Vevegrenda

VevegrendaToten var et område der en stor del av kvinnene dreiv med veving for salg. Begrepet ble sannsynligvis funnet opp av bygdebokforfatter Kristian Tollersrud. I omtalen av den kvinnelige husfliden på Toten (1952) skriver han at «Det er således en sammenhengende strekning fra Skreia, øvre del av Lensbygda og utover Kolbu en kan kalle 'vevegrenda' på Toten».

Røyse i grenda Skreien, ett av bruka der kvinnene var sysselsatt med gardinveving.
Foto: Ukjent
Fra Totens Varemesse i 1932, der Landheim Væveri var en av utstillerne. Gardinfabrikker som Landheim konkurrerte ut husflidsvevinga.

Heimeindustrien i Vevegrenda var organisert i et forlagssystem. Alt i 1820-åra ble det solgt vadmel fra Toten til kjøpmenn i Christiania. Etter hvert ble firmaet Gunerius en av de største kjøperne. Også til markedene, som Grundsetmartn, hadde totningene med seg vadmel. Da bomulla kom i bruk, begynte Toten-damene å veve bomullsverken, som de farga brun. Slik verken, som var stripete eller rutete, ble ofte kalt totenverken.

Noe før 1900 begynte gardinvevinga å ta seg opp, og ifølge Tollersrud sto den på toppen i åra rundt første verdenskrig. I «nesten hvert hus var 2-3 vevstoler i gang, og kvinnfolk, unger og gamle var opptatt med å spole, renne og veve gardiner». De fleste var tilknytta lokale landhandlere, som H. J. HveemKapp og Joh. NarumLena. Disse to kjøpmennene skal hver ha hatt 100 vevekoner, som tok imot garn og leverte tilbake gardinvev. «Aldri var det slikt liv i butikken som når flokker av vevekoner oppe fra Skreia og Lensbygda kom med gardinbunkene sine og for å hente nye garnpakker.»

På 1920-tallet ble husflidsvevinga utkonkurrert av gardinfabrikker, blant annet Landheim Væveri, som i 1922 ble etablert på Lena og seinere flytta til Skreia. Noen av veverskene fortsatte allikevel, men la om produksjonen til putetrekk, løpere og liknende. Disse samarbeida tett med Husfliden i Oslo, som skaffa mønster og garn og tok imot produktene. De holdt også kurs.

Steder og personer i Vevegrenda

Kilder og litteratur