Anekstad (rettssaken mellom Hallén og Mjøen)
[[Anekstad (rettssaken mellom Hallén og Mjøen)|Smukk og lun beliggenhet – samt strandrett : Rettssaken om størrelsen på garden Anekstad i Østre Toten]]
I mars 1902 averterte grosserer og hanskefabrikant Wilhelm Hallén etter en «landeiendom ved Mjøsen». Kristiania-mannen ville skaffe seg et landsted med «smuk og lun Beliggenhed samt Strandret». I juni samme år underskreiv Hallén og kaptein Alf Mjøen fra Gjøvik kontrakt om kjøp av eiendommen Anekstad (Annexstad) med underbruket Åsmundrud i Nordlia i Østre Toten, som ifølge selgeren totalt var på «ca. 1300 mål».
Størrelsen på garden ble snart årsak til en hard strid, som gikk helt til Høyesterett. Etter oppmåling viste det seg nemlig at Anekstad bare var på 715 mål! I tingrettsdommen heter det litt tørt om det store avviket mellom oppgitt og faktisk areal: «Her maa være en eller anden galskap tilstede – og hvem skal betale for den?»
Under- og overretten ga Hallén medhold i at Mjøen hadde vist «grov uforsiktighet i sin angivelse av arealet», og Gjøvik-mannen ble dømt til å betale Hallén erstatning for det manglende arealet, i sin helhet skog og utmark. Men Mjøen anka saken inn for Høyesterett, og der vant han fram. Begrunnelsen besto av følgende momenter: Størrelsen hadde ikke på noen måte blitt garantert av selgeren; den var heller ikke tatt inn i kontrakten. Kjøperen visste også at eiendommen ikke var målt, men han hadde til gjengjeld vært med på befaring. Samtidig fant ikke retten grunn til å tru at «eiendommens størrelse hadde vært en vesentlig og for kjøpet motiverende forutsetning.» Som vi så ovafor, var det den smukke og lune beliggenheten, samt strandretten, som Hallén averterte etter.
I denne artikkelen vil Anekstad-saken brukes til å belyse to temaer:
- Begynnelsen på fritidssamfunnet. På begynnelsen av 1900-tallet fikk lønnstakere rett til ferie, og dette skapte grunnlag for en ny type boliger, som hytter og pensjonat. I samfunnets øvre sjikt var imidlertid ikke ei enkel hytte tilstrekkelig, og en mann som grosserer Hallén hadde økonomi til å kjøpe en større gard til fritidsbruk. Jeg vil forsøke å vise litt generelt hvordan fritidssamfunnet arta seg i mjøsbygdene, med vekt på Gjøvik og Toten. Sagt på en annen måte: Fikk landskapet og arealene en ny betydning?
- Hvem hadde kunnskap om disse arealene? Hvem hadde oversikt over størrelsen på jordbrukseiendommer på slutten av 1800-tallet? I dag er det lett å få noenlunde korrekte opplysninger om areal via digitale kart, som er bygd på satellittfoto. Men alt på 1700- og 1800-tallet ble arealoppmålinga profesjonalisert, og de mange utskiftingssakene resulterte i truverdige og gode kart. Dette gjaldt derimot ikke den enbølte garden Anekstad, som aldri hadde vært delt, og som heller ikke hadde blitt målt opp. I forlengelsen av spørsmålet om arealkunnskap er det også naturlig å spørre om de ulike «aktørene» hadde bestemte interesser i dette spørsmålet. Noen ønska nok eiendommen større enn den egentlig var, mens andre hadde interesse av at arealet ble oppgitt så korrekt som mulig.
Denne vesle studien kan også være med og vise hvilket spennende materiale som rettskildene er. Harald Rinde kommer med en etterlysning i sin anmeldelse av Høyesteretts historie: «Mens rettskilder lenge har vært flittig brukt i studiet av eldre historie, har slikt materiale hittil sjelden vært systematisk utnyttet i arbeider om 1800- og 1900-tallet. Den nye høyesterettshistorien lar oss ane hva historikerne dermed har gått glipp av.» Med eldre historie tenker nok Rinde blant anna på Tingbokprosjektet ved Universitetet i Oslo, som resulterte i ei rekke hovedoppgaver og doktorgrader, med tingbøkene for Østerdalen som en viktig kilde. Statsarkivet i Hamar kan være kry av at de har tatt godt vare på dette verdifulle materialet!
Men også nyere rettskilder oppbevares på Hamar, og det er disse som er utnytta i denne artikkelen. Konkret handler det om arkivet etter Toten, Vardal og Biri sorenskriveri, med tingbøker, ekstrarettsprotokoller og en del vedlagte dokumenter. Det er også et poeng at disse kildene har blitt spesielt verdifulle i samspill med ulike privatarkiv, som aviser og gardsarkivet for Anekstad.
En offiser og en grosserer
Alf Jensen Veum Hansen Mjøen (1869-1956), til daglig bare Alf Mjøen, var offiser, politiker, og gardbruker fra Gjøvik. Han representerte Arbeiderdemokratene på Stortinget i periodene 1913-24 og 1928-36.
Under rettssaken mot Hallén hadde han oppnådd kapteins grad, men han avslutta sin militære karriere som generalkrigskommissær. Også som stortingsrepresentant var han opptatt av forsvarssaken. Han var hele tida medlem av militærkomiteen, og i flere perioder var han også formann i denne.
Mjøens andre hovedinteresse innafor politikken var småbrukersaken. Han kjøpte flere større jordbrukseiendommer rundt Gjøvik, som han til dels stykka opp i småbruk. Samtidig var det enkelte i samtida som mente å gjennomskue Mjøens idealisme; han solgte nok også tomter, hus og andre eiendommer av reine profitthensyn. Vi veit ikke sikkert hva han hadde tenkt å gjøre med Anekstad, som han hadde kjøpt i 1901, altså bare ett år før garden ble solgt til Hallén.
Mjøens biograf O. Joh. Vasbotten karakteriserer ham slik: «Mjøen var en av Stortingets populæreste skikkelser på grunn av sine charmerende personlige egenskaper: elskverdig, tolerant og frisinnet – på en gang folkelig bred og samtidig en grand seigneur, en landadelsmannstype har man sagt, i sin ytre karakteristiske skikkelse.»
Julius Henrik Wilhelm Hallén (1858-1957), vanligvis Wilhelm Hallén, var hanskefabrikant og grosserer fra Kristiania. Hallén var av gammal garverslekt som stamma fra Halland i Sverige. Han var medeier i firmaet Brødrene Hallén fram til 1916, deretter eneeier. I Oslo ble navnet Hallén kjent gjennom utsalgene til «Hanske-Hallén». Alt i 1879 ble den kjente butikken på Egertorget åpna. Hallén ble i høyesterettsdommen karakterisert som svært velstående. Overrettssakfører Adolf Skattum sa det slik: «jeg visste at han var en meget velstillet mann, for hvem nogen få tusinde kroner da ikke kunde spille nogen større rolle.» I Wilhelm Halléns tid ble familiens hanskefabrikk i Holstsgate veldig utvida, og rundt forrige århundreskifte hadde firmaet stor suksess Hallén beholdt Anekstad sjøl om han tapte i Høyesterett, og han ble en velkjent skikkelse i Nordlia. I mellomkrigsåra arrangerte han juletrefester for barna i nabolaget, og mange kvinner ble sysselsatt med å sy hansker. Hallén brukte gardsbestyrer, men i dag er det et av hans oldebarn som driver garden.
Fritid og arbeid rundt Mjøsa
Tidlig på 1900-tallet fikk stadig flere samfunnsgrupper mer fritid. Arbeidstida ble redusert, og arbeidstakerne i industri og handel fikk lovfesta ferie. Arbeidsgivere og folk i frie yrker hadde alltid kunnet ta seg fri, men en må regne med at også i disse i økende grad tok del i den nye fritidskulturen. Traktene rundt Mjøsa ble en av landsdelene der denne nye fritida kunne leves ut. Særlig kjent er hytteutbygginga på Sjusjøen, som begynte for alvor i mellomkrigsåra. Ringsaker skulle dermed bli en av landets største hyttekommuner. Sjusjø-utbygginga er studert av blant anna Ola Alsvik, i Ringsaker bygdebok, og et av hans funn er at de fleste hytteeierne i tida før andre verdenskrig kom fra mjøstraktene, fra Ringsaker og fra nabokommunene Hamar og Lillehammer.
På Sjusjøen skulle det seinere bli et stort Oslo-innslag, men i mellomkrigsåra var ikke folk derfra dominerende der oppe. Hvordan var det nærmere Mjøsa? Det foreligger ikke noe lett tilgjengelig statistisk materiale, men i bygdelaget Nordlia, der Anekstad lå, er det mange eksempler på ferierende fra Kristiania tidlig på 1900-tallet. Den mest kjente av disse var kanskje maleren Eivind Nielsen, som skulle bli Halléns nabo om sommeren. Nielsen var lærer ved Kunst- og håndverksskolen og sto i tillegg bak takdekorasjonene på Nationaltheatret. Eivind Nielsen skulle få mye med Hallén å gjøre; blant anna malte han flere bilder med motiver fra Anekstad.
Et annet fast Kristiania-innslag i Nordlia var familien Fodstad, som om vinteren bodde i Gamlebyen. Om sommeren leide de seg derimot inn hos slektninger på Øver-Kallrustad, en gard ikke langt fra Anekstad. Felles for familiene Nielsen og Fodstad var familietilknytning til Nordlia og mjøstraktene, noe som skilte dem fra Hallén, men mer iøynefallende var boligen de ferierte i. Mens Nielsens bodde i et enkelt feriehus, og Fodstad-familien bodde inne hos slektningene sine, hadde Hallén en hel gard til disposisjon. Dette var i hvert fall i Nordlia et særsyn. Nærmere Gjøvik, i Vardal, var det derimot mange byborgere som eide garder. Dette var kjøpmenn og andre fra Gjøviks borgerskap. Matrikkelen fra 1904 viser at under halvparten av de bynære gardene i Vardal var bondeeid.
Allikevel var det en vesensforskjell mellom disse og en gard som Anekstad. Anekstad var kjøpt «blott til lyst». Menn som kjøpmennene Falk og Skattum brukte derimot eiendommene sine med et økonomisk siktemål: Produktene fra gardene ble solgt i butikkene deres på Gjøvik, og jordbrukseiendommene gjorde dem også ganske sjølberga hva mat angikk. De store kjøpmennene hadde et betydelig antall ansatte, og disse fikk kosten som en del av lønna. Samtidig skal en ikke se bort fra at mange borgere hadde et dobbelt siktemål med kjøpet av jordbrukseiendommer. Et stedsnavn som Sommerro (eid av kjøpmann Skattum i 1904) tyder absolutt på dette.
Litt mer generelt kan en allikevel hevde at lokalbefolkningens forhold til landskapet hadde preg av økonomisk utnytting. Hallén ønska seg strandrett, men ikke av samme årsak som totningene. Mjøsa hadde i svært lang tid vært spiskammers, med fiskeslag som abbor, ørret, gjedde og lågåsild. De gardene som hadde strandrett, hadde også rett til å fiske med fast redskap. Flere eiendommer hadde betydelige inntekter av fiske, for eksempel en gard som Bjertnes, som lå et par-tre kilometer sør for Anekstad. Det var også enkeltpersoner som levde av fiske eller kombinasjonen fiske og båtbygging.
Mens det først og fremst var mennene som fiska og bygde båter, hadde kvinnene et annet arbeidsforhold til Mjøsa. De gardene som ikke lå for langt unna fjorden, brukte den til vasking og skylling av klær. Særlig på vinteren må dette ha vært et iskaldt og utrivelig arbeid. I grunnen kunne alt arbeid bli utrivelig og forbannes av de lokale da byborgerne kom til bygda, og viste at de hadde ferie. Jens Fodstad, oppvokst på en storgard lenger sør på Toten, skildrer det slik: «Særlig var det harmelig i årets fineste sommermåneder å se på byunga fra to pensjonater i nærheten spasere ned til Mjøsa midt på lyse dagen, mens vi måtte ligge i åkeren og nappe dylle og tistel og annet ukrutt. Vi måtte haste ned til Mjøsa om kvelden etter at den beste sol og varme var borte eller for nedgang.» I dag har for øvrig de samme gardene som dreiv med klesvask og fiske langs fjorden, bygd seg hytter ved strendene sine. Fritidssamfunnet omfatter nå alle.
