Adolph Tidemand (1814–1876)

Adolph Tidemand, selvportrett fra 1830-åra.

Tidemand: «Gudstjeneste i en Landskirke», 1844. Basert på skisser fra Sauland stavkirke.

Tidemand og Gude: «Brudeferden i Hardanger», 1847–1848.

Tidemand: «Haugianerne», 1848.

Adolph Tidemands gravminne på Gamlebyen gravlund i Oslo. Han skrev selv oftest Adolph, men på gravminnet er allikevel formen Adolf brukt.

Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Adolph Tidemand (født 14. august 1814 i Mandal, død 8. august 1876 i Christiania) var en av de fremste nasjonalromantiske malerne. Hans skildringer av bondebefolkningas levesett, byggeskikk og tradisjoner gjorde ham svært populær. Han er også kjent for sitt samarbeid med Hans Gude, som han lagde en rekke landskapsbilder med – ikke minst «Brudeferden i Hardanger» fra 1848.

Slekt og familie

Han var sønn av tollinspektør og kammerråd Christen Tidemand (1779–1838) fra slekta Tidemand og danskfødte Johanne Henriette Henrikke Haste (1779–1859). Paret fikk fire barn:

• Peter Carl Tidemand (1806–1817).
• Emil Tidemand (1812–1865).
• Adolph Tidemand.
• August Tidemand (1816–1893), lege.

Den 12. januar 1845 ble Adolph Tidemand gift med Claudine Marie Birgitte Jæger (1817–1887). Hun var datter av infanterikapten og senere overtollbetjent Nils Winther Luth Jæger og Elen Bolette Beer. Paret fikk en sønn, Adolph Tidemand (1845–1874).

Kunstmaleren Adolph Claudius Tidemand (1854–1919) var hans brorsønn.

Liv og virke

Han vokste opp i gode kår i Mandal. At han hadde et anlegg for tegning og maling viste seg tidlig, og i 1832 begynte han å studere i København. Han ble først avvist ved kunstakademiet, men etter en tid i privat lære kom han inn der i 1833. Etter fem år i København der dro han i 1837 til Düsseldorf, der han studerte i fire år blant annet under Theodor Hildebrandt. Fra ham lærte Tidemand å mestre narrativt historiemaleri og sjangermaleri, to retninger som prega det første drøye tiåret av hans virke. Det første historiemaleriet kom i 1841, med tittelen «Gustav Vasa taler til dalkarene i Mora kirke». Det ble straks kjøpt inn av en kunstforening. Denne inntekten brukte han til å ta med broren Emil Tidemand (1812–1865) til München og Roma, der han studerte både samtidig historiemaleri og de store mesterne fra ung- og høyrenessansen.

I 1842 vendte Tidemand hjem til orge. Planen var å leve som kunstmaler i Christiania, og han hadde allerede en bestilling på ei altertavle til Vår Frelsers kirke. Da han kom til hovedstaden venta et lite sjokk. Styret i Christiania Kunstforening disponerte midlene som var samla inn til altertavla, og de krevde at den skulle utføres i Roma eller til nød i Tyskland. Tidemand tok dette som et uttrykk for mistillit til ham som kunster – han mente at dette var han fullt ut i stand til å klare selv, uten å måtte ha drahjelp fra sine lærere i andre land. Det ble en langdryg strid i avisene, der hovedpersonene var Johan Sebastian Welhaven fra kunstforeningas styre, og Emil Tidemand på sin brors vegne. Denne striden endte med at oppdraget bortfalt, og dermed forsvant også det økonomiske grunnlaget for å etablere seg i Norge.

Så skuffende dette enn må ha vært for Tidemand, var det kanskje også en godt skjult velsignelse. For å komme seg vekk fra det hele dro han på en studiereise i Sør-Norge i 1843, der han blant annet reiste gjennom Østerdalen, kryssa fjellet til Gudbrandsdalen og så fortsatte til Sogn, Voss og Hardanger. Egentlig skulle han samle inn materiale til et historiemaleri med Olav den hellige som hovedperson. I stedet fant han motiver blant befolkninga på landsbygda. På et tidspunkt hvor nasjonalromantikken nådde et høydepunkt var dette et lykketreff for hans karriere. Det ble hele femten slike studiereiser, den siste av dem i 1874, der han lagde skisser og notater. Hans interesse for bevaring og dokumentasjon av fortida førte til at han i 1844 ble med på å stifte Fortidsminneforeningen, og hans malerier ble ikke bare kunst, men også bevaring i en tid der fotografiet var i sin spedeste barndom. Selv etter at fotografene hadde kommet godt i gang med å dokumentere vår historie, fortsatte Tidemands bilder å være viktige fordi de i større grad kunne gjengi farger, stemninger og skikker.

