Fiskeoppkjøpere fra Molde og Kristiansund på Sunnmøre
Fiskeoppkjøpere fra Molde og Kristiansund kom fra 1740-årene til Sunnmørskysten for å handle råfisk til klippfisktilvirkning. Kjøpmennene hadde medarbeidere på Sunnmøre som skulle organisere oppkjøp og tilvirkning av klippfisk for deres regning.
En av de sentrale i denne oppkjøpingsprosessen var Hans Holtermann. Han hadde drevet handel i Djuvika i Borgund, men tok i 1747 borgerskap i Molde. Der ble han den største klippfiskeksportøren på 1750-tallet. Han gjorde store oppkjøp av fisk på Giske, og fra 1758 drev han også handelsfilial på Tyskholmen til han solgte stedet til Eeg og Ord i 1760.
En annen faktor som kan ligge til grunn for den utvidete handelen er at det kom flere skotter til Norge på 1700-tallet, og mange av dem endte i Kristiansund og Molde. Bakgrunnen for dette var at Fredrik 4. ga privilegier til mennesker som tilhørte den reformerte læren, altså kalvinister i 1714. I praksis omfattet dette alle skotske innbyggere. Kalvinister som bosatte seg i Danmark-Norge var fritatt for skatter, avgifter og andre plikter til staten i tjue år. Om de ville returnere før de tjue årene var gått kunne de fritt ta med seg sin oppsparte formue hjem til Skottland. På denne måten forsøkte man å trekke utenlandsk kapital og ekspertise inn i landet for å utvikle vårt eget næringsliv. Flere andre faktorer i internasjonal handel og politikk ble også avgjørende for at det kom så mange skotter til landet, blant annet unionen med England og den politiske uroen som fulgte dette. Firmaer som Eeg og Ord som Sivert Olsen arbeidet for, og William Gordon som Christopher Tjærandson Rønneberg var ansatt hos, er resultat av desse privilegiene.
Oppkjøperne skapte grunn til bekymring blant sunnmørske handelsmenn. Handelen på Sunnmøre var basert på et kredittsystem. Allmuen fikk kjøpe korn, salt, brennevin og andre viktige varer på kreditt mot at de betalte i fisk under fisket. Kjøpmennene handlet på sin side varene på kreditt med sine leverandører i Bergen. Om betydelige deler av fisken ble ført bort fra området, hadde ikke lenger de lokale kjøpmennene mulighet til å betale for varene de hentet, og på denne måten ble de utkonkurrerte. Flere gikk konkurs, og antallet kremmere gikk fra 48 i 1757 til 30 i 1765.
Det ble satt i gang mottiltak mot denne prosessen, i Molde og Kristiansund hadde jordeierne begynt å kreve at leilendingene måtte levere fisken til dem, og denne skikken fikk nå også feste på Sunnmøre. I tillegg krevde enkelte at leilendingene ikke fikk huse tilreisende fiskere uten at også disse leverte til jordeieren. Et alternativ var å nekte dem å leie ut rom for fiskere slik at de tilreisende ble tvunget til å ta losji i egne husrom som jordeieren eide. Det var ikke tradisjon for fiskevær i området, men etter hvert skaffet flere seg rorbuer som de leide ut til fiskerer. Hans Holtermann var en av de som gjorde dette først, men andre fulgte raskt etter. Blant andre fikk Christopher Tjærandson Rønneberg en klage mot seg i 1778 som handlet om leveringstvang som vilkår for utleie av rorbu.
Litteratur
- Døssland, Atle 1990: Med lengt mot havet. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal I 1671-1835. Det norske samlaget. Digital versjon på Nettbiblioteket.