Kunnskap om arealer
Wilhelm Hallén kom til Anekstad i 1902, som bymann og totalt ukjent med garden. Som vi har sett tidligere, var Anekstad heller ikke oppmålt. Et problem for fremmede var at det ofte bare fantes såkalte arealoppgaver, cirkamål som ble oppgitt i annonser. Garden Vårnes ble avertert omtrent samtidig som Anekstad: «Eiendommens areal, beliggende rundt gaarden, er ca. 1000 maal, hvorav dyrket ca. 220 maal, i meget god hevd.» Brekke på Østre Toten ble oppgitt til «ca. 100 maal». Et særproblem for Anekstad var dessuten at «arealet er av en meget uregelmessig form», og eiendommen var «så skogbevokst og med et så kupert terreng, at det er vanskelig fra noget enkelt punkt å få nogen oversikt over eiendommen.» Hvem hadde skikkelig kunnskap om Anekstad og eiendommens utstrekning, og hvem kunne kjøperen stole på?
Vi skal konsentrere oss om arealmålene, ettersom det er disse som rettssaken i hovedsak handla om, men det kan være verdt å huske på at en eiendoms økonomiske avkastningsevne også ble oppgitt på andre måter. En fast størrelse var matrikkelskylda, som blant anna var beregningsgrunnlaget for skatteligninga av garden. Skylda var samtidig avgjørende for hvor stor gjeldsbelastning bankene mente at garden tålte, spesielt den statlige hypotekbanken. Videre ble det også lagt vekt på hvor mange kyr som eiendommen kunne fø. Dette ble særlig viktig etter at bøndene på flatbygdene gikk over fra salgsproduksjon av korn til ganske ensidig mjølkeproduksjon, en overgang som foregikk i siste halvdel av 1800-tallet.
Når det gjelder Anekstads totalareal, fikk Hallén først opplysninger fra sakfører Adolf Skattum. Skattum fungerte nærmest som en eiendomsmegler for Kristiania-grossereren. Adolf Skattum dreiv stort med eiendom på denne tida, og satt også med flere garder sjøl. Det var Skattum som averterte for Hallén, så det var han som først hadde kontakt med frambyderne av eiendommer.
Hallén uttalte: «Som bymann stolte jeg på min kommisjonærs uttalelse, da han jo sier, at han var personlig kjent med gården, og som forretningsmann er jeg vant til, når jeg har respektabel sakfører, da å stole på ham.» Skattum var nok en respektabel sakfører, og han skulle sågar bli ordfører på Gjøvik (i 1909). Men hva visste Skattum egentlig om Anekstad? Han hadde trulig bare videreformidla Mjøens opplysninger om arealene, som han fikk i et brev som ble lagt fram under rettssaken. Der het at «Gårdens skyldtakst skal være 17 mark 9 øre», og «dens størrelse er ca. 1300 maal.»
Skattum baserte seg altså på selgerens (Mjøens) opplysninger. Og i likhet med Skattum oppfatta nok mange Mjøen som en truverdig mann, både i egenskap av offiser og politiker. I likhet med Skattum var også han en kort periode ordfører på Gjøvik.
Mjøen dreiv imidlertid også med eiendomshandel, og som vi har sett tidligere, kunne han nok i visse miljøer oppfattes som en spekulant. Mot Mjøens truverdighet talte også det faktum at han bare hadde hatt garden i ca. ett år, slik at han umulig kunne ha mye kunnskap om Anekstad. Mjøen påsto imidlertid at han hadde fått arealopplysningene av den tidligere eieren, vilkårsmannen Børre Annekstad:
«Jeg erindrer tydelig at jeg i det lille værelse i vilkårsbygningen, hvor jeg var inne og drakk kaffe hos Børre, engang spurte ham, om det var en 12 á 1300 mål alt i alt, hvortil han svarte at det aldri hadde vært målt, men at det vel måtte være noget der omkring, begge ihopes.»
