Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Uforedlet grafitt i naturlig form som har blitt tromlet glatt.
Foto: Kjartan Skogly Kversøy.

Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk ble etablert i 1768 av Gustav Petri Engzelius (1710–1773). Det var den første bedriften i Norge som laget blyanter og produserte råvarer til blyantproduksjon. Det var i tillegg Norges første grafittgruve. De leverte også råvarer til en rekke andre formål. Det finnes spor etter bedriften i Agder fylke. Du finner den i Blyantverksveien, 4985 Vegårshei.

Utvinning og bruk av råvarer

I følge historikeren Kjell-Olav Masdalen (2000), som er en vesentlig kilde til denne leksikalske artikkelen, eksperimenterte Gustav Petri Engzelius faktisk med å lage blyanter. Påstanden var at grafitten fra Vegårshei var bedre enn den de tyske blyantfabrikkene kunne få tak i på denne tiden. Grafitten fra hans gruve laget enkelt og greit en mørkere strek. Vitenskapelige undersøkelser av grafitten tidlig på 1800-tallet bekrefter at den hadde høy kvalitet. Dette var undersøkelser som ble gjort lenge etter Engzelius hadde lagt ned gruven. De kapitalsterke entreprenørene Jacob Aall og Henrik Carstensen vurderte å starte opp igjen gruvedriften. Dokumentasjonen som presenteres av Masdalen (2000) gjør det uansett rimelig å hevde at Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk faktisk var Norges første blyantprodusent, selv om det hovedsakelig var i form av råvarer til blyantproduksjon og gjennom utvikling av det som synes å være prototyper av blyanter.

Kjell-Olav Masdalen bruker konsekvent navnet Det Englidahlske (uten s-en i Engli[s]dahlske) Blyants- og Isenfarveværk, mens historikeren Gunnar Aker Johannesen (1992) bruker navnet Englisdahlske med "s". Det kan virke som Englidahlske uten "s" er mer i tråd med de historiske kildene, selv om rettskrivingen av navnet varierer.

Grafitt er den viktigste råvaren når du skal produsere blyanter. Det vi gjerne kaller "blyet" i blyanten er i realiteten grafitt. De første blyantene som ble produsert i Europa bestod av rå ubehandlet grafitt som den eneste ingrediensen utenom det den ble pakket inn i. Grafitten ble bare skåret ned til tynne stenger og pakket inn. Ofte var innpakningen treverk, sånn som i dag, men i blyantens barndom kunne et stykke grafitt like gjerne bli surret inn med hyssing eller en annen form for innpakning som gjorde at du unngikk å bli svart på fingrene. Tidlige treblyanter hadde vanligvis en firkantet blyantkjerne. Kvaliteten var varierende.

"Blyet" eller kjernen i moderne blyanter har fortsatt grafitt som hovedingrediens, men det har med tiden blitt det et avansert keramisk komposittmateriale. I dag består kjernen av finmalt grafitt blandet med fin spesialleire og bindemidler for så å bli brent i ovn som tynne staver ved høy temperatur. Ofte kalles det ferdige produktet for miner eller blyantminer. Dette var en teknologi som hørte fremtiden til i 1768. Ironisk nok var det Napoleonskrigene som mange år senere satte en endelig stopp for grafittproduksjonen ved det Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk. Det var også de samme krigene som gjorde det nødvendig for Napoleons krigsmaskineri å utvikle en ny blyantteknologi for å kunne lage gode blyanter av grafittstøv. Moderne blyantteknologi består fortsatt av en prosess som ligner den som ble utviklet under Napoleonskrigene. Den kalles Comté-prosessen.

Dette er et bilde av foredlet grafitt. Grafitten er her 99,9 % ren og presset til en kube på 50x50x50mm.
Foto: Kjartan Skogly Kversøy.

Isenfarve, fra den andre delen av bedriftsnavnet Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk, ble blant annet brukt til å behandle jern mot rust og til å dekke støpeformer som skulle brukes til både støping av sølv, gull og jern. Støpeformene ble dekket innvendig med isenfarve for at det ferdige produktet lettere skule løsne fra formen og for at formene bedre skulle tåle de høye temperaturene. Det viktigste produktet var likevel, i følge grunnleggeren Gustav Petri Engzelius, den grafitten som kunne brukes til å smøre bunnen på seilskuter slik at de ikke i samme grad ble utsatt for den fryktede marken som spiste treverk under vann. Det ble også hevdet av grafitten kunne begrense eller forsinke veksten av ruskjell og annen groe på skutebunnen. Alt dette innebar store problemer for alle som drev med seilskuter enten det var til frakt eller som krigsskip. Engzelius hadde demonstrert grafittens egenskaper i sjøfartsbyen Arendal og mange av hans investorer kom nettopp fra denne byen. Dersom Engzelius hadde maktet å skaffe tilveie nok grafitt til at dette ble tilgjengelig i store nok kvanta, så ville driften antagelig vært på god vei til suksess bare med dette produktet.

