Bispeborgen (Hamar)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Bispegården på Hamar)
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruinene av hovedtårnets østre rom.
Foto: Cato Enger (1967).

Bispeborgen var biskopen av Hamars residens i middelalderen. Den lå på Domkirkeodden, og er i dag delvis bevart som ruin blant bygningene til gården Storhamar. Det må ha blitt oppretta en bispegard kort tid etter 1152, da Hamar ble bispesete. Under biskop Peter, som satt i embetet fra 1253 til 1260, skal den første borgen i stein ha blitt oppført.

Historie

Overgangen fra vanlige garder til borger som bisperesidenser skjedde over hele landet rundt midten av 1200-tallet. Dette var dels en markering av rang og makt, som synliggjorde at biskopene ikke sto tilbake for de verdslige embetsmennene. Samtidig var det også et behov for borger, for biskopene deltok aktivt i den turbulente politikken og fikk ofte mektige fiender.

Fra den eldste tida, rundt 1152 til rundt 1250, er det bevart rester etter en hvelvkjeller. Den ble senere vinkjeller i borgen, og må opprinnelig ha ligget under en tømmerbygning. Det finnes også noen mindre bygningsrester under Biskopstredet.

Etter omkring 1250 strakk borgen seg østover fra kjelleren, og strakk seg ut over et nokså stort område. Den var omkransa av en ringmur som det finnes ruiner av på den vestlige halvdelen av området. I øst er muren borte, etter at man en gang før midten av 1400-tallet innskrenka området og lagde en mindre ringmur. Bygningsmassen var etter dette betydelig tettere, og den var en blanding av steinbygninger og bindingsverk.

På 1500-tallet hadde borgen ringmur med ett tårn ved porten. Alle bygninger fra den siste fasen ble oppført i bindingsverk, og lå opp mot muren. Boligen lå i det eldre hovedtårnet i stein.

Ved reformasjonen i 1537 tok kongen over bispeborgen, som ble lensherrens residens. I 1567 ble Hamar brent av svenskene, og bispeborgen ble lagt i ruiner. Trolig var det brannen i borgen som spredte seg til domkirka, selv om tradisjonen sier at det var kirka svenskene tente på. Etter brannen sto bare deler av ringmuren igjen, mens alle bygninger lå i grus.

På 1700-tallet ble det bygd låve og uthus på Storhamar, og restene av ringmuren ble da brukt i ytterveggene. Resten av ruinene ble liggende skjult under de nye bygningene.

Fra 1947 ble det utført arkeologiske utgravninger, først leda av Gerhard Fischer. Sverre Fehn fikk i 1967 i oppdrag å tegne ut et prosjekt der Storhamarlåven ble brukt som skall for et nytt museum. Dette sto ferdig i 1973, og gjorde det mulig å se ruinene under bygningen.

Bygningene

Ringmuren omslutter hele borgen, og har den form den fikk i første halvdel av 1400-tallet mens deler av den går tilbake til 1200-tallet. Ifølge Gerhard Schøning var den i 1775 enkelte steder fortsatt ni meter høy, betydelig høyere enn restene som finnes i dag. Den vestre delen er best bevart, og dette er også den eldste delen. På nordsida er muren trolig fra 1300-tallet, mens den østlige delen er datert til midten av 1400-tallet.

Porttårnet lå ved hovedporten i vest, ut mot domkirka. Den mindre porten mot torget i øst hadde ikke tårn. De nedre delene av tårnet er bevart. Her finner vi det som trolig var et vaktrom, og ei nisje som nok også har vært brukt av vaktene. Det er dype hull i veggene til bommer som ble satt for porten. Et underjordisk rom har vært tolka som en mulig fangekjeller, ettersom det ikke er noen dør inn i rommet. Det gjorde det upraktisk til annet bruk, men det var ikke uvanlig at fanger ble sendt ned gjennom ei luke i gulvet for å gjøre det vanskelig å rømme.

Hovedtårnet i nordøst var selve bispeboligen. Den var oppført som et sterkt forsvarstårn med kjeller, tre etasjer over bakken og et skyteloft på toppen. Den siste fasen ble trolig fullført under Peder Danske, som var biskop 1433–omkring 1441. De eldste restene er trolig fra andre halvdel av 1200-tallet. Bare kjelleren er bevart. Formen på bygningen skal ha vært svært lik hovedtårnet på Glimmingehus i Skåne, men av betydelig mindre omfang.

