Fjell festning
Fjell festning (også Fjell fort, Batterie Fjell, Festung Sotra, MKB 11/504 Fjell eller Torden Felix) er et kystforsvarsanlegg på Sotra, Fjell i Øygarden kommune. Anlegget ligger på et høydeplatå over Fjell gard midt på øya. Anlegget ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig og tilhørte den tyske Kriegsmarine og inngikk i Atlanterhavsvollen. Festningen var bygget som et forsvar rundt hovedvåpenet, en trippel 28,3 cm kanon, plassert i et pansertårn med en maksimal rekkevidde på 37 km. Kanonen var opprinnelig en skipskanon fra slagkrysseren «Gneisenau», som hadde tre slike kanoner og disse ble demontert etter at skipet ble skadd etter britisk bombing i Kiel i februar 1942. [1] Det fremste tårnet (Anton) ble stykket opp og de tre kanonene ble plassert blant annet ved havnebyen Hoek van Holland ved innseilingen til Rotterdam sør i Nederland. Det midterste tårnet (Bruno) ble montert på Fjell festning, mens det bakerste (Caecar) ble montert på Austrått fort i Ørland.[2]
Oppgaver
Festningens hovedformål var å forsvare innseilingen til Bergen, nord og sør for Sotra. Bergen var en viktig by for okkupasjonsmakten, ikke minst på grunn av ubåtbunkeren i Laksevåg.[3]I tillegg til kanonen bygget man et stort luftvernbatteri (flak-batteri, fra tysk: FLugAbwehrKanone: Antiluftskyts) på samme sted, som beskyttet ikke bare selve festningen, men også en av hovedinnflyvningsrutene mot Bergen. Luftvernbatteriet var i bruk under allierte bombeangrep mot Bergen, men hovedskytset (trippelkanonene) ble aldri brukt i kamp.
Etableringen
Arbeidet ble påbegynt i juli/august 1942 og monteringen av kanonen startet lille julaften 1942. Arbeidet var ferdigstilt i den grad at kanonen ble prøveskutt 12. juli 1943. Selve nærforsvarsanlegget ble aldri ferdigstilt. Anlegget ble bygget av Organisation Todt som brukte ett stort antall spesialister, et ingeniørkompani på 110 mann og et stort antall krigsfanger og tvangsutskrevet arbeidskraft fra forskjellige deler av Europa, