Eirik Magnusson

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Eirik 2 Magnusson»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Eirik Magnusson
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 1280 1299
Fødselsdato: 1268
Bortgang: 13. juli 1299
Foreldre: Magnus Lagabøte og Ingeborg Eiriksdatter
Ektefelle(r): 1) Margrete av Skottland og 2) Isobel Bruce
Barn: Margrete (med Margrete) og Ingebjørg Eiriksdatter (med Isobel)

Eirik Magnusson (Erik II, født 1268, død 13. juli 1299) var konge av Norge fra 1280 til sin død i 1299.

Han var eldste sønn av Magnus Lagabøte, og fikk kongsnavn bare fem år gammel mens broren Håkon ble hertug[1]. Eirik var bare tolv år gammel da faren døde i 1280. Ved siden av at han var mindreårig er det også mulig at han hadde en hjerneskade etter et fall fra hest. Det ble innsatt et formynderstyre bestående av moren, enkedronning Ingeborg Eiriksdatter og rikets baroner. Eirik ble kronet 2. juli 1280 i Kristkirken i Bergen av erkebiskop Jon Raude. Bergen skulle for øvrig forbli hans viktigste residensby, og svært mange av de brev som er kjent fra hans tid ble utstedt der.

Under formynderregjeringen benyttet adelen muligheten til å forsøke å gjenvinne noe av sin makt. Sættargjerden fra 1277, det store forliket mellom Magnus Lagabøte og kirken ved erkebiskop Jon Raude, ble satt til side. Mellom Eirik og erkebiskopen ser det ikke ut til å ha vært noen åpen strid, for i 1281 viet han kongen til sin første kone (se nedenfor) og kronet henne som dronning. I 1282 ble erkebiskop Jon sammen med biskopene Andres av Oslo og Torfinn av Hamar landsforvist. Selv om Eirik ikke hadde noen makt på dette tidspunktet fikk han tilnavnet «prestehater». Kort tid etter dette fylte han fjorten, og ble erklært myndig. I 1285 vendte biskop Andres hjem med et brev fra paven der han forklarer situasjonen og ber kongen om å rette opp tilstanden[2], og et der dronning Ingeborg Eriksdatter blir bedt om å besørge at både Andres og Torfinn får tilbake sine embeter.[3]. Eirik valgte å følge sin fars ønsker, og satte bestemmelsene fra Sættargjerden i kraft igjen.

Norge hadde lenge hatt interesser i Skottland, og Eirik brukte ekteskap for å knytte de to landene tettere sammen. Han giftet seg først med Margrete av Skottland, Alexander IIIs datter[4], i Bergen i 1281. Deres datter Margrete ble i 1286, bare tre år gammel, dronning av Skottland i henhold til bestemmelser i ekteskapstraktaten[5]. Hun døde i 1290, og Eirik hevdet da gjennom henne arverett til den skotske tronen, uten å nå gjennom med dette kravet[6]. Med hennes død mistet også Eirik en mulighet til å knytte seg nærmere til Edvard I av England, ettersom det var inngått ekteskapstraktat mellom de to[7] Eiriks første dronning, Margaret, døde i barselseng da datteren ble født i 1283. Eirik knyttet seg senere til et annet viktig skotsk dynasti ved i 1293 å gifte seg med Isobel Bruce, ei søster av Robert Bruce som ble konge av Skottland i 1306. Men slekten Bruce' makt lå i framtiden, og under kong John Balliol ble forholdet mellom Norge og Skottland vanskelig, og forholdet til England ble så vanskelig at riksrådet i 1295 inngikk en allianse med Englands erkefiende Frankrike.

En krig Eirik førte mot Danmark og Hansaforbundet endte i nederlag etter en dansk matvareblokade av Norge, og store innrømmelse til Hansaen. Fredsslutningen kom med en voldgiftsdom i Kalmar i 1285[8], men så sent som i 1290 kom våpenstillstand med Ålborgforliket[9] og i 1293 diskuterte man fortsatt omfanget av innrømmelsene[10]. Det var i løpet av perioden mellom 1289 og 1295 flere oppblussinger av konflikten, med fire leidangstog mot Danmark. I 1295 fant stridighetene endelig sin ende gjennom den midlertidige Hindsgavltraktaten[11], bekreftet endelig i 1298[12]. Det ble en kjølig fred; i 1299 omtales Eirik og hertug Håkon som danskenes erkefiender[13].

Eirik fikk en datter med sin andre kone, Ingebjørg Eiriksdatter, men ingen sønn. Ved hans død gikk tronen derfor til broren hertug Håkon. Datteren Ingebjørg ble gift med den svenske hertug Valdemar Magnusson.

Referanser

Kilder


Forgjenger:
 Magnus Lagabøte 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Håkon V Magnusson