Arbeidsgrupper for homofil frigjøring (AHF)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring (AHF) var en organisasjon for homofile og lesbiske, startet i Oslo i 1976 som et alternativ til og i opposisjon mot Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48). Organisasjonen ble en del av Fellesrådet for homofile organisasjoner i Norge (FHO) i 1979 og eksisterte til FHO gikk sammen med DNF-48 og dannet Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) i 1992.

Frigjøringsbevegelsen for homofile på 1970-tallet

Etter at straffelovens §213 ble opphevet i 1972, vokste den homofile frigjøringsbevegelsen sterkt i Norge, og DNF-48 fikk mange nye medlemmer. Det var særlig mange unge homofile og lesbiske som ble med, homofile som var inspirert av politisk frigjøringsarbeid på mange plan, og som ikke var preget av den sterke selvundertrykkelsen som karakteriserte mange eldre homofile. Fordommene mot homofili og homoseksualitet var fortsatt sterke i Norge, og samfunnsinstitusjoner som Den norske kirke ledet an ved å fordømme homoseksualitet som syndig og skammelig. Blant politikerne var det stort sett venstresiden og liberale som støttet homofil kamp.

Homopolitiske motsetninger

1970-tallet var preget av sterk økning i aktivismen for homofiles rettigheter, men også av splittelse og uenigheter i politisk syn. Aktivismen var delvis inspirert av kvinnebevegelsen, men mange lesbiske følte seg tilsidesatt i DNF-48. De mente at homofile menn var for dominerende. Kamp for homofiles rettigheter ble første gang fremmet i et 1. mai-tog i Oslo i 1974, og samme år startet DNF-48 tidsskriftet Fritt Fram. På Kvinnedagen 8. mars 1975 var det for første gang paroler om lesbiskes rettigheter. Kvinnebevegelsen var splittet i forskjellige organisasjoner: Nyfeministene og Kvinnefronten, og i september 1975 ble Lesbisk Bevegelse stiftet, ut fra et ønske om en egen organisasjon for kvinner uten homofile menn.

Mange av de aktive i DNF-48 var også engasjerte på venstresiden i politikken, og forholdet til det nystartede kommunistpartiet AKP (m-l) førte til strid. Venstresiden var også generelt splittet på denne tiden; f.eks. var det 1. mai 1977 tre forskjellige demonstrasjonstog i Oslo.

Viktige homopolitiske saker var kamp mot fordommer og diskriminering og kamp for bedre informasjon om homoseksualitet. Striden i DNF-48 dreide seg delvis om politisk retning og prioriteringer i frigjøringskampen, delvis om det som mange oppfattet som en autoritær ledelse. «Homofili er en verdifull livsform» var en parole som ble fremmet av ledelsen i DNF-48 i 1975, men mange av medlemmene på venstresiden var lunkne til parolen. De tvilte ikke på at homofili er verdifullt, men stilte spørsmålstegn om det er en livsform, og ønsket å knytte undertrykkingen av homoseksualitet nærmere til annen undertrykking i samfunnet. Karen-Christine (Kim) Friele var Forbundets generalsekretær og ledet arbeidet med organisering og informasjonsarbeid. Mange medlemmer ønsket sterkere engasjement på grunnplanet av organisasjonen og en mindre topptung ledelse, og mange mente hun sto for en autoritær linje som ikke tålte opposisjon.

AKP (m-l) og homofile

Dette ble særlig tydelig i forhold til homofile som var medlem av eller hadde et nært forhold til AKP (m-l). Partiets syn på homofili kom fram ved offentliggjøringen av «Framlegg til fråsegn om homofili», den såkalte «Fråsegna», i 1975. «Fråsegna» var et internt diskusjonsnotat i AKP (m-l), der det kom fram at partiets ledelse mente at homofili var et seksuelt avvik med røtter i samfunnsmessige og sosiale forhold, og at det ville forsvinne av seg selv i et sosialistisk samfunn. «Fråsegna» førte til mye diskusjon i homobevegelsen. Den ble diskutert internt i AKP 1975-78 og ble trukket tilbake i 1979.

Striden i DNF-48 spisset seg til da Forbundets ledelse sensurerte utgivelsen av Fritt Fram nr. 3 senhøstes 1975. pga. uenighet om innholdet. Mange reagerte på det de oppfattet som DNF-ledelsens overstyring av aktive medlemmer.

AHF startet 1976

Faksimile; forsiden av "Løvetann", utgave nr. 2, mars 1978.

