Åpning av nasjonalt minnested etter 22. juli-terroren ved Utøyakaia 18. juni 2022

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Skjermdump fra NRKs direktesendte åpningsseremoni, lørdag 18.06.2022

Lørdag 18. juni 2022 (10 år, 10 måneder og 24 dager) etter terrorangrepene, mot regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya i Hole kommune 22. juli 2011, ble det nasjonale minnesmerket åpnet på Utøyakaia av statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), leder i støttegruppa Lisbeth Røyneland, ordfører i Hole kommune Syver Leivestad (H) og leder i AUF, Astrid Hoem (f. 1995).

Det offisielle Norge var representert av bl.a. Kronprins Haakon, stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap), utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap), justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) og næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) og kunnskapsminister Tonje Benna (Ap).


Program

  • Åpningsinnslag: "Den tyngste turen" sunget av Daniel Kvammen
  • Tale av statsminister Jonas Gahr Støre (Ap)
  • Tale av Lisbeth Røyneland, støttegruppa etter 22. juli.
  • Diktlesning av Merete Stamneshagen, støttegruppa etter 22. juli
  • Musikkinnslag: "Om du vil" sunget av Eva Weel Skram
  • Tale av ordfører i Hole, Syver Leivestad (H)
  • Tale av AUF-leder, Astrid Hoem (f. 1995)
  • Navneopplesing. AUFere leste opp navnene til de 77 som ble drept 22. juli 2011
  • Ett minutts stillhet
  • Musikkinnslag: "Einsam i lag" duett ved Daniel Kvammen & Eva Weel Skram
  • Musikkinnslag: «Til ungdommen» (tonesatt av O. Mortensen), trompetsolo av Magnus Aannestad Oseth
  • Rosenedleggelse med underliggende trompetsolo. Magnus Aannestad Oseth fortsatte å spille «Til ungdommen», mens AUFere la ned en rose for hvert navn ved selve monumentet.
  • Til slutt kunne deltakere som ønsket det legge ned en rose inne i monumentet

Talene

Statsminister Jonas Gahr Støres tale under åpning av nasjonalt minnested etter 22. juli på Utøyakaia

Deres kongelige høyhet. Kjære overlevende, pårørende og etterlatte. Kjære alle sammen. Snart er det 11 år siden den mørke dagen.

Dagen da terroren rammet oss.

Da så mange mistet de kjæreste de hadde.

Da tryggheten ble borte for så mange.

Igjen sto overlevende, pårørende og etterlatte.

Familier, venner, kolleger - ja, et helt land, en hel verden, i sjokk og sorg.

Vi ble alle preget. Vi er alle fremdeles preget.

Alle dere som er etterlatte – jeg tenker på dere, spesielt på en dag som denne. Vi kan ikke forstå den smerten dere fortsatt kjenner på.

Og vi tenker på alle dere som overlevde.

Noen av dere med fysiske plager, alle med sorg og vonde minner det kan være vanskelig å bære.

22. juli 2011 setter spor for resten av livet. For mennesker, fellesskap og nasjon.

Vi mennesker har ulike måter å bearbeide tap og sorg på.

Noen oppsøker stedet der det skjedde.

Andre ønsker et minnested å gå til.

Andre igjen finner sin egen vei.

Vi som nasjon trenger et minnested. Et sted som for alltid kan minne oss om alle de vi mistet. Et sted der våre barn og barnebarn kan lære om hva som skjedde, om konsekvensene av høyreekstremisme og hat.

Minnesteder hjelper oss å huske. Hvem de som ble drept var, hva de sto for og hva de kjempet for.

På Utøya har vi Lysningen.

I Oslo ligger 22. juli-senteret, og vi skal få et permanent minnested når regjeringskvartalet er gjenreist.

I dag åpner vi endelig det nasjonale minnestedet her på Utøyakaia.

Det har tatt lang tid. Det er jeg lei meg for. Men nå står det her.

