Konfirmasjon
Konfirmasjon er en kirkelig handling, og i katolsk og ortodoks kristendom et sakrament. Ved reformasjonen ble konfirmasjon avskaffa som sakrament i Danmark-Norge, og andelen som ble konfirmert falt kraftig. Etter hvert ble den gjeninnført som en del av kristendomsopplæringa og som et overgangsrite fra barndom til voksen alder. Ved en kongelig forordning av 13. januar 1736 ble konfirmasjon innført, og enhver skulle la seg konfirmere og derved gjøre rede for sin kristendomskunnskap og gjenta sin dåpspakt.
Ordet kommer fra latin confirmatio, 'bekreftelse'. På norrønt ble dette omtalt som ferming, et ord som fortsatt brukes av Den katolske kirke i Norge. Ortodokse kristne omtaler det ofte som krismering.
Katolsk og ortodoks forståelse
I katolsk og ortodoks forståelse er ferming eller krismering (salving med hellig olje) ett av sakramentene. Det regnes som et pregende sakrament, som setter et uutslettelig merke på sjelen, og som ikke kan gjentas. Det viktigste innholdet i sakramentet er at Den hellige ånds gaver overføres til den som fermes/krismeres. Det er mye som er felles i katolsk og ortodoks forståelse, men også noen forskjeller.
Ortodokse kirkesamfunn praktiserere krismering i forbindelse med dåpen. Ettersom de fleste blir døpt som småbarn, er det ingen trosopplæring i forkant. I land der mange praktiserer senere konfirmasjon, er det ikke uvanlig at man i ortodokse menigheter har en ungdomsvelsignelse etter trosopplæring; dette er ikke den sakramentale krismeringa, men en forbønnshandling.
I Den katolske kirke er den normalt fermingsalder omkring 7 år. I Norge, og i andre land hvor majoriteten praktiserer senere konfirmasjon, har man i stedet lagt det til samme alderstrinn som flertallet. Da Den katolske kirke ble gjenetablert i Norge i 1840-åra var konfirmasjon fortsatt påbudt, og hadde et tydelig preg av å være et overgangsrite inn i voksenlivet. Hovedgrunnen til at man valgte å følge statskirkas aldersbestemmelse var at man ikke ville at katolske ungdommer skulle føle seg for annerledes. Denne ordninga ble beholdt også etter at konfirmasjon ikke lenger var påbudt i statskirka. Forut for ferming er det trosopplæring. I Norge følger denne omtrent samme mønster som i Den norske kirke, mens man i andre land tilpasser det til yngre barn. Normalt kan bare biskoper utføre ferming; prester kan gjøre det etter tillatelse i hvert enkelt tilfelle. I Norge er det vanlig at konvertitter, som fermes samtidig som de tas opp som medlemmer av Den katolske kirke, blir fermet av en prest, mens ungdommer blir fermet av biskopen.
I middelalderen var det den katolske forståelsen som lå til grunn i Norge, og den gangen ble man fermet tidligere. Dagens hovedregel om rundt sju års alder er nok noe senere enn middelalderens praksis; de fleste ble fermet tidligere enn det. Vi vet ellers forholdsvis lite om praksis i middelalderens Norge.
Luthersk forståelse
I og med at konfirmasjonen ikke lenger ble ansett som et sakrament, ble det langt færre som gjennomførte den etter reformasjonen. Men både i Danmark og Norge ble det etter hvert mer vanlig igjen, ikke minst i pietistiske miljøer. Man knytta da konfirmasjonen til trosopplæring. På begynnelsen av 1700-tallet hadde det blitt såpass vanlig at konfirmasjonen ble obligatorisk fra 1736. Dette hang sammen med planene om innføring av allmueskole; konfirmasjonen fungerte som en obligatorisk kristendomsopplæring, og ikke bare som et kirkelig rituale.
Normalt konfirmasjonsalder var 14-15 år, og i 1759 ble øvre aldersgrense for når man måtte være konfirmert satt til 19 år. Den som ikke var konfirmert ble utestengt fra flere ting i samfunnet; blant annet kunne man ikke gifte seg, være vitne i retten eller utføre militærtjeneste uten å være konfirmert. Man kunne også bli straffa med gapestokk eller tukthus. Konfirmasjon var obligatorisk helt til 1912.
Den viktigste delen av selve den kirkelige handlinga var at konfirmasjonen er en bekreftelse av dåpsløftene. Konfirmanten måtte gjenta disse høyt i kirka - ved barnedåpen var det foreldre og faddere som hadde avlagt løfte på dåpsbarnets vegne. Dette ble fjerna fra ritualet i 1920, og siden da har konfirmasjon i Den norske kirke vært en ren velsignelses- og forbønnshandling.
Andre kirkesamfunn
For kirkesamfunn som praktiserer voksendåp, som baptistene og pinsevennene, har konfirmasjon ingen betydning ettersom dåpen skjer med forutgående trosopplæring og etter eget ønske. Det er allikevel ikke uvanlig at man gjennomfører et rituale som minner om konformasjon ved omtrent samme alder som i Den norske kirke.
Metodistkirken har et konfirmasjonsrituale som i både form og innhold ligger nær Den norske kirkes.
I Den anglikanske kirke regnes konfirmasjon som ett av fem sakramenter. Det er ikke satt noen klar føring om alder, men dersom man blir konfirmert som lite barn er det vanlig at man gjentar dåpsløftene som tenåring. Bare biskoper kan konfirmere.
Hos mormonerne anses konfirmasjonen som nødvendig for frelse, og man blir normalt konfirmert kort tid etter dåpen. Det er ved konfirmasjonen at man blir fullt medlem av kirka.
Borgerlig konfirmasjon
Human-Etisk Forbund arrangerer borgerlig konfirmasjon. Selve konfirmasjonen blir et overgangsrite, men i forkant er det opplæring basert på forbundets filosofi.
Kilder og litteratur
- Konfirmasjon i Norsk historisk leksikon.
- Konfirmasjon på Wikipedia på bokmål og riksmål.