Aleksandra Kollontaj (1872–1952)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Aleksandra Kollontaj rundt 1900.

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (ru. Александра Михайловна Коллонтай; født 31. mars 1872 i St. Petersburg, Det russiske keiserdømme, død 9. mars 1952 i Moskva, Sovjetunionen) var politiker, diplomat og kvinnesakskvinne. Hun levde i eksil i Norge fra 1915 til 1917, og fra 1924 var hun de facto ambassadør for Sovjetunionen til Norge. Med dette ble hun verdens første kvinnelige ambassadør.

Før revolusjonen

Hun ble født inn i en adelsfamilie, der foreldrene hadde liberale holdninger. Som tjueåring ble hun gift, men etter seks års ekteskap forlot hun ektemann og en liten sønn for å studere i Sveits. Hun ble der kjent med sosialisten Clara Zetkin, og de innleda et nært samarbeid. I 1905 flytta hun til St. Petersburg, der hun arbeida for å opprette en sosialistisk kvinnebevegelse. Dette arbeidet førte til hun i 1908 måtte gå i eksil. Dermed kom hun i kontakt med revolusjonære russere i eksilmiljøet, blant annet Lenin. I 1915 slutta hun seg til bolsjevikene, og samme år kom hun som nevnt til Norge. Hun skal ha kommet som Lenins hemmelige utsending.

For Kollontaj var det kvinnefrigjøring som var hjertesaken. Kvinner måtte delta fullt ut i arbeidslivet og i det politiske livet. Clara Zetkin mente at dette kunne løses selv om kvinner også drev med husarbeid, mens Kollontaj mente at familien og det private husarbeidet måtte overtas av kollektive tilbud. Det private ville da bli samfunnsmessig arbeid, og dette ville komme hele arbeiderklassen til gode. Hun gikk også inn for et fritt kjærlighetsliv, uten ekteskapet som etter hennes mening ødela utviklingsmulighetene for kvinner. Her fikk hun ikke med seg nevneverdig mange i den sosialistiske kvinnebevegelsen.

Under Norgesoppholdet var det også en annen oppgave som var viktig, nemlig å skaffe støtte til det revolusjonære partiet. For Kollontaj var dette et middel til å oppnå målet om kvinnefrigjøring, for hun mente at det ikke kunne finne sted uten en sosialistisk revolusjon. Men kvinnekampen kom ikke helt i bakgrunnen. Den 8. mars 1915 talte hun på Kvinneforbundets folkemøte for fred, på det som ble den første norske markeringa av den internasjonale kvinnedagen. Det var hennes venn og kampfelle Clara Zetkin som først hadde tatt initiativet til denne årvisse markeringa. På det samme møtet talte blant annet Martha Tynæs.

Hun hadde Holmenkollen turisthotel som sin faste adresse i Norge, men brukte også en rekke dekkadresser. Blant personer i norsk arbeiderbevegelsen som hun hadde mye kontakt med i denne perioden kan nevnes Eugene Olaussen, Olav Kringen og Martin Tranmæl.

Revolusjonsårene

I 1917 kom først februarrevolusjonen, som førte til at Kollontaj kunne vende hjem til Russland. Der kom hun inn i bolsjevikenes sentralkomité. Etter oktoberrevolusjonen ble hun så folkekommissær (tilsvarende statsråd) for sosiale saker, og med det det første kvinnelige regjeringsmedlemmet i moderne tid. I 1918 var hun sentral under den all-russiske kvinnekonferansen som ble organisert av partiet, der det ble vedtatt et likestillingsprogram. Neste år ble hun leder for Zjenotdel, organet som jobba for å gjennomføre programmet. Hun ble i 1920 visesekretær i Det internasjonale kvinnesekretariat, med Clara Zetkin som sekretær.

I de første åra etter oktoberrevolusjonen hadde hun støtte fra Lenin. Mange av reformene ble gjennomført, ikke minst juridisk likestilling mellom kvinner og menn. Men da Kollontaj i 1921 ble en av lederne i Arbeideropposisjonen, som sto for en annen og mer radikal politikk enn Lenins, forsvant også støtten fra ham. Etter at opposisjonen led nederlag på partikongressen i 1921 mista Kollontaj alle sine sentrale verv, og året etter ble hun sendt til Norge som medlem av en handelsdelegasjon.

Det kan nevnes her at etter Lenins død i 1924 begynte Stalin å reversere mange av reformene. Zjenotdel ble oppløst i 1930, og Det internasjonale kvinnesekretariatet ble nedlagt.

Diplomatisk karriere

Kollontaj etter å ha mottatt St. Olavs Orden i 1946.

Under sitt opphold i Norge fra 1915 til 1917 hadde Kollontaj blitt kjent med en rekke ledere i den norske arbeiderbevegelsen. Da hun kom hit i 1922 tok hun kontakt med gamle kjente, og særlig var det viktig for henne å gjenopprette kontakten med Martin Tranmæl. Året etter ble hun leder for handelsdelegasjonen, og i 1924 klarte hun å få Norge til å anerkjenne Sovjetunionen og til å opprette fulle diplomatiske forbindelser. Formelt ble hun ministerråd for gesandtskapet. Hun klarte i 1925 å få på plass en handelsavtale mellom Norge og Sovjetunionen.

Under et besøk i Bergen ble begivenheten filma av Hans Berge, og denne filmen er bevart.[1]

I 1926–1927 var Kollontaj ambassadør til Mexico, før hun så kom tilbake til Norge. Denne gang ble hun til 1930, da hun ble ambassadør til Sverige. Hun var i Stockholm til 1945. I 1944 var hun involvert i fredsforhandlingene mellom Finland og Sovjetunionen.

Fra 1945 var hun bosatt i Moskva, der hun en tid arbeida i utenriksdepartementet. Hun var da en av få fra Arbeideropposisjonen som hadde overlevd Stalins utrensninger. Hun gikk av med pensjon, og brukte blant annet tiden til å redigere sine dagbøker fra tida i Norge og Sverige. De måtte nemlig leses og godkjennes av Stalin før de kunne utgis, så en del måtte omskrives eller fjernes. Dette var ikke noe nytt for henne; allerede i 1926 hadde hun måttet skrive om en selvbiografisk artikkel hun skrev til et tysk bokverk om kvinnelige kommunister.

Kollontaj mottok Storkorset av St. Olavs Orden.

Referanser

  1. ↑ [Alexandra Kollontoy i Bergen, 1923]. Digital versjon på Nettbiblioteket

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Aleksandra_Kollontaj_(1872–1952)&oldid=2413838»