På sin første studietur traff han også den da atten år gamle Hans Gude i Hardanger. Han var ute i omtrent samme ærend, og de to malerne slo følge et stykke av veien. Vennskapet som oppsto mellom dem varte livet ut, og etter hvert ble det som nevnt flere fellesarbeider. Det første av dem var også det mest kjente, «Brudeferden i Hardanger» fra 1847–1848. Det ble brukt som tablå under en festforestilling på Christiania Theater i 1849, og ble umiddelbart opphøya til et nasjonalromantisk ikon. Korsangen med samme tittel som bildet hadde tekst av Andreas Munch og var komponert av Halfdan Kjerulf. I 1848 malte Tidemand et av sine andre storverk, «Haugianerne».

I 1845 ble han gift med Claudine Marie Birgitte Jæger, som han hadde kjent siden barndommen. De flytta til Düsseldorf, og ble boende der resten av livet. Adolph Tidemand reiste mye, både til Norge og andre land. Selv om motivene særlig appellerer til nordmenns nasjonalfølelse, ble han kjent også i Frankrike og Storbritannia. Han fikk svært gode kritikker på verdensutstillingene i Paris i 1855 og i London i 1862. Maleriene solgte godt, og han kunne også sette stadig høyere priser.

Mot slutten av 1860-åra snudde kritikerne. En ny generasjon kunstnere kom på banen, og Tidemands bondeskildringer ble omtalt som «tysk romantikk». Han ble kritisert for å male i en idylliserende stil, og å framstille «søndagsbønder».

Parets eneste barn, sønnen Adolph Tidemand døde i 1874, bare 28 år gammel. Sammen med langvarige helseproblemer og stadig mer motgang som kunstner ga dette Adolph Tidemand senior en knekk han aldri kom over. Han arbeida på slutten med historiemaleriet «Christian IV anlegger Christiania», med kom aldri lenger enn til skissestadiet med dette.

Adolph Tidemand ble i 1849 ridder av St. Olavs Orden, i 1855 av den franske Æreslegion og i 1866 av den svenske Nordstjärneorden. I 1869 ble han æresprofessor ved kunstakademiet i Düsseldorf.

Ettermæle

Adolph Tidemand ble gravlagt på Gamlebyen gravlund i Christiania.

Tidemands malerier forble populære hos et bredt publikum, og i senere år har hans talent igjen blitt trukket fram av kunsthistorikere. To år etter hans død ga Lorentz Dietrichson ut en monografi om Tidemand, den første om en norsk billedkunster. Tidemands malerier må også nevnes som inspirasjonskilde for diktere som Andreas Munch og Bjørnstjerne Bjørnson.

Ved siden av hans mange malerier er også hans studier og skisser av stor kulturhistorisk verdi. Hans draktstudier omfatter omkring 150 tegninger og studier i olje, og kom som testamentarisk gave til Nasjonalgalleriet i 1882. Studiene spenner i tid fra den første reisa i 1843 til den siste i 1874, og dokumenterer en levende drakttradisjon som har vært svært viktig i senere studier av norske folkedrakter. Ikke minst ble de flittig brukt av Aagot Noss da hun i 1970-åra arbeida med serien Norske folkedrakter.

Adolph Tidemands gate på Lillestrøm og Adolph Tidemands vei i Stavanger har navn etter ham.

Da VG i 2014 lagde ei liste over de 100 viktigste nordmenn siden 1814, plasserte de Adolph Tidemand på 74. plass.

På begynnelsen av 1900-tallet ble signaturen på flere bilder av nevøen Adolph Claudius Tidemand endra, slik at de ble solgt som bilder av onkelen til betydelig høyere priser.

Se også

• Kategori:Bilder av Adolph Tidemand.

Litteratur og kilder

• Adolph Tidemand i Historisk befolkningsregister.
• Adolph Tidemand på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Dietrichson, Lorentz: Adolph Tidemand : hans Liv og hans Værker : et Bidrag til den norske Kunsts Historie. Christiania. 1878. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Sørensen, Bodil: Adolph Tidemand i Norsk biografisk leksikon.