Venstre tilbake på det politiske kartet, og i 1997 ble det seks representanter. Partiet ble også med i regjering med fire statsråder. Siden har det vært ujevne resultater i valg, noen ganger med et resultat under [[sperregrensa]]. | |||
== Venstres statsministre == | == Venstres statsministre == | ||
Sideversjonen fra 8. nov. 2023 kl. 08:54
Venstre er et sosialliberalt parti. Det ble stiftet 28. januar 1884, og er dermed Norges eldste politiske parti.
Historie
Partiet ble etablert for å samle politikere som sto i opposisjon til embetsmannsregimet. Hovedkravet var et bredere folkestyre. Men allerede i løpet av partiets første år så man at det i andre spørsmål kunne være stor uenighet. Statsminister Johan Sverdrup ble del av en minoritet i partiet, og mot slutten av 1880-åra kom den første splittelsen da «rene Venstre» og «moderate Venstre» gikk hver sin vei. «Rene Venstre» ble den delen som er videreført i dagens parti.
Storhetstida var perioden 1913–1920, da Gunnar Knudsen satt i sin andre periode som statsminister. Venstre hadde da flertall i Stortinget fram til 1918. I mellomkrigstida oppsto en ny situasjon, der ingen av partiene fikk rent flertall, og regjeringsmakta gikk fram og tilbake mellom partiene. Siste gang Venstre hadde statsministerposten var i 1935.
Etter krigen spilte Venstre en langt mindre rolle i poltikken – frontene sto ikke lenger mellom Høyre og Venstre, men mellom borgerlig og sosialistisk side med Høyre og Arbeiderpartiet som de største partiene. I 1960-åra kom nye strider, der det spesielt ble tydelig at det var uenighet mellom Unge Venstre og den eldre garde i moderpartiet. Ungdomspartiet var blant annet negative til amerikansk innflytelse og ville ut av NATO. Enklere ble det ikke under striden om medlemskap i EF. Partiet endte med et nei til EF før folkeavstemninga om EF-medlemskap 1972, men det var også mange EF-tilhengere i partiets rekker.
Striden ble etter hvert så vanskelig at partiet igjen ble splitta. Den utløsende årsaken var at stortingsgruppa hadde et ja-flertall, og ikke ville gå inn i en regjering basert på en koalisjon av EF-motstanderne på Stortinget. I november 1972 brøt Det Liberale Folkepartiet under ledelse av Helge Seip ut, først under navnet Det Nye Folkepartiet. Splittelsen førte til en kraftig tilbakegang i valget i 1973, da Venstre bare fikk to representanter. Mellom 1985 og 1993 hadde partiet faktisk ingen representanter på Stortinget.
Valget i 1993 ble et vendepunkt, selv om den eneste partiet fikk inn på tinget var Lars Sponheim. Han gjorde en solid jobb med å sette Venstre tilbake på det politiske kartet, og i 1997 ble det seks representanter. Partiet ble også med i regjering med fire statsråder. Siden har det vært ujevne resultater i valg, noen ganger med et resultat under sperregrensa.
Venstres statsministre
- Johan Sverdrup (1884-1889)
- Johannes Steen (1891-1893, 1898-1902)
- Otto Albert Blehr (1902-1903, 1921-1923)
- Jørgen Løvland (1907-1908)
- Gunnar Knudsen (1908-1910, 1913-1920)
- Johan Ludwig Mowinckel (1924-1926, 1928-1931, 1933-1935)
Galleri
Johan Sverdrup var Venstres første statsminister.Foto: Stig Rune Pedersen
Johannes Steen var Venstres andre statsminister.Foto: Stig Rune Pedersen
Otto Blehr var Venstres tredje statsminister.Foto: Ukjent/Oslo Museum
Jørgen Løvland var landets første utenriksminister etter 1905, deretter statsminister, Venstres fjerde.Foto: Stig Rune Pedersen
Gunnar Knudsen var Venstres femte statsminister.Foto: Ljos over Telemark av Stranna, Olav, utgitt av Erik St. Nilssen (1937).
Kilder
Se også
|