Under rettssaken nekta Børre og de andre vitnene fra den gamle Anekstad-slekta at de hadde oppgitt et så stort areal. Børres svigerdatter sa for eksempel at hun kort tid før handelen hadde hørt sin mann (Johannes) oppgi arealet til «mellem 8 og 900 maal». Også et annet vitne kunne bekrefte at Johannes Annekstad hadde sagt at garden var på omkring 800 mål. Dette vitnet var Anton Alfstad, hypotekbankens faste takstmann. I 1899 hadde banken taksert Anekstad. Bankens skjønsmenn hadde da syntes at arealet «maatte være angivet for høit», og garden hadde derfor delvis blitt skritta opp. Vitnet mente å huske at takstmennene kom til det resultat at arealet kunne være omkring 700 mål. Hypotekbanken fikk altså bekrefta sin mistanke. De visste at en eier hadde interesse av å blåse opp størrelsen på garden, for å få lånt mer penger på den.
Samtidig var ikke hypotekbanken de eneste som passa på. Den tette sosiale kontrollen i et nabolag var også et våpen mot uærlighet. I ei grend var eiendommenes omtrentlige størrelse felleskunnskap. Nabogarden Askjum, en av de største i bygdelaget Nordlia, ble «mann til mann mellom» anslått å være på rundt 1300 mål. Slik kunne en passe på at eieren ikke skrøyt for mye av størrelsen på garden sin; det ga sjølsagt status at eiendommen var så stor som mulig. Samtidig kunne uærlige selgere avsløres, som ikke minst praksisen med såkalte arealoppgaver ga rom for. I høyesterettsdommen heter det at
«man på de heromhandlede deler av landet ikke pleier å legge nogen avgjørende vekt på sådane arealopgaver; de fleste vet at disse mer eller mindre er løse gjetninger, hvorfor befaring og besiktigelse av eiendommen er det, hvortil man vesentlig har å holde sig.»
Naboene var derfor også skeptiske til arealoppgaven over Anekstad, som altså skulle være på «ca. 1300 maal.» Tre vitner støtta påstanden om at «Den almindelige tale naboer imellem har vist været at Annekstad kunde holde 800 a 900 maal.» Det var også naboene som overfor Hallén sa at de tvilte på riktigheten av det oppgitte arealet, og derfor var de som egentlig hadde æren for at det store misforholdet kom fram i dagen.
En av de nærmeste grannene, Bernt Andersgaard, ville ikke en gang være med på at Anekstad var på 800-900 mål. Han mente at garden «slet ikke kan holde mer ialfald enn 800 maal.» Denne skepsisen hadde han arva fra faren, som alltid hadde syntes at matrikkelskylda for Anekstad (med Åsmundrud) hadde blitt satt for høyt, også i forhold til Andersgard. Vitnets far mente at det var gamle Johannes Annekstad som hadde oppgitt arealet for høyt, og at det var grunnen til den uforholdsmessig høye skylda. Ettersom Andersgard ikke utgjorde mer enn omkring 500 mål, kunne ikke Anekstad være på mer enn maksimalt 800 mål.
Andersgaard hadde altså rett i sin skepsis. Men sjøl ikke bøndene i nabolaget hadde nøyaktig kjennskap til gardenes utstrekning. Til dette var det bare oppmåling som dugde, og i Nordlia var det i hvert fall én mann som hadde visse kunnskaper i dette faget. Dette var lærer Karl Sagvold, som også var innstevna som vitne. Sagvold var ikke profesjonell landmåler, men han måtte ha en eller annen skolering i faget, kanskje fra det militære?
Lærer Sagvold fikk tegna opp et kart over eiendommen Anekstad, og arealet han kom fram til (712 mål), var bare tre mål mindre enn en profesjonell landmåler seinere målte garden til. Sagvold fikk anerkjennelse fra en av høyesterettsdommerne, Fr. Dop, som mente han hadde «utført hvervet på en respektabel måte», trass i at han bare var «lærer». Dop var i utgangspunktet i tvil om lærerens kvalifikasjoner; han var sikkert klar over hvilket orakelpreg som bygdelærerne hadde på denne tida, som lokale eksperter på de fleste felter.
