St. Sunniva

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Statue i marmor av St. Sunniva. Står ved hamna i Selje sentrum. Kunstnar: Arne Meland.
Foto: Atle Råsberg (2015)
Glassmaleri av St. Sunniva i St. Olav domkirke i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)
St. Sunniva, også kalt Sunniva av Selja, var ifølge legenden ei irsk prinsesse som levde på 900-tallet. Hun ville bli nonne, men ble forsøkt tvunget til å gifte seg. Hun flyktet, og endte opp på øya Selja. Håkon jarl skal ha sendt menn til øya fordi han trodde det var vikinger som hadde kommet. Sunniva og følgesvennene gjemte seg i ei hule, og da de ba om Guds hjelp, raste steiner ned og dekket hula. Senere fant to bønder en hodeskalle og kjente en søtlig lukt, noe som gjerne er tolket som et tegn på hellighet. Sunniva ble en viktig helgen, og Selje kloster ble reist på øya hvor hun døde. Hennes relikvier ble lagt i helgenskrin, og etterhvert overført til Bergen etter at Selje bispedømme hadde skiftet over til Bjørgvin bispedømme.

Helgenlegenden

Ruinene av St. Sunnivas kirke på Selja.
Foto: Dag Bertelsen (2009)
Mikaelshelligdommen på Selja
Foto: Dag Bertelsen (2009)

Den viktigste kilden til legenden om St. Sunniva er Acta Sanctorum in Selio fra middelalderen. Det finnes ingen sikre opplysninger om henne. Tidsmessig er hun knyttet til Håkon Sigurdssons tid som jarl av Norge, ca. 970995. Ryet om hellighet skal ha oppstått under Olav Tryggvasson, ca. 9951000.

Legenden forteller at det var en vikingkonge som ville gifte seg med henne, og at han herjet landet hun levde i. Det er ikke sagt noe nærmere om dette enn at det var Irland. Dette stemmer overens med at det ofte var vikingraid mot øya i denne perioden, og også norrøn bosetning flere steder. Hun kunngjorde at hun ville flykte, og oppfordret andre til å følge henne. Det ble tre skip som satte ut uten seil og ror. I irske og britiske helgenlegender og fortellinger om eremitter er dette ikke uvanlig, flere skal ha lagt ut på slike ferder hvor de har latt strømmene bestemme hvor skipet havner, og således lagt sine liv i Guds hender. De kom til Firdafylke, hvor de ble jaget bort fordi folk trodde de var vikinger. I denne tida var det ikke uvanlig med raid også mot norskekysten, selv om dette ble straffet med døden om man ble tatt. En av båtene skal ha kommet bort fra de andre, og endte ved Kinn nord for Sognefjorden. Dersom det en periode var en liten irsk koloni der må den ha dødd ut av seg selv, uten at det er funnet noen spor etter den. Man kjenner slike små, irske bosetninger fra enkelte andre steder på øyer i Atlanterhavet.

De to andre skipene, ett av dem det Sunniva var ombord i, endte på Selja. Det var der ingen fastboende, og det var både vann og mat. Men de som bodde langs fjorden brukte øya til beitemark, og fryktet at det var vikinger som hadde kommet. Håkon jarl sendte derfor menn ut for å jage Sunniva og hennes følge. Som det er nevnt i innledningen falt steiner ned foran hulen de gjemte seg i.

Da de to bøndene Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson fra Firdafylke var på vei fra Firdafylke til Nidaros ankret de opp ved Selja, og så et merkelig lys. De skinte på et spesielt sted, og der fant de en hodeskalle som avga en søtlig duft. De ville levere den til Håkon jarl, men han var død og det ble den kristne kongen Olav Tryggvasson som fikk skallen. Sammen med en biskop Sigurd – dette var før et bispedømme var oppretta, så han kan ha vært hirdbiskop – fastlo han at det var et relikvie, og begynte å følge opp funnet. De to bøndene skal ha blitt døpt før kongen dro ut til Selje. De fant der hulen med mange skjeletter, og Sunnniva som så ut som om hun sov. Hennes legeme var ikke forandret etter døden. Olav lot bygge et kapell i hule, og en kirke nedenfor. Hulen identifiseres med Mikaelshelligdommen og kirken med et tidlig stadium av St. Sunnivas kirke, begge deler knytta til Selje kloster. Skjelettene ble lagt i skrin, med et eget skrin for Sunniva. Dette skal ha skjedd i 996.

Helgenkult

Sunniva ble raskt ansett som vernehelgen for Vestlandet, og Selja ble bispesete for Gulating. I 1170 ble bispesetet flytta til Bergen, og den 31. august ble Sunnivaskrinet plassert på høyalteret i Kristkirken av biskop Pål. Dette er en noe problematisk del av legenden, for Pål skal ha blitt fordrevet i 1160, og det var Nikolas Petersson som flytta bispesetet fra Selja til Bergen. Noe før flyttinga fra Selja hadde klosteret blitt grunnlagt, og munkene tok over Sunnivakirken og domkirken der.

Selja, og senere Bergen, ble oppsøkt av pilegrimer som ville be ved Sunnivas relikvier. Ifølge tradisjonen knelte Olav den hellige i Sunnivakirken og hulen da han kom tilbake fra England for å erobre Norge. Etter translasjonen av Sunnivas relikvier skal noen av de andre relikviene ha blitt igjen på øya. Det er ikke klart hvilken skjebne noen av disse relikviene fikk.

Festen for St. Sunniva feires den 8. juli. Den heter i dag Festen for den hellige Sunniva og Seljemennene, og ble i middelalderen kalt Seljumannamesse eller festum Sunnive virginis. Hennes translasjonsfest, som feires for Sunniva alene, er 31. august. To katolske kirker fra nyere tid er oppkalt etter henne, St. Sunniva i Molde og St. Sunniva i Harstad. Den katolske skolen i Oslo, St. Sunniva skole er også oppkalt etter helgenen.

Hun har også gitt navn til flere veier og plasser: St. Sunnivasgate i Høyanger, St. Sunnivas gate og St. Sunnivas plassLillestrøm, St. Sunnivas gate i Oslo og St. Sunnivas vei i Bergen.

Kilder