Jeg vil takke alle dere som på ulike måter har vært involvert i dette arbeidet.

Bryggeområdet med søylene har blitt verdig og symboltungt.


Minnestedet hedrer de 77 som døde 22. juli – i regjeringskvartalet og på Utøya.

Navn og alder er utformet som relieffer i bronsesøylene.

Navnene er tegnet og er derfor helt unike – slik hver og en av de som mistet livet, var helt unik.

Ved gjentatt berøring vil bronsen over tid bli blank. Slik at navnene til dem vi mistet, ikke skal blekne med tiden, men skinne stadig sterkere.


Når man kommer til minnestedet, møter man navnene til de åtte ofrene fra regjeringskvartalet.

Følger man stien ned til vannkanten, møter man navnene til ofrene fra Utøya.

Den første buen på minnestedet er rettet mot solen slik den stod på himmelen da bomben eksploderte i regjeringskvartalet.

Den andre buen er rettet mot solen slik den stod på himmelen under angrepet på Utøya.

Her på kaia hvor MS Thorbjørn legger til, og der mange av AUF-erne våre kom i land, fortsetter den buede trappen ut i vannet og danner en

gjestebrygge.

Minnestedet hedrer alle som døde.

Minnestedet hedrer alle som overlevde.

Og minnestedet hedrer alle naboer, frivillige og alle som hjalp til.

Alle som gjorde en heltemodig innsats 22. juli.


Til båtfolket på Tyrifjorden og alle naboer: Dere visste ikke hva som truet.

Likevel dro dere ut for å hjelpe ungdommer som hadde kastet seg i vannet. Jeg vet det har vært vanskelig å leve med minnene så nær på, å føle

at denne dagen aldri slipper taket.

Det rører oss å se at det igjen er båter ute på fjorden i dag.

Terroren 22. juli 2011 var ikke et tilfeldig angrep.

Angrepet var politisk motivert og rettet mot AUF og Arbeiderpartiet.

Derfor må vi også i dag minne hverandre på hvor viktig det er å fortsette kampen mot hatytringer, rasisme og ekstremisme.

Trusler, hat og konspirasjonsteorier skal ikke stå uimotsagt noen gang.

For vi vet hva ekstreme holdninger kan føre til. Jeg håper at minnestedet her på Utøya-kaia kan bidra til at nye generasjoner lærer av vår

mørke historie.

Å bestemme, utvikle og bygge et minnested er ikke enkelt. Ikke nå heller. Men vi, fellesskapet i Norge, klarte det. Og til alle som bidro – en

varm og hjertelig takk.

Og jeg håper at det blir et sted for oss alle.

Et sted for å hedre. Og et sted for å minnes.

I fellesskap. Med verdighet. I respekt. Fordi vi aldri skal glemme.


Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli sin tale ved styreleder Lisbeth Røyneland

Deres kongelige høyhet, statsminister

Kjære etterlatte, overlevende, frivillige hjelpere og berørte


Snart 11 år har gått siden den brutale sommerdagen som endret livene til så mange av oss for alltid.


Endelig har vi fått et nasjonalt minnested å gå til.


På dette minnestedet skal vi komme sammen for å minnes de som ble

drept, og for å hedre motet og medmenneskeligheten til de mange

frivillige som reddet liv.


Akkurat her hvor så mange reddet livet ved å svømme -

eller ble hjulpet i land av frivillige - både i båter og på land.


Her vil søylene som strekker seg mot himmelen bidra til å fortelle en

historie, og være et symbol for hver og en av de 77 som ble drept.


Minnestedet danner et vakkert bilde av betydningen av minne, læring og engasjement.


På den ene siden kan vi reflektere over hva som skjedde,

hvordan samfunnet har blitt endret.

Hvem de drepte var, og hva de kunne blitt om de hadde fått leve.


På den andre siden har vi det daglige yrende livet:

båten Thorbjørn som frakter engasjerte ungdommer over til øya for å lære.


