Ballade
Ballade kan vise til flere forskjellige typer viser. Navnet kommer fra det provensalske ordet for 'å danse', og viser til at det opprinnelig ble brukt om danseviser. Det er tre hovedtyper av ballader: Episke folkeviser, de senere musikalske ballader og litterære ballader.
Ordet ballade kan for øvrig også bety 'spetakkel' eller 'ståhei'; det kommer muligens fra samme opphav, men via sørfransk balado, som er en helgenfest med dans. På dansk er dette et svært vanlig ord, men også på norsk brukes det i denne betydningen.
Episke folkeviser
De episke folkevisene var svært utbredt i Europa i middelalderen, og man regner med sju områder som har egne balladetradisjoner: Skandinavia, engelskspråklige områder, tyskspråklige områder, romanskspråklige områder, Balkan, vestslaviske områder og det stor-russiske området. Vi skal her holde oss til å beskrive den skandinaviske tradisjonen, med hovedvekt på Norge.
Det er funnet omkring 700 forskjellige balladetyper innafor den skandinaviske tradisjonen. Danmark har flest med omkring 540, mens det er funnet omkring 220 i Norge. Formen kjennetegnes av strofisk tekst med enderim og omkved. Selve visa er fortellende, mens omkvedene gjerne er lyriske. Det er et tydelig fokus på hendelsene i teksten, og liten utbrodering av disse. Teksten er gjerne enten en dialog eller en skildring i tredje person. Dialogen er stilisert, og personligheten kommer i bakgrunnen for handlinga. Det finnes også ballader med fortelling i første person, noe som ser ut til å ha kommet inn sent i middelalderen.
Strofene har vanligvis fire linjer, noen ganger to. Rimmønsteret er axbx for firelinjers strofer, og xx for tolinjers. Sistnevnte form har også sluttomkved eller delt omkved. Hver linje har normalt tre eller fire trykktunge stavelser. Språket bruker mange formler, ofte arkaiske.
Det finnes også viser som ligger balladene svært nær, men som har noen elementer fra andre tradisjoner. Et kjent eksempel på dette er Draumkvedet, som er bygd opp som en ballade, men som har skiftende omkved og melodi. Slike viser kan opprinnelig ha vært rene ballader som har blitt endra over tid, eller det kan ha vært en egen sjanger fra starten av.
Den skandinaviske balladetradisjonen deles i østnordisk og vestnordisk tradisjon. Førstnevnte består av Danmark, Sverige og Finland, mens Norge, Færøyene og Island utgjør det vestnordiske området. I den vestnordiske tradisjonen sto kjempeviser og trollviser sterkt. Det finnes også naturmytiske viser og legendeviser, sistnevnte ofte med religiøse motiv. Sent i middelalderen kom det en del dyre- og skjemteviser.
På Færøyene er balladetradisjonen til dels levende i form av danseviser. Det er mulig at færøydansen har franske forbilder, og at man i middelalderen sang ballader til rekke- eller ringdans også ellers i Norden.
Trolig oppsto den nordiske balladetradisjonen omkring år 1200, men i Norge er det ikke funnet sikre spor etter den før omkring 1350. Den bryter med den oldnordiske diktninga, og det var med balladene at enderim ble innført i dikternes redskapskasse. Dessverre ble ingen norske ballader fra middelalderen nedtegna i samtida, og vi kjenner dem derfor bare i bruddstykker. Fra Danmark og Sverige har man oppskrifter fra 1500-tallet, men i Norge er den eldste Friarferdi til Gjøtland fra Sunnmøre, nedtegna i 1612.
Systematisk innsamling av ballader begynte i 1840-åra, da folkeminnesamlere skrev ned strofer fra tradisjonsbærere rundt om i landet. Blant de mest kjente samlerne var Olea Crøger, Magnus Brostrup Landstad, Jørgen Moe, Sophus Bugge, Hans Ross, Moltke Moe, Johannes Skar, Rikard Berge og Torleiv Hannaas. Olea Crøger og Ludvig M. Lindeman skrev også ned en rekke melodier.
Senere musikalske ballader
I 1800-tallets romantiske musikk ble ballade navnet på en vokalkomposisjon med episk innhold med klaverakkompagnement. Det ble også brukt om et énsatset karakterstykke for klaver i fri, improvisatorisk form, og noen ganger for liknende stykker for orkester.
Innen jazz brukes ballade om lyriske melodier i langsomt tempo, og i popmusikken er det også gjerne langsomt tempo som fører til at noe blir omtalt som en ballade.
Litterære ballader
De litterære balladene, også kalt kunstballader, har sitt opphav i en samling episke ballader som ble utgitt i England i 1765. De ble etterlikna av andre forfattere, og ble særlig populære i Tyskland blant forfattere som Goethe og Schiller.
Formen er episke dikt av mindre format med lyriske innslag. Det er ofte en dyster og lidenskapelig stemning i tekstene, og innholdet er ofte henta fra helte- og sagnhistorier.
Litteratur
- Ballade i Store norske leksikon.
- Ballade - episk folkevise i Store norske leksikon.
- Ballade - litteratur i Store norske leksikon.
- Ballade - musikk i Store norske leksikon.
- Ballade - spetakkel i Store norske leksikon.