De castbergske barnelover

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Venstremannen Johan Castberg foreslo og ga sitt navn til lovene.
Johan Castbergs svigerinne Katti Anker Møller var sentral i utarbeidelsen av barnelovene.

De castbergske barnelover, som ble vedtatt i april 1915 og trådte i kraft 1. januar 1916, var blant de første lover i verden som spesifikt retta seg mot barns rettigheter. Spesielt viktig var det at lovene ga en rettslig likestilling mellom barn født i og utafor ekteskap. Lovene har navn etter venstremannen Johan Castberg. Like viktig for lovarbeidet var hans svigerinne Katti Anker Møller, som samarbeida nært med Castberg.

Historikk

Castberg begynte arbeidet for å få en slik lov i 1909, men proposisjonen han da fremma ble ikke behandla av Stortinget. Til det var saken altfor betent. Man måtte først bearbeide politikerne i noen år. I 1912 fremma justisminister Fredrik Stang et lignende forslag, som dog ikke gikk like langt når det gjaldt uektefødte barns rettigheter. Også dette ble sendt tilbake uten behandling i Stortinget, noe som ble begrunna med tidsnød.

En ny innstilling fra justiskomitéen kom i 1914, og denne gang ble den behandla. Lovforslaget ble da vedtatt mot Høyres og en del av Venstres stemmer.

Island, Finland og Danmark fikk lignende lover i 1920- og 1930-åra, mens Sverige først likestilte ekte- og uektefødte barn i 1967. Den norske loven ble stående til 1950-åra, da den ble erstatta av en ny barnelov. Der i dag barnelov av 1981 som er viktigste lov om forholdet mellom foreldre og barn, mens flere andre lover regulerer arverett, navnebruk og offentlige ytelser til foreldre og barn. I tillegg kommer barnekonvensjonen av 1999 som stadfester barns rettigheter.

Innhold

Barnelovene besto av seks enkeltlover. Fem av dem var vernelover, mens den sjette var en trygghetslov. Tre av lovene var endringslover, det vil si at de modifiserte andre, eksisterende lover.

  • Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Juridisk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap.
  • Lov om forandringer i arveloven. Samme arverett til uekte som til ektefødte barn.
  • Lov om forandringer i formuesforhold mellom ektefeller. Ga anledning til særeie der en av partene hadde utenomekteskapelige barn.
  • Lov om forandringer i skilsmisseloven.
  • Lov om foreldre og ektebarn. Slo fast det ansvar begge foreldrene hadde for å bidra til barnets forsørgelse.
  • Lov om forsorg for barn. Skulle sikre mødre og barn som ble stående uten bidrag fra faren. Mødrene kunne kreve bidrag i oppholdskommunen i tiden omkring fødselen og inntil seks måneder etter barnets fødsel. Støtta skulle ikke regnes som fattighjelp. Loven skulle bidra til å redusere spedbarnsdødelighet ved å gi mor og barn anledning til hvile etter fødselen.

Barnets arverett etter faren, både til navn og formue, står helt sentralt i lovene.

Det ble også innført strengere regler for inndriving av barnebidrag. Det ble innført en mellomgruppe, «bidragspliktige», der man satte den man antok var barnefaren dersom det ikke kunne bevises at så var tilfelle. Denne ordninga ble oppheva i 1950-åra, og man gikk over til å operere kun med farskap eller ikke farskap. I 1915 og i mange år etter dette var det stort sett bare der moren beviselig bare hadde hatt seksuell omgang med kun én mann under befruktningsperioden at man kunne pådømme farskap. Først senere ble det mulig å sannsynliggjøre farskap med blodprøver - og dagens muligheter med DNA lå langt inn i framtida. Regelen var en stor fordel for mor og barn, men må også ha slått urettferdig ut for en del menn som ble avkrevd bidrag selv om de ikke var barnefar.

Antallet og andelen barn som ble født utafor ekteskap var lavere i 1915 enn den hadde vært hundre år tidligere. Men en så fortsatt at det var forskjeller mellom de som var født i og utafor ekteskap. Spedbarnsdødeligheten var høyere for uektefødte, og det samme gjaldt antall dødfødsler. Statistisk sentralbyrå slo fast at risikoen for dødfødsel eller spedbarnsdød var dobbelt så høy for barn født utafor ekteskap. Årsaken til dette er i stor grad morens livssituasjon, noe som kunne avhjelpes ved å innføre bidragsplikt, rett til offentlig stønad og arverett etter faren. Forslagene fikk sterk støtte fra det medisinske miljøet, blant annet fra medisinaldirektøren og fra en legekomité som ble nedsatt for å granske forslaget.

Debatten

Debatten om lovene sto stort sett om arveretten. Her var Høyre og Frisinnede Venstre mot loven, og deler av venstrerepresentane brøt med partilinja. Hoveddelen av Venstre og et samla Arbeiderparti var for den nye arverettsordninga. Kvinnebevegelsen delte seg i spørsmålet, alt etter hvor man hørte hjemme politisk.

Forkjemperne for loven argumenterte med rettferdighetsprinsippet, muligheten for et mer åpent og humant samfunn og økt ansvar for foreldrene. Motstanderne mente lovene trua ekteskapsinstituasjonen, fordi det ikke lenger ville være forskjell på om man fikk barn i eller utafor ekteskapet. Dermed var også kristne grunnverdier under press. I kvinnebevegelsen var det mange gifte kvinner som følte at deres og deres barns posisjon var trua, dersom eventuelle utenekteskapelige barn deres menn hadde skulle dele arven. Argumentene kunne derfor bli svært personlige, og ordbruken hetsende mot «løsunger» og «drevne og forslagne» kvinner.

Rundt om i landet var det stort engasjement, med massemøter og et stort antall leserinnlegg i avisene. Hjemmes Vel, senere Norges Husmorforbund, leda kampen mot loven. På et folkemøte Hjemmenes Vel arrangerte i på Calmeyergatens Misjonshus i Kristiania 11. februar 1915 kom det hele 2500 deltakere. Men Arbeiderpartiets Kvinneforbund var også i gang, og fylte uka etter Folkets Hus og samla inn underskrifter på kvinnearbeidsplasser. Omkring 20 000 signerte oppropet for lovene.

Norsk Kvinnesaksforening støtta uektefødte barns rett til farens slektsnavn, men var først skeptisk til arveretten. Men da det ble klart at lovene ville gi rett til særeie dersom en av partene hadde barn utenom ekteskap, valgte de å støtte lovene. Randi Blehr, som var leder i Kvinnesaksforeninga, skrev en erklæring i Socialdemokraten hvor hun på foreningas vegne ga full støtte til barnelovene. Også Gina Krog, som var redaktør i Nylænde, støtta barnelovene fullt ut.

Kilder