Kjøkkenfløyen lå opp mot ringmuren mot sørøst. Ifølge Hamarkrøniken lå det opprinnelig bryggerhus, bakerhus og stekehus i hovedtårnet, men disse ble trolig på 1400-tallet flytta ut i egen fløy. Det var vanlig at slike rom ble lagt et stykke unna hovedtårnet og andre bygninger på grunn av brannfaren. Bygningsrestene bærer preg av skader fra flere branner og gjenoppbygginger. Det er funnet flere ildsteder, og man har også funnet rester av forkullet bakverk.

Brønnen lå omtrent midt i borggården. Det var også en mindre brønn i det østre hjørnet og en i tårnkjelleren. Den store brønnen er omkring 13 meter dyp, og er hogd ut i fjellet. Den er fora med kalksteinsblokker. Ei brønnbøtte i tre med jernbeslag fra 1500-tallet ble funnet under utgravningene. I dag er det bygd opp en steinring rundt brønnen, men trolig var det egentlig en trekonstruksjon der. Borggården ble brolagt på slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500-tallet. Den har et system med renner som førte til at regnvann ble ført ut gjennom sluk og hull i ringmuren.

Sydfløyen var en stor bygning med to rom. Det ser ut til at det opprinnelig også var et tredje rom, som ble fjerna da ringmuren ble innsnevra på 1400-tallet. Den ble oppført i kalkstein på slutten av 1200- eller begynnelsen av 1300-tallet, og ombygd på slutten av 1400-tallet eller begynnelsen av 1500-tallet. I Hamarkrøniken nevnes det flere saler, blant annet biskopens sal, som trolig i denne bygningen. Det var også sannsynligvis målstue her, hvor biskopen tok imot folk til samtaler.

Vinkjelleren lå på vestsida, og er trolig den kjelleren som er bevart inne i museumsbygningens vestfløy. Den tolkes som kjelleren i den eldste fasen, før borgen ble oppført på 1200-tallet. Den går under ringmuren, og må dermed være eldre enn denne. En støttemur under ringmuren delte kjelleren i to. Over kjelleren ble det i perioden 1537–1567, mens borgen var lensherrens residens, oppført en stor bindingsverksbygning.

Rådstua lå på 1300-tallet innafor ringmuren, men ble etter innsnevringa av denne på 1400-tallet liggende utafor østre ringmur. Rester av en dyp, hvelvet kjeller er bevart. Trolig har den strekt seg lenger østover enn ruinene antyder, men da drengestua på Storhamar ble oppført i 1850 ble deler av ruinene gravd vekk for å gi plass til en bryggerhuskjeller. Bygningen ser ut til å være påbegynt på 1200-tallet, mens en hvelvet gang er av noe senere dato. I andre halvdel av 1400-tallet ble kjelleren fylt med avfall, og bygningen ble revet. Hovedårsaken til at den ble revet var trolig at den ble liggende ugunstig til for forsvaret av borgen. Steiner fra bygningen ble brukt i ringmuren. Funnene i kjelleren tyder på en bygning med høy status, og ettersom man fra et brev fra 1359 vet at byens rådstue da lå på bispeborgen, er det rimelig å anta at det var den funksjonen bygningen hadde, selv om det er noe usikkerhet knytta til dette. I Hamarkrøniken sies det at rådstua ligger på torget, men det gjelder trolig forholdene etter innsnevringa av ringmuren.

Borgstua ligger også øst for ringmuren, men lå fram til 1400-tallet i det nordøstre hjørnet av muren. Den var en stor, kvadratisk steinbygning, der det er bevart rester av to rom og en lang gang. Fra gangen gikk det trapper til kjelleren og overetasjen. Mynter fra slutten av 1200-tallet i gulvet antyder at den ble reist da. Det søndre rommet hadde hvelvtak, og ble trolig brukt til lagring av mat og øl. I det andre rommet, som hadde bjelketak, er det gjort funn av heste- og rideutstyr. En slik bygning kalles gjerne ei borgstue, og ble brukt som oppholdsrom for vaktstyrken og for de som stelte med hestene, samt til lagerfunksjoner.

Litteratur og kilder

  • Hamarkrøniken. Ny utgave ved Egil Pettersen. Alvheim & Eide, 1986. Digital versjonNettbiblioteket
  • Sæther, Tor (red.): Hamar i middelalderen. Hamar. 1995.