Bardo Forbruksforening
Bardo Forbruksforening ble organisert 14. mars 1874 i Bardu i Troms. Dette første samvirketiltaket blant bardudølene, som tok med seg den kooperative ideen fra Tynset og Oppdal og dalstrøka deromkring, varte ikke mer enn i 14 år, hvorav 12 i drift. Det gikk godt til å begynne med, ja helt fram til 1886. Det var neppe omorganisering i 1883 som gjorde utslaget, men snart ble det akkumulert så stor gjeld at det meldte oppbud. Oppgjøret etter konkursen ble imidlertid meget dramatisk. Først ble de «gode mænd» som hadde kausjonert slått overende, men også de som hadde «krita varer» ble fratatt gård, grunn og all ære. Dette kunne skje med bakgrunn i en nidkjær lensmann og en prokurator som benyttet seg av situasjonen. Bygda ble preget av disse hendelsene i mange år etterpå.
Ny tid i kolonien
Modellen for det første samvirketiltaket i Bardu var nok blitt med innvandrerne fra heimbygdene i Nord-Østerdal, der de første forbruksforeningene var blitt opprettet få år i forveien. Bygdeboka forteller ellers at det var opprettet et par handelsbedrifter før forbruksforeningen kom i gang, men dølene virker å ha vært seg bevisst at et kooperativ var en bedre løsning for bygdesamfunnet. Til å bestyre butikken valgte man handelskaren Ingebrigt Riise fra Oppdal som hadde slått seg ned på Setermoen. Bøndene mente at han måtte være rett mann på rett plass, etter som han også hadde greie på regnskapsførsel.
Fra uansvarlig til ansvarlig selskap
Fram til 1883 ble foreningen drevet som uansvarlig selskap. Ingen av styrets medlemmer heftet da for gjeld til kreditorene. Tross det gode forhold dette viser mellom de som solgte varene til butikken og utselgeren, ble ordningen uholdbar i det lange løp. Det skulle nok ikke mange knuter på tråden mellom leverandør og butikk før det for eksempel kunne oppstå problemer med varetilførsel.
I 1883 gikk styret og en del av medlemmene inn og stilte seg som garantister for å trygge leverandørene mot tap.
Fra stigning til katastrofe
Omsetningen økte fra 6 400 kroner i 1875 til 44 768,- i 1878 og 49 774 i 1884. Men så, i 1886 var den minket til 40 000 for å få en økning på 500 kroner året etter. Tallene viser oss de generelt vanskelige tider med lite penger blant folk. Men det ble også vanskelig for bestyreren å nekte kreditt. Så sammen med flere uår for nybyggerne i Bardudalen førte dette til at gjeld og utestående fordringer vokste forbrukerforeningen over hodet. Ja gjelda var økt fra 5 000 i 1875 til vel 70 000 kroner i 1887. I mai 1888 måtte Bardo Forbruksforening melde oppbud.
Tungt ansvar
Disse 19 ble ansvarliggjort for gjelden som i februar 1888 var på nesten 70 000 kroner: E. Forsæth, John J. Jevning, Torsten Stene-Høiden, K. P. Aasland, P. H. Eggen, L. J. Sørmo, O Eriksen Strømseng, Peder Olai O. Messelt, Ingebrigt Haugsæth, E. Nytrøen, Ole O. Melhus, Frants Oskar Johansen Kjæreng, L. M. Løksæth, O. J. O. Helberg, Peder O. Tønseth, Lars Eriksen Sørgaard, Simen I. Strømsli, I. I. Forsæth, Ole I. Forsæth. Alle var familieforsørgere, og flere var eldre.
Akkord
Akkordforhandlingene ble ført på Senjens sorenskriveris kontor den 18. september 1888 og fattet vedtak om at det innsendte akkordforslaget ble antatt. Garantisummen var da kommet ned i 18 000 kroner, med det var nok til at alle de 19 kausjonistene ble ribbet for alt av løst og fast. Sønnene som stilte seg som kjøpere av gårdene, fikk tilslaget på vilkår som en nybygger neppe ville ha byttet med. Alle kausjonistene ble fratatt stemmerett og offentlige verv. De ble ansett som mindreverdige.
Flere konsekvenser
Nesten alle bankobrev som kom til Bardu i løpet av forbruksforeningens driftsår, ble overtatt av foreningen og satt på innskuddskonto som vedkommende adressat hadde i forretningen. Bygdeboka hevder at ingen fattet mistanke til denne form for selvtekt. Men da krakket kom, gikk disse sparepengene inn i konkursboet. Alle innskudd gikk altså tapt. Noen skal ha grepet til voldsomheter for å berge pengene sine, men de langt fleste hadde vel ikke hjerte til å slåss mot det de kanskje oppfattet som en del av seg selv. Utestående fordringer, som i 1887 var på 37 628 kroner ble også inndrevet, og en kan da tenke seg hvilke katastrofet dette førte debitorene ut i. Rydningsmenn og småbrukere fikk lensmannen på nakken, og måtte forlate alt – som de gikk og sto. Lensmannen var ivrig i tjenesten, og ville realisere pantene så snart råd var, for å få inn pengene. I tillegg til lensmannens harde vilkår, opptrådte det også en prokurator i hans kjølvann. Vedkommende kjøpte opp fordringer og startet i følge bygdeboka en «forferdelig trafikk med å drive dem inn». Han fikk ord på seg for å kle folk nakne og jage dem ut på veiene.
Enkelte av de nødstedte klarte å komme seg ut – til Amerika, men de fleste måtte bli og søke å kjempe seg ut av fattigdommen.
Det gikk lang tid før bardudølene tenkte på å samvirke igjen. Bardu Samvirkelag kom ikke før i 1906.
Kilder
- Eggen, Eystein: Bardu bygdebok bd 1, Bardu 1950.
- Nilssen, Terje: Samvirkelagene i Indre Troms : 100 år i forbrukernes tjeneste, Bardu 2006.