Den norske ortodokse kirke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den norske ortodokse kirke brukte gravkapellet på Vår Frelsers gravlund som gudstjenestested. Kapellet har senere blitt viglsa som ortodoks kirke.
Foto: Chris Nyborg (2006).

Den norske ortodokse kirke ble grunnlagt i januar 1992 som en uavhengig ortodoks kirke. Den fikk liten aksept både hos de ortodokse nasjonalkirkene og ellers i kristen-Norge, og i 2000 ble kirka oppløst.

Navnet Den norske ortodokse kirke ble i en periode i 2000-åra brukt av Hellige Nikolai ortodokse menighet.

Historie

Initiativtaker til opprettelsen var Roger Robberstad. Han var blitt diakonvia den 26. november 1986, og prestevia den 14. desember samme år av kirkegrunnleggeren Dag Giverholt. Den 14. desember 1991 ble han så konsekrert som biskop av biskop Daniel Moody og Bertil Alexander Persson. Bispevigselen skjedde i tilnytting til Den apostoliske episkopale kirke. Han tok etter en tid tittelen ortodoks biskop av Selja, en referanse til Selja bispedømme og St. Sunniva av Selja. Robberstad brukte som prest navnet fader Filippus, og som biskop navnet Stefan Georgius. Som generalvikar fikk han med seg komponisk og professor Trond Hans Farner Kverno, som brukte navnet fader Johannes Ephrem. I og med at begge har brukt forskjellige navn gjennom sin karriere blir de for klarhetens skyld omtalt som Robberstad og Kverno videre i denne teksten.

Kirka støtte raskt på problemer i møtet med de ortodokse nasjonalkirkene. Dels var det formelle innvendinger, idet den ikke hadde rot i noen av de gamle bysantinske patriarkatene. Mange så den derfor som ukanonisk. Det var også en del som reagerte på at biskopen var gift. Mens ortodokse kirker ikke har det samme sølibatskrav som Den katolske kirke, er hovedregelen at gifte menn kan prestevies, men ikke bispevies. I vesten er det en del uenighet omkring dette, og mange mener at ekteskap ikke er til hinder for bispevigsel, men det førte like fullt til en del diskusjon. Når det gjelder kirkas status som ukanonisk er heller ikke dette helt entydig. Det finnes en rekke uavhengige ortodokse kirker i verden, der man mener at det viktige er å overholde kirkas kanon og å ivareta den apostoliske suksesjon. Med det siste menes at det skal finnes ei ubrutt rekke fra biskop til biskop bakover til apostlene, formidla gjennom bispevigselen. Både de ortodokse kirkene og Den katolske kirke krever dette, og også enkelte protestantiske kirker følger denne tradisjonen – Den norske kirke er en av de som ikke gjør det. For de vestlige ortodokse kirkene har det vært problematisk å knytte seg opp mot østlige nasjonalkirker.

Problemene overfor de ortodokse kirkesamfunnene førte også til problemer i det økumeniske arbeidet. Norges kristne råd ble stående i klem mellom de etablerte kirkene og den nye, og var derfor avvisende overfor Den norske ortodokse kirke. I et forsøk på å løse dette knytta Den norske ortodokse kirke seg i 1997 opp mot Christ Catholic Church International (CCCI), et nordamerikansk gammelkatolsk kirkesamfunn. Der fikk den status som en unert lokalkirke av bysantinsk ritus. Med unert menes at den inngikk en union med søsterkirker CCCI, og dermed ble en del av et større nettverk. Samtidig pågikk det samtaler om en mulig tilknytning til Den koptiske kirke. Tidligere i 1990-åra hadde en uavhengig kirke i Storbritannia, Orthodox Church of the British Isles, klart å få til en slik tilknytning. Dette førte til interne problemer i Den norske ortodokse kirke. Den koptiske kirke har en noe annerledes lære enn andre ortodokse kirker, og enkelte av prestene ønska ikke å knytte seg opp mot den. Som følge av denne interne striden gikk Robberstad ut av Den norske ortodokse kirke.

Erkeprest Kverno, som beholdt tilknytninga til CCCI, ble bispevia at erkebiskop Donald William Mullan den 4. oktober 1998, med bispenavnet Johannes Ephrem. Dermed kunne han fortsette som leder etter at Robberstad trakk seg ut. Den 17. mai 2000 ble Den norske ortodokse kirke oppløst som lokaljurisdiksjon under Robberstads ledelse, og Kverno videreførte kirka som Den hellige oppstandelses stift. Det var 153 medlemmer i Den norske ortodokse kirke ved siste søknad om statsstøtte i 1999. Robberstad var i en periode prest i Svenska Ortodoxa kyrkan, der han ble opptatt som munk og prest med en ny prestevigsel fra erkebiskop Michel Laroche i Den ukrainske ortodokse kirke. Han tok så videreutdanning i visuell kunst, og har siden drevet med kunstfotografi og fotoformidling.

Tro og lære

Når Robberstad titulerte seg ortodoks biskop av Selja, var dette knytta opp mot kristendommens tidligste historie i Norge. De første som brakte kristen tro til Norge kom fra de britiske øyer, og St. Sunniva og hennes følge er nært knytta til dette. Splittelsen mellom katolsk og ortodoks kristendom fant ikke sted før ved det store skismaet i 1053, hvilket betyr at både Sunniva og Olav den hellige må regnes som like mye ortodokse som katolske.

Kirkas lære var i stor grad den samme som man finner ellers i ortodokse kirker. Den praktiserte sju sakramenter, slik både ortodokse og katolske kirker gjør. Synet på nattverden var som i ortodokse kirker, men samtidig mindre avvisende overfor det katolske nattverdssynet. Læremessig forholdt den seg til de syv økumeniske konsiler. Dette var de store kirkemøtene der kristen lære ble fastlagt, og disse konsilene anerkjennes både av ortodokse og katolske kirker. Den norske ortodokse kirke nevnte i sin lære ikke de senere konsiler, der det er forskjell mellom øst og vest i hvilke man anerkjenner.

Liturgien var basert både på Johannes Chrysostomos' guddommelige liturgi og den vestlige gallikanske liturgi, to gamle tradisjoner som går tilbake til tida før det store skismaet. Det uttalte målet var å finne fram til tro og liturgi fra før splittelsen mellom øst og vest. Gudstjenester ble oftest holdt i gravkapellet på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Kapellet har senere blitt Vår Frelsers ortodokse kirke under Moskvapatriarkatet. Robbestads medvirkning og kontakter med menighetens prest. I 1996 fortalte Robberstad at han hadde skaffa liturgiske klær fra kostymeutsalg på Den norske opera. Disse ble ikke brukt til liturgisk virksomhet slik mang trodde.

Litteratur og kilder