Andreas Høyem

Andreas Høyem (fødd 1761 Byneset, død 1. april 1823 Aukra) var prest. Han var sønn av klokker Isak Zachariasson Høyem (f. Kirkemyr) og Ingeborg Pedersdatter Wilmann.

Oppvekst

I kyrkjeboka for Byneset (ved Trondheim) for år 1761, side 95, står det: «Døbt skolelærer Isak Zakariassens Søn Anders. Faddere: Jonas Vildmand, Anders Stene, Ole Mule, Elisabet Wiigen, Beritte Reitan.» Anders var døpenavnet, men selv brukte han navnet Andreas.

Andreas vokste opp i den travle klokkergården på Høyem, Byneset. Foreldrene var klokkeren Isak Zakariassen og hans kone Ingeborg Pedersdatter Wilmann. Han hadde en eldre bror, Zakarias Isaksen (1759-), som senere brukte navnet Marhaugen. På morssiden hadde han også en eldre halvbror, Johan Andersen Høyem (1754-1786) og en halvsøster Ingeborg Andersdatter Høyem (1757-).

Etterkommer Arnt Martin Magerøy (1879-1953) fra Eide, ga i 1947 ut boka "Anders I. Høyem - hans ætt og etterslekt". Det er mange opplysninger i boken som ikke kan etterprøves, og som derfor står og vil stå uimotsagt. Her er noen historier som fortelles om Anders sin oppvekst:

• Andreas var lærenem og interessert i geografi og historie fra ung alder. Han skal ha sittet ved de gamle gravhaugene på hjemstedet sitt og fantasert om fortiden. En avgjørende hendelse skjedde da han var 11 år. Han hørte sin far og presten snakke om Johan Nordahl Brun, som også var født på Høyem. Brun hadde blitt landskjent for skuespillet «Zarine» og for å ha skrevet «For Norge, Kjæmpers Fødeland». Denne sangen, som ble forbudt av det danske riksrådet, gjorde et voldsomt inntrykk på den unge Andreas. Han lærte seg sangen og ble inspirert av budskapet.
• Det hevdes at Andreas' store "eventyr" skjedde da Johan Nordahl Brun kom tilbake til Høyem som prest den 29. oktober 1772. Andreas var da rundt 12 år gammel. Brun holdt opplesninger av sitt nye verk om Einar Tambarskjelve for lokalbefolkningen, og den unge Andreas var en ivrig tilhører. Disse stundene skal ha vekket en sterk nasjonalfølelse og kjærlighet for norgeshistorien i ham. Brun la merke til den begavede gutten, lånte ham bøker, og sørget for at han fikk sin første undervisning i latin og gresk. Samtalene med Brun var en stor inspirasjon for Andreas.

Utdanning

Etter å ha blitt uteksaminert fra Trondheim katedralskole i 1780, begynte han som nittenåring sine studier ved Københavns Universitet. Der tok han en rekke eksamener: først examen artium (studiekompetanse), deretter examen philosophicum i 1781 og en filologisk embetseksamen i 1783. Han fullførte sin teologiske utdannelse 6. april 1786 med den fremragende karakteren laudabilis (rosverdig). Også for sin avsluttende prøvepreken i 1788 fikk han samme gode skussmål. I studietiden i København var han også privatlærer (manuduktør) for andre studenter og bodde som student (alumn) ved Elers' kollegium.

Prest på Byneset 1788-1798

Hans første prestestilling kom 10. oktober 1788, da han ble utnevnt til residerende kapellan i sin egen hjembygd, Byneset. Han ble formelt ordinert til prest 6. februar året etter. Det ble til sammen ti år på Byneset.

Sogneprest på Aukra 1798-1823

Han ble utnevnt til sogneprest i Aukra 12. september 1798, men ankom først prestegjeldet 1. juni 1799. Han reiste landeveien sammen med sin kone (Knerche) Dorthea, deres tre små barn og den 17 år gamle husjomfruen Bergitte Johanne Møller. Etter en strabasiøs tur der de ble overrasket av et kraftig uvær, ankom de prost Steinbuck i Molde. Der fikk Høyem en innføring i forholdene i det store prestegjeldet, som på mange måter var fremmed for ham.

Vel fremme i Aukra ble familien tatt imot med stor gjestfrihet av «gamle fru Dorthea» Tostrup, enken etter den forrige presten. De to kvinnene, «gamle fru Dorthea» og «unge fru Dorthea», utviklet et nært vennskap.