Oppsummering
I denne artikkelen har vi sett på betydningen av og kunnskapen om arealer. Begge disse to aspektene har forandra seg over tid, og hovedretningene må sies å være henholdsvis konsum og presisjon. Retten kom fram til at Halléns hovedformål med kjøpet av Anekstad var rekreasjon; det var ikke gardens økonomiske avkastningsevne som var avgjørende. Dette betydde sjølsagt ikke at eiendommen skulle brakklegges; det er ingen grunn til å tru at Anekstad ble dårligere drevet enn nabogardene etter at Kristiania-mannen kom dit. Og grosseren skal heller ikke ha hatt noe i mot å hogge sin egen ved. Men de synlige resultatene av landbruksdrifta var egentlig bare et biprodukt, noe som var underordna Halléns hensikt med garden. Her kunne han gå turer og nyte utsikta over Mjøsa og det åpne kulturlandskapet, virkelig utnytte gardens «smukke beliggenhet».
Mens det var Anekstads reelle verdi for en travel og velstående industrimann, så Toten-bøndene mer på hva gardene kunne kaste av seg. Slik var det viktig å ha omtrentlig kunnskap om hvor store gardene var. I nabolaget var det allemannseie å kjenne noenlunde til gardenes størrelse. Det skulle vise seg at grannene ikke tok veldig mye feil; deres anslag var 10-20 % høyere enn den virkelige størrelsen på garden. Dette vitna de også om i retten, og flere av dommerne var enige i at det var et påfallende stort avvik mellom oppmålt areal og naboenes oppfatning på den sida, og selgerens såkalte arealoppgave på den andre sida. Her lå spørsmålet om sannhet og løgn klart i dagen, og dette var sjølsagt alvorlig for en ambisiøs mann som Alf Mjøen.
Samtidig krevde saken en presis angivelse av arealet, og dette kunne en bare få gjennom oppmåling. Til dette formålet var altså ikke den gamle bondekunnskapen tilstrekkelig. Representanten for det skolerte og vitenskapelige samfunnet, moderniseringsagenten, var læreren. Men kanskje i en litt bleik og halvdanna utgave, ifølge en mann som assessor Dop!
Trykte kilder
- Gjøviks Blad, 8. mars 1902.
- Norges Matrikel. Matrikulerede eiendomme og deres skyld den 1. januar 1904 i Kristians amt, Kristiania 1904.
- Retstidende 1910 (avskrift i gardsarkivet på Anekstad)
Utrykte kilder
- GAA (Gardsarkivet for Anekstad): Familien Hallén (udatert og upaginert manuskript)
- GAS (Gardsarkivet for Askjum) Kopi fra Retstidende (1910)
- Statsarkivet i Hamar (SAH): Arkivet etter Toten Vardal og Biri (TVB) sorenskriveri
- Ekstrarettsprotokoll 23, 1903-1909
- Dombok, Gjøvik, sivile saker, 3, 1905-1915
- Sivile saker, 69, 1904 Gjøvik
Muntlige kilder
- Juell, Richard: 3/10 2007
- Svendsrud, Leiv: 16/6 1996
- Sæther, Ingeborg: 3/2 2005
Digitale kilder
- Wikipedia (norsk versjon)
Litteratur
- Alsvik, Ola: I krig og fred - Ringsakboka bind V, Ringsaker 2001.
- Breilid, Ludvik Olsen: Gardshistorie for Askjum (håndskrevet manuskript), Breili 1941.
- Eike, Christine: «Kirkebykolonien og arbeiderbruk», i Årbok for Gjøvik 1988, s. 61-75, Gjøvik 1988.
- Fodstad, Jens: «Far hadde alt å si ute og mor inne», i Årboka Totn 1983, s. 22-29, Bøverbru 1983.
- Foss, Margit: «Fiskje som matauk og attåtnæring», i Årboka Totn 2000/2001, s. 109-121, Kapp 2001.
- Gjørvad, Olav: «Folkeskolen», i Totens bygdebok bind II, s. 402-616, Oslo 1953.
- Mollgard, Reidar (1960). På fedres gamle veier. Gjøvik bys historie gjennom 100 år 1861–1961. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Nygård, Trond: Kirkebygging og anna samfunnsbygging – Sosiale fellesskap i Nordlia, Østre Toten ca. 1850-1900, Oslo 2003.
- Rinde, Harald: Anmeldelse av «Siste ord. Høgsterett i norsk historie 1814-1965. Bind 1», i Historisk tidsskrift 4/2006, s. 711-715.
- Vasbotten, O. Joh.: «Alf Mjøen», biografi i NBLI, bind 9, Oslo 1940.