Einar Dønnum (1897–1947)

Einar Olav Christiansen Dønnum (født 19. april 1897 i Østre Aker, død 22. april 1947) var avdelingsleder hos Statspolitiet i Norge under andre verdenskrig. Han blei i landssvikoppgjøret etter krigen dømt for å ha deltatt i tortur, mishandling og henrettelse av norske motstandsfolk og ble skutt på Akershus festning i april 1947.

Før krigen var Dønnum bestyrer og søndagsskolelærer i Filadelfiamenigheten i Oslo. I åtte år jobba han som søndagsskolelærer før han måtte si opp jobben. Han hadde vært utro mot sin kone og hadde innledet et seksuelt forhold til en 17-årig jente, noe som var uforenlig med virket i menigheten. Utenfor menigheten dreiv han skraphandel og en virksomhet som kjøper og selger brukte klær.

Slekt og familie

Han var sønn av kusk Ole B. Kristiansen og husmor Emma Kristiansen.

I 1919 ble han gift i Bærum med Gudrun Andresen (f. 1897). De fikk flere barn. En sønn ble også ansatt hos Statspolitiet, og ble etter krigen dømt til seks års tvangsarbeid.

Torturist, provokatør og bøddel

Dønnum meldte seg inn i NS i november 1940 og året etter starta han i politiet i ulike stillinger. 1. juni 1941 blei han formelt overført til Statspolitiet.

Han opptrådte som provokatør under opprullinger av motstandsbevegelsen.

Han var involvert i en rekke saker der motstandfolk blei torturert og mishandla. Han deltok selv også i eksekusjonsgruupper som henretta norske motstandsfolk.

Dønnum gikk heller ikke av veien for å mishandle kvinner. Da forfatter og forretningsdrivende Sigrid Heide blei arrestert mistenkt for kurervikrsomhet for motstandsbevegelsen var han selv med å sette "benklemme" på henne. Dette er et fryktelig torturinstrument som forårsaker intense smerter. Da makkeren, Rudolf Theodor Adolf Schubert fra tysk sikkerhetspoliti, løsna skruen fra den første beinet, så utbryter han:

– Vi kan likeså godt ta det andre benet.

Rettsoppgjøret

Dønnum forsøkte å flykte fra oppgjøret han forsto ville komme. Den 5. mai 1945 så han at Tyskland snart ville kapitulere, og stjal 4500 kroner som tilhørte noen fanger slik at han hadde penger til å flykte. Han reiste over Lunner og så videre inn i Sverige. Den 10. mai ble han arrestert av svensk politi. De sendte ham over mottakssentralen på Kjesäter, hvilket er årsaken til at han opptrer i lister sammen med norske flyktninger. Han ble derfra sendt tilbake til Norge.

I lagmannsretten ble han dømt for flere svært grove forbrytelser. Han skyldte på at han var redd for SS-Hauptsturmführer Josef Weiner og ikke turte å gjøre annet enn å adlyde ham, men dette festa lagmannsretten ingen lit til. Det var tydelig at Dønnum allerede før han begynte å arbeide med Weiner begikk alvorlige forbrytelser, og at dette eskalerte etter at han møtte Weiner. Han ble dømt for bistand til fienden, drap i form av henrettelser, forsøk på drap, samt grov tortur. Han ble frikjent for ett tiltalepunkt, da man ikke fant det bevist at han var til stede under henrettelsene av sonofre etter likvideringa av politigeneral Karl A. Marthinsen.

Siden det ble dødsdom i lagmannsretten ble saken automatisk anka. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste anken. En søknad om benåding ble avslått av regjeringa den 18. april 1947.

Kilder og litteratur

• Jaklin, Asbjørn. De dødsdømte. Utg. Gyldendal. Oslo. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Rougthvedt, Bernt: Norges verste nazister : nordmenn og tyskere i Hitlers tjeneste 1940-45. Spartacus, 2016, s. 38–40. ISBN 9788243010352. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Einar Dønnum på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Einar Dønnum i Historisk befolkningsregister.