Edvard Hagerup Bull (1855–1938)
_gravminne.jpg)
Edvard Hagerup Bull (født 23. januar 1855 i Bergen, død 25. mars 1938 i Bærum) var jurist og politiker (H).Han kom til å spille viktige roller i alle de tre statsmaktene Storting, Regjering og Høyesterett i en vanskelig tid for landet.
Slekt og familie
Hagerup Bull var sønn av oberst Jens Munthe Bull (1815–1905) og Johanne Margrethe Hagerup (1817–88). Han var brorsønn av fiolinisten Ole Bull, fetter av Edvard Hagerup Grieg (1843–1907) og bror av arkitekten Schak Bull.
Han ble gift med Theodora Kraft (1855–1924), som var datter av skipsreder Edward Kraft og Agnes Jacobine Sofie Andorsen.
Han var farfar til komponisten Edvard Hagerup Bull (1922–2012).
Virke som jurist
Hagerup Bull tok examen artium som preseterist ved Bergen katedralskole i 1872, og begynte deretter å studere jus. Han ble cand.jur. i 1876, og arbeidet deretter i knapt tre år som advokatfullmektig hos senere statsminister Emil Stang. Han søkte seg da til departementstjeneste, og ble i 1882 byråsjef i Finansdepartementet og i årene 1886–1887 studerte han statsrett og finansvitenskap i Berlin. Han ble deretter ekspedisjonssjef i finansavdelingen.
Han var kunnskapsrik og arbeidssom, ga forelesninger i jus og økonom, og privat veiledning av studenter, blant andre Christian Michelsen.
I 1893 ble Hagerup Bull høyesterettsassessor, i en aldr av bare 38 år. Han satt i dette embetet med bare et kort avbrudd inntil han søkte avskjed 1918. Han var en respektert dommer, og denne oppgaven styrket hans upartiske legning som han hadde utviklet allerede i studietiden.
Virke som politiker
6. juni 1889 ble han konstituert som statsråd i Johan Sverdrups regjering fram til denne regjeringen gikk av 12. juli samme år. Her var han mer en partiløs fagstatsråd som kom da fra stillingen son ekspedisjonssjef i samme departement.
Ved stortingsvalget 1903 ble han overrasket av å bli nominert og valgt til Stortinget for Høire i Akershus. Der ble han som nykommer formann i den viktige budsjettkomiteen, og sto her for en stram sparelinje, og ble en slagferdig debattant i stortingssalen.
I den politiske prosessen fram mot unionsoppløsningen ble Hagerup Bull med i Michelsens samlingsregjering etter at Francis Hagerups regjering ble sprengt og innvilget avskjed 11. mars 1905. Francis Hagerups andre regjering. Hagerup Bull var først sammen med Løvland og Bothner i den siste statsrådavdelingen i Stockholm, deretter som justisminister fra 7. juni 1905, og deretter finansminister fra 27. november 1905 til 7. november 1906 da han gikk av på grunn av uenighet om skattepolitikk, og vendte da tilbake til Høyesterett.
Ved stortingsvalget 1909 ble han igjen valgt inn på Stortinget, og hadde denne plassen fram til 1918. Fra 1912 var han Høyres parlamentariske fører fram til han gikk ut av Stortinget. Han hadde imidlertid et noe anspent forhold til statsminister Jens Bratlie. Etter at Bratlie ble avløst av Gunnar Knudsens andre regjering i 1913 og satt gjennom første verdenskrig, mente Hagerup Bull at i krigssituasjonen måtte opposisjon stå mer samlet med regjeringen og sette bort politiske kjepphester. Dette fikk han etter hvert kritikk for fra andre Høire-politikere som C. J. Hambro, Nils Vogt og Henrik Ameln.
I Otto Bahr Halvorsens første regjering (1920–21) var han finansminister, og i løpet av det året denne regjeringen satt, forberedte han reformer av budsjettoppstillingen, og var den første som foreslo innført en omsetningsavgift for å styrke statens økonomi.
Utgivelser
Han utgav bøkene Fra 1905. Erindringer og betragtninger i 1927 og Profiler av noen samtidige i 1933.