Akkurat sånn som ungdommene vi mistet gjorde det i 2011.


Dette er også et sted for å fortelle om hvem de 77 umistelige menneskene var, og for å reflektere over hva de kunne blitt.


Slik kan de som ikke lenger er, leve videre i vår samlende hukommelse.


Snart 11 år etter terrorangrepene 22. juli er livet langt fra det samme som det var før terroren rammet oss.


Men nå står vi her sammen – og vi glemmer dere aldri!

Tale av ordfører i Hole kommune Syver Leivestad

Deres kongelige høyhet, statsminister, statsråder, statsforvalter, pårørende,

overlevende, hjelpemannskaper og frivillige.


Kjære alle sammen.


Nå står vi samlet her i dag, selv om vi egentlig aldri burde stått her.


Nesten 11 år har gått siden det tragiske skjedde. Først i Oslo og deretter her i Hole 22 juli 2011.


En person klarte å sette Norge på verdens kartet på den verst tenkelige måten.


Først ved å detonere en bombe ved regjeringskvartalet som drepte 8 mennesker,

for deretter å kjøre hit hvor vi nå står, for så å fortsette ut til Utøya der

han skjøt og drepte ytterligere 69 mennesker.


I tillegg til de drepte ble veldig mange hardt skadd og enda flere fikk sine liv totalt endret.


Alt dette forårsaket av en person med et forvrengt og en farlig forestilling av virkeligheten.

Denne terror handlingen viser behovet for at vi alle sammen, hele tiden må

gjøre hva vi kan for å bekjempe hatytringer, rasisme og ekstremisme.


Det må ligge i våre verdier og i vår ryggrad, det å kjempe for et åpent norsk

demokratisk samfunn hver eneste dag.


AUF og Utøya har for oss Holeværinger alltid vært, og vil alltid være, en viktig del av vårt lokalmiljø.


Hver sommer kommer forventningsfulle og glade ungdommer til Hole og Utøya

for å møte venner, stifte nye bekjentskaper, og diskutere temaer som vi alle

forbinder med demokratiet, ytringsfriheten og et åpent, inkluderende samfunn.


Slik har det vært hvert enste år siden 1950 da AUF fikk Utøya i gave av

Akershus faglige samorganisasjon og frem til 22 juli 2011.


Denne ettermiddagen endret alt seg, og gikk inn i norgeshistorien som den

verste terrorhendelsen siden annen verdens krig.


Under og i etterkant av hendelsene ble det utført en enorm innsats fra

overlevende, profesjonelle hjelpemannskaper og av frivillige både i Oslo og i

Hole.


Her i området bidro mange innbyggere, hyttefolk, båtfolk, camping turister

med å redde liv. Mange med en innsats som innebar fare for eget liv.


Vertskapet og ansatte åpnet Sundvolden hotell, som i løpet av kort tid ble

omgjort til et pårørende senter for alle etterlatte og berørte som trengte et

samlings sted.


Lille, fredelige Hole kommune med sine 7 tusen innbyggere havnet midt i en

terror hendelse ingen knapt kunne ha forestilt seg.


Dette gjorde noe med oss alle, ikke bare for de som var direkte berørt, men

også alle som indirekte ble berørt.


Etter hvert som tiden gikk og hverdagen for noen gradvis kom tilbake, så kom

temaet opp om et nasjonalt minnested i Hole kommune.


Dette ble en vanskelig sak for noen innbyggere i Hole og sentrale myndigheter,

og brakte med seg et sterkt lokalt engasjement.


Det har vært en vanskelig tid for etterlatte, pårørende, direkte og indirekte

berørte, men også for motstandere og støttespillere av plasseringen av

minnesmerke der flere av dem var med på å redde menneske liv denne

ettermiddagen.


Jeg vil beklage overfor de etterlatte, pårørende og alle berørte for den ekstra

belastningen dette har innebåret ved at en endelig avklaring på hvor

minnestedet skulle ligge, har trukket ut i tid.