Etter sterk splid i Oslo-regionen av DNF-48 meldte ca. 40 aktive medlemmer seg ut av Forbundet i mars 1976, og i mai samme år ble Arbeidsgrupper for Homofil Frigjøring (AHF) startet under et seminar i Pax-husetRodeløkka i Oslo. På seminaret ble det vedtatt et politisk grunnlag som la vekt på medlemmenes aktive deltakelse i arbeidsgrupper. I organisasjonens grunnsyn het det bl.a.:

Vi vil kjempe for full anerkjennelse av at homoseksualitet og heteroseksualitet er to likeverdige varianter av menneskelig seksualitet. Vi vil kjempe for at alle homofile kvinner og menn skal ha mulighet til å leve åpent og uten angst som homofile og fullt integrert i samfunnet. Organisert homofil kamp er nødvendig overfor ethvert samfunnssystem så lenge disse målsetningene ikke er oppfylt.

De neste årene var det stor aktivitet i AHF. Organisasjonen hadde ca. 80-100 medlemmer som betalte en kontingent på kr. 50 pr. halvår, og de fleste var med i en arbeidsgruppe som arbeidet med utadrettet informasjon, laget avis eller diskuterte i bevisstgjøringsgrupper. Standsgruppa delte hyppig ut informasjonsbrosjyrer på stands forskjellige steder i Oslo, det ble etablert en foredragsgruppe, en kulturgruppe og en kvinnegruppe. En egen lærergruppe arbeidet med homofile læreres arbeidssituasjon og seksualundervisningen i skolen, og det ble dannet rådgivningsgruppe som ga juridiske råd knyttet til homofiles rettigheter. AHFs interne nyhetsblad fikk navnet «Homintern», et navn som spilte på «Komintern», den internasjonale sammenslutningen av kommunistiske og sosialistiske partier som eksisterte i mellomkrigstiden. I september 1977 kom det første nummeret av den eksterne avisa Løvetann ut, og dette ble et viktig tidsskrift for homobevegelsen i mange år. Tidsskriftets navn spilte på Henrik Wergelands karakteristikk av løvetannen: «Den Urt der groer, jo meer den trædes.»

AHF arbeidet også med viktige politiske saker:

  • Beskyttelse av homofile mot diskriminering, en langvarig kampsak med aktivt påvirkningsarbeid mot de politiske partiene og en grundig uttalelse til Straffelovrådets høring i 1980. Denne kampen ble vunnet i 1981, da Stortinget vedtok utvidelse av Straffelovens § 135 a og 349 a, de såkalte diskrimineringsparagrafene.
  • Rådgivningstjenesten for homofile, som fra høsten 1977 fikk kontorer i Oslo Helseråd i samarbeid med Oslo kommune. Rådgivningstjenesten ble en viktig tjeneste, særlig utover på 1980-tallet da hiv og aids ble et stort problem.
  • Kamp mot psykiatriens sykeliggjøring av homofile, en kamp som ble delvis vunnet i desember 1977, da Norsk psykiatrisk forening vedtok at homofili ikke burde brukes som diagnose.

Intern strid og utmeldelse

De som dannet AHF, var stort sett yngre homofile og lesbiske på den politiske venstresiden. Homofile som var knyttet til AKP(m-l) ble etter hvert mer aktive i AHF, og dette skapte intern strid. M-l-erne mente at klassekampen var viktigst, og at kampen for homofiles og kvinners rettigheter skulle underordnes dette. Det ble strid om deltakelse i demonstrasjoner på kvinnedagen 8. mars, på 1. mai og på 27. juni, den internasjonale frigjøringsdagen for homofile.

I april 1978 meldte ca. 30 medlemmer seg ut av AHF, mange av dem var blant stifterne. De mente at arbeidsgrunnlaget i organisasjonen var ødelagt av intern strid og gjennom stadige kampavstemminger.

Parallelt med dette var det stadig flere aktivister over hele landet som trakk seg ut av arbeidet i DNF-48 og dannet egne grupper fordi de var uenige med ledelsen i Forbundet om den homopolitiske linjen.

I november 1978 vedtok landsstyret i DNF-48 å ekskludere alle medlemmer av DNF som også var medlemmer av AHF. Resultatet var at flere tok avstand fra DNF-48 og etablerte frittstående homopolitiske grupper.

Ny samling

I juni 1979 ble det arrangert et nasjonalt seminar i Bergen mellom de frittstående gruppene, og i september samme år ble Fellesrådet for Homofile Organisasjoner i Norge (FHO) etablert med deltakelse fra organisasjoner i Oslo, Bergen, Tromsø, Bodø, Stavanger, Buskerud og Vestfold. Etter mange års splittelse i homobevegelsen gikk FHO i 1992 sammen med DNF-48 og dannet LLH – Landsforeningen for Lesbiske og Homofile, som senere skiftet navn til FRI.

Kilder

  • «Mulius» (medlemsblad for DNF-48 Oslo Region), 1974-76
  • «Homintern» (Internavis for AHF), 1976-78
  • «Fritt Fram», 1974 -
  • «Løvetann», 1977 -