Eierskap og drift

Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk ble dessverre aldri noen økonomisk suksess for Gustav. Da han døde i 1773 hadde han kun drevet bedriften litt av og på i fem år. Det var langt fra noen normal drift eller suksess. Gustav Petri Engzelius ble begravet 19. mai 1773, like fattig som da han kom til byen 40 år tidligere.

Sønnen til Gustav, Jens Burchard Engzelius (1744–1783), forsøkte å få gjenopplivet gruveselskapet. Jens hadde enda større problemer enn faren og var forfulgt av anklager og skandaler om alt fra gjeld og alkoholproblemer til forfalskning av pengesedler. Han ble til slutt frikjent for de mest alvorlige anklagene, men hadde da tilbrakt åtte år i fengsel og hadde store helseproblemer.

Det var først når enken overtok at det endelig så ut til å løsne for bedriften. Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk ble med det også en av de aller første gruveselskapene i Norge med en kvinnelig leder. Else Engzelius (1745–1799) var leder for det gjenoppståtte gruveselskapet fra 1788. Selskapet hadde nå normal drift og hadde en jevn produksjon av grafitt. I 1790 bekrefter Rentekammeret at Det Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk levert en stor del av grafitten som ble omsatt i København på den tiden. Kommercekollegiet anbefalte derfor også at Else fikk tillatelse til å anlegge et sagbruk for å skjære tømmer til plankebord for vedlikehold av verket. Anbefaling var inntil 2700 plankebord i året.

Bærums verk og Dikemark jernverk hadde til sammen tre påfølgende kvinnelige ledere enda tidligere enn Englidahlske blyant- og Isenfarve-Værk. De var til og med i slekt med hverandre. De blir i artikkelen "Bærums jernverk: Norges første jernverk (1622-1874)" omtalt som "De tre Annanene". Først var det Anna Krefting (1634-1702). Da hennes mann døde i 1674 måtte hun overta. Hun var leder i 27 år fra 1674-1701. Ledelsen og eierskapet ble overtatt av hennes sønn og arving, men da han døde i 1712 måtte nok en enke ta styringen for verket. Hennes svigerdatter, Anna Paulsdatter Vogt Krefting (1683-1766), drev Bærums verk i hele 54 år fra 1712-1766. Hun var antagelig den lengst sittende lederen av alle som drev Bærums verk enten de var menn eller kvinner. I 1719 overtok hun i tillegg eierskapet og ledelsen for Dikemark Jernverk. De kvinnelige lederne i familien tok ikke slutt med det. Anna Paulsdatter Vogt Krefting sin datter, Anna Katarina Krefting (1701-1789), drev Dikemark Jernverk sammen med sin mor fra 1742. Hun overtok driften alene fra 1745. Anna Katarina Krefting drev Dikemark jernverk alene i 33 år. Else Engzelius var likevel en sjelden og tidlig kvinnelig leder for bergverksindustrien i Norge.

En av flere blyantfabrikker

Selv om forskere som Gunnar Aker Johannesen (1992) og Kjell-Olav Masdalen (2000) peker på Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk, så har det frem til nylig gjerne vært hevdet at Norge kun har hatt en blyantfabrikk. Oversikten som har kommet fram gjennom Anders Kristiansen og Kjartan Skogly Kversøy sin forskning på norsk industri for blyanter og fargestifter, viser at det ikke stemmer. Det finnes en lang rekke bedrifter i Norge som har laget både blyanter, fargestifter og råvarer til slike produksjon. Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk var altså den første, så tidlig som i 1768, noe som også var tidlig i europeisk sammenheng. Kristiansen skriver følgende om hvordan han gjenoppdaget eksistensen til Englidahlske Blyants- og Isenfarve-Værk:

Jeg har funnet en diffus referanse til enda en blyantfabrikk også. 27. mai 2003 sto det en liten notis i Aust-Agder Blad om en pensjonisttur som hadde gått til “Lia og en nedlagt gruve med blyantfabrikk”. “Lia” kan jo være nesten hvor som helst, og det tok meg en del leting før jeg klarte å finne noen hint om akkurat hvor dette var, og hvilken gruve det var snakk om.

Mest sannsynlig er det snakk om Englisdahlske Blyants- og Isenfarve-Værk, ved Bjørnåsvannet i Aust-Agder. Dette var Norges første grafittgruve, startet i 1768 av Gustav Pedersen Engzelius. Verket ble nedlagt og startet opp igjen flere ganger. Da Gustav Pedersen Engzelius døde tok sønnen Jens over driften, men gruven ble nedlagt i 1775. Noen få år senere døde også Jens, og hans enke, Else Engzelius tok etter hvert opp stafettpinnen og startet opp gruven igjen på 1780-tallet. Med det ble hun trolig Norges første kvinnelige gruvedirektør.

(...) Hvis man kan definere Englisdahlske som en blyantfabrikk, kan man ikke lenger si at Den Norske Blyantfabrikk var Norges første. Tvert imot, Gustav Pedersen Engzelius startet opp sin virksomhet hele 164 år før Jens Hagerup etablerte sin fabrikk i Oslo i 1932.[1]

Referanser

  1. ↑ Kristiansen 2024

Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Englidahlske_Blyants-_og_Isenfarve-Værk&oldid=2473137»