Men det er en ting som det er viktig å nevne. Ingen har vært imot et nasjonalt

minnesmerke i Hole etter den ufattelige terror hendelsen.


Siden både AUF og de etterlatte ønsket at det nasjonale minnesmerke burde

ligge her vi nå står, så vedtok Hole kommunestyret i mai 2020 den detaljerte

reguleringsplanen for stedet.


Vi kan nå endelig markere åpningen av det nasjonale minnesmerket her i dag

på Utøya kaia. Et minnesmerke og minnested for de etterlatte, pårørende,

overlevende, hjelpemannskaper, båtfolket, camping turistene, hyttefolket og

alle andre. Et sted for tanker og refleksjoner i tiden som kommer.


Det har blitt et flott og verdig minnesmerke som skal stå her i hundrevis av år

og som ikke bare skal vitne om den tragiske hendelsen, men også viktigheten

av kampen mot hatytringer, rasisme og ekstremisme for nåværende og

fremtidige generasjoner.


Det er derfor gledelig å vite at mellom 10 og 15 tusen mennesker årlig besøker

Utøya, nettopp for å diskutere, oppleve og lære av hverandre, og hvordan vi

best kan bidra til at verden blir et enda bedre og tryggere sted å leve, ved mer

åpenhet mellom grupperinger der ytringsfriheten er en av grunnpilarene i et

mer åpent og demokratisk verdens samfunn.


Takk for oppmerksomheten.


Tale av AUF-leder Astrid Hoem

Her på kaia sto vi sammen

For snart 11 år siden

Ferga skulle frakte mer enn 500 bankende hjerter over

Med gummistøvler og myggspray i sekken

Kanskje var sekken vår pakka med hjelp av en mamma eller pappa

Som satt igjen hjemme

Mest bekymra for om vi ble solbrent

eller om vi fikk nok søvn

Noen reiste for aller første gang

Andre hadde helt mista tellinga

Vi var ulike mennesker

Som trodde på de samme verdiene

Og vår felles drøm var tydelig:

Vi skulle forandre verden

Men så var det vår verden som ble endra for alltid

Her fra kaia så vi over på øya

Vår egen lille verden

Der vi var fri til å være oss selv

Men også i det øyeblikket - frie fra det vonde som enda lå i framtida

Den framtida hvor vi måtte lære oss å leve uten de

Drept fordi de var på jobb for demokratiet vårt

Drept fordi de var AUFere på sommerleir

I snart 11 år har de manglet

På dagene de skulle blitt ett år eldre

Når søsken har fått barn

I bryllupet hvor de skulle vært

Det gjør så vondt å savne de

Men samtidig gjør det godt å minnes hvem dem var


Vi minnes

Når vi legger blomster på gravene deres

Når elever på skolen de gikk på får lære om hvem de var

Men det er her på kaia det nasjonale minnesmerket står

Det er her vi som samfunn minnes

Kaia binder sammen Utøya og verden utenfor

Øya med brennende hjerter og store drømmer

Og samfunnet der vi skal gjøre de drømmene virkelige

Kaia er kontrasten

Fortida med de, ventende sammen med oss.

Framtida uten de, men hvor de alltid er med oss.

På kaia reddet noen livet

Men det var også her de ikke kom trygt i havn

Det var her vi måtte reise fra de

Utøyakaia har sett sorgen og smerten

som vi skal huske når vi snakker om 22. juli

Men Utøyakaia har også sett det vakreste i mennesker som risikerte livet sitt for å redde andre