En ivrig historiker

Høyem viste seg raskt som en ivrig historiker. På prestegården fant han en samling gamle dokumenter og skrifter om Agerø prestegjeld, inkludert et verk som en utsending fra Københavns Universitet tidligere hadde lett etter forgjeves. Han brukte mye tid på å studere disse, undersøke gamle gravhauger og tolke lokale stedsnavn. Dette arbeidet resulterte i boken «Bynessets og Agerø Prestegjelds Beskrivelse». "Hans studier av gamle dokumenter førte blant annet til at man fant gamle gravhauger som i dag er kjent som Gorshaugen, Torgardshaugen og mange flere."

Dessverre forsto ikke hans egen husstand verdien av disse gamle papirene, som de mente "samlet smitte". De tok ikke vare på dem, og alt Høyems nitidige avskriftsarbeid gikk tapt i en brann på prestegården i 1828, fem år etter hans død.

En mann med to sider

Kildene tegner et bilde av Høyem som en mann med to sider. Utad, og spesielt mot øvrigheten, kunne han være hard, kompromissløs og stolt. Han var ingen diplomat og havnet lett i konflikt. Et kjent eksempel er da biskop Schønheyder under en visitas ertet ham for å være klokkersønn med «for kort prestekjole» (et uttrykk for at han ikke kom fra presteætt). Høyem svarte skarpt at kjolen hadde vært «lang nok på Regensen» (Universitetet i København). Han viste frem en anetavle tilbake til Einar Tambarskjelve.

Mot sine tjenestefolk, husmenn og de fattige i sognet var han derimot en helt annen. Han var kjent for sin store giverglede og hjalp flere av sine tjenere med å etablere egne gårdsbruk. I nødsårene tidlig på 1800-tallet brukte han både tid og egne penger på å hjelpe de trengende. Han var også en pioner innen potetdyrking i området og hadde en åker på over et halvt mål for å lære folk at poteten kunne være redningen i trange tider. Under hans ledelse ble Aukra prestegård drevet som et mønsterbruk. Folketellingen fra 1801 viser et stort og travelt hushold på gården, med prestepar, fire barn, ti tjenestefolk, husjomfru, en omgående skoleholder og to enker.

Møtet med "læsarane"

Høyem kom til et prestegjeld preget av en alvorlig kristen vekkelse, kjent som «læsarane» eller «vennene». Denne bevegelsen var skeptisk til den nye presten. De så på hans interesse for historie, gamle sagn og fedrelandssanger som verdslig og uforenlig med sann kristendom. Klokkeren, Torstein Sundsbø, var en av lederne for denne gruppen og hadde et anstrengt forhold til Høyem fra starten.

Konflikten ble skjerpet da det kom innflyttere fra Gudbrandsdalen som var preget av haugianismen. Disse allierte seg med de lokale «vennene» i sin motvilje mot presten. Høyem på sin side reagerte med åpent å kritisere det han oppfattet som deres trangsynthet og «hjertekulde» fra prekestolen, noe som ble ansett som et svært uklokt trekk i det lokale miljøet.

Prestegjerning i krisetid

Da Høyem tiltrådte, var fattigvesenet i sognet uorganisert. Han tok umiddelbart fatt på arbeidet med å etablere et fungerende system for de fattige, men møtte ifølge protokollene «megen Knur og Modvillie» fra allmuen. Til tross for motstand, og i en tid med blokade, avlingssvikt og hungersnød (særlig 1802-1803), lyktes Høyem i å organisere hjelpearbeidet slik at sognet unngikk den massedøden som rammet andre bygder.

Perioden var også krevende for Høyem personlig. Pengekrakket i 1813 utslettet store deler av formuen hans, og med en barneflokk på elleve ble økonomien trang. Hans forsøk på å innføre tiende på det nye og lønnsomme fisket på brugde for å lette byrdene for gardbrukerne, førte til en rettssak han tapte, noe som skapte ytterligere motvilje mot ham.

Forholdet til haugianerne

Høyem førte en pragmatisk linje overfor Hans Nielsen Hauge og hans tilhengere. Han la ingen formelle hindringer i veien for Hauges møtevirksomhet i prestegjeldet. Over tid utviklet det seg imidlertid en splittelse, der en mer radikal fløy av «vennene» tok avstand fra presteskapet, inkludert Høyem, som de mente var «vantru». Konflikten toppet seg etter et prestemøte i Molde i 1817, der sognets prester diskuterte hvordan de skulle forholde seg til bevegelsen. Dette førte til skarp kritikk fra «vennene». Først etter at Hauge selv, i et av sine siste brev (datert 23. mars 1824), manet til fred og forsoning, løste konflikten seg. Da var Høyem allerede død året før.

Skolemann og folkets tjener

Høyem var dypt engasjert i å forbedre allmueskolen. Biskop Bugge roste ham under visitas for hans «Flid med Skolevæsenet». Høyem tok selv initiativ til å utdanne lærere ved å håndplukke evnerike konfirmanter, som han tok til seg på prestegården for opplæring. Et brev til den senere ordføreren Knut Pedersen Haukås viser hvordan Høyem personlig rekrutterte og veiledet fremtidige lærere.

Flere fortellinger vitner om en prest med praktisk sans og et stort hjerte for sine sognebarn. Mest kjent er historien om hvordan han konfronterte en husmann som stjal såkorn på låven. I stedet for å straffe ham, hjalp Høyem mannen med å løfte sekken på ryggen, for deretter å skaffe ham et nytt bosted og såkorn, med det resultat at tyveriene opphørte. Han ble av noen ansett som en «streng økonom», men fremstår i kildene som en omsorgsfull og handlekraftig prest som ledet sitt sogn gjennom en av de vanskeligste periodene i landets historie.

Anders skal ha vært middels høy med en naturlig sterk kropp, og i sine siste leveår hadde han en svær prestemage.

Han diktet både salmer og sanger, men ingen ble trykket – og de er nå glemte.

De siste årene

Andreas Høyems siste leveår var preget av alvorlig sykdom. I 1820 fikk han flere hjerneslag etter hverandre og var i lange stunder uten tale og klar tanke. Allikevel fortsatte han i jobben og hadde sin siste konfirmasjon 3. november 1822. Etter det var han aldri mer i kirka. Han døde 1. april 1823, 62 år gammel, kun få dager etter at han formelt hadde gått av med pensjon. Han fikk avskjed i nåde 26. mars 1823. Han ble da innvilget en pensjon på 300 speciedaler.

Det fortelles at sønnene Isak og Andreas grov grava i storm og rykende nordvest med snøbyger. Dagen etter ble han gravlagt i et enda verre vær, uten prest eller noen som talte ved grava. Barna og fru Dorthea sang et salmevers, så var det hele over. Dorthea levde som enke på prestegården i fire år, flyttet deretter til enkesetet Vågøy der hun døde i 1830, bare 55 år gammel. Det finnes ingen grav etter henne der.

Familie

Han ble gift 15. mars 1795 med (Knerche) Dorthea Schive (1775-1830), datter av Jens Reinholdtsen Schive og Sophia Matheson. De fikk elleve barn, blant annet disse:

1. Ingeborg Elen Marie Høyem (1796-1859), gift med Jakob Pedersen i Bud.
2. Jens Schive Høyem (1797-), gift 1821 med Ingeborg Christine Mahle. Flyttet offisielt til Bergen i 1849, etter å ha bodd der i mange år.
3. Sophie Cathrine Høyem (1798-1880), hun tjente på prestegården. Gift med Anders Knudsen Bøe. To barn.
4. Abelone Johanne Høyem (1799 eller 1800-), "fór sine villsame vegar". Skal ha reist rundt som gjøgler og linedanser med et sirkus, samt vært selskapsdame i Molde.
5. Dorothea Wessel Høyem (1801-), gift med Andreas Berg fra Molde som omkom på sjøen 24. januar 1823 mellom Aukra og Molde.
6. Isak Høyem (1802-), ble gårdbruker på Aukra. Var også fisker mange steder; Hammerfest, Molde? Det var nok han som døde barnløs i Bud i 1858.
7. Anne Fridrica Klingenberg Høyem (1804-), var hos sin mor til moren døde i 1830. Flyttet så fra Aukra.
8. Andreas Høyem (1806-1833), død på handelsstedet Tongehaug ved Molde. Og til Vesterålen som handelsmann?
9. Jonas Wilman Høyem (1807-1838), skolelærer og graver ved Domkirken i Trondheim.
10. Elisabet Marie Klinge (1809-), giftet seg med en sjømann?
11. Magnus Høyem (1814-), var hos slekt i Trondheim.

Kjelder og litteratur

• Anders Høyem i Historisk befolkningsregister.