Å se på utøya herfra er vondt

Det minner oss på at de ble igjen

De er ikke her

De nådde ikke kaia

Ingenting vi gjør kan gi de vi mista livet tilbake

Men vi kan gi minnet deres evig liv

Dette minnestedet skal være med å bære arven om de videre

Det skal stå her for alle kommende generasjoner,

Og stå igjen

Selv når alle vi som kjente de også er borte

Det tok 11 år før landet vårt fikk et felles minnested

I 11 år har mennesker kjørt forbi her

Kikka gjennom bilvinduet

Og tenkt på det som hendte

Nå blir alle invitert til å stoppe et øyeblikk

Besøke kaia

For å minnes,

for å gråte

og så for å kjempe

Kjempe

For fellesskapet, for toleransen og mangfoldet

Og dermed bære løftet videre: om å aldri glemme

For monumenter, statuer og søyler er spor vi mennesker lager for ettertida

Det er en arv til generasjonene som kommer

Men den aller viktigste arven vi gir videre

Er minnesmerkene vi reiser i oss selv

Kunnskapen om at

hat har drept før

hat kan drepe igjen

At når vi deler inn i oss og de,

så er vi ikke lengre et vi

At vi hever stemmen vår mot urett

At vi står sammen og ikke lar oss splitte

At vi forstår at ord kan bli til handling

Men skal vi klare det

så må vi bygge våre minnesmerker så sterke

At ingen kan slå sprekker og hull på det

Det gjør vi

gjennom at vi ikke bare lover hverandre

Men at vi lover også oss selv

Å aldri glemme,

men også å aldri tie


Om det nasjonale minnestedet

Minnestedet er utformet av arkitektene Beate Hølmebakk og Per Tamsen fra Manthey Kula AS, landskapsarkitekt Bas Smets og

arkitekt og forsker Mattias Ekman. Statsbygg har vært byggherre.


Selve minnestedet er plassert inntil Utøyakaia. Det består av en trapp som buer seg slik at den danner to avgrensede plassrom mot vannkanten.

På det nederste trinnet av trappen står det 77 smale søyler i bronse. Den første buen er rettet mot solen slik den stod på himmelen på det

tidspunktet da bomben eksploderte i regjeringskvartalet i Oslo. Den andre buen er rettet mot solen slik den stod på himmelen i den

tidsperioden angrepet på Utøya varte. Hvert dødsoffer har fått sin bronsesøyle, der navn og alder er gravert inn. Det er meningen av folk skal ta på disse graveringene, slik at navnene blir mer og mer skinnende jo lenger tid det går.


Frivillig innsats på land og i fritidsbåter spilte en viktig rolle 22 juli. I sørenden mot kaia der fergen MS Thorbjørn legger til

fortsetter den buede trappen ut i vannet og danner en gjestebrygge.


MS Torbjørn vil legge til inntil gjestebryggen slik at hver nye fergetur med ungdommer til og fra Utøya knyttes sammen med minnestedet. På

denne måten er ikke dette bare et sted for å minnes de vi mistet, men også for redning og videre liv. Når vannstanden stiger vil minnestedet

gradvis flommes over, noe som understreker kontakten med vannet.

Billedgalleri

  • Før åpning Foto: Eva Rogneflåten (2022)
    Før åpning
    Foto: Eva Rogneflåten (2022)
  • Før åpning. Plakett ved busskuret. Foto: Eva Rogneflåten (2022)
    Før åpning. Plakett ved busskuret.
    Foto: Eva Rogneflåten (2022)
  • Før åpning Foto: Eva Rogneflåten (2022)
    Før åpning
    Foto: Eva Rogneflåten (2022)
  • Før åpning Foto: Eva Rogneflåten (2022)
    Før åpning
    Foto: Eva Rogneflåten (2022)
  • Plakett ved steinveggen. Foto: Eva Rogneflåten (2022)
    Plakett ved steinveggen.
    Foto: Eva Rogneflåten (2022)
  • Plakett ved steinveggen. Detalj med trakk til hjelpere fra Hole Foto: Eva Rogneflåten (2022)
    Plakett ved steinveggen. Detalj med trakk til hjelpere fra Hole
    Foto: Eva Rogneflåten (2022)

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Åpning_av_nasjonalt_minnested_etter_22._juli-terroren_ved_Utøyakaia_18._juni_2022&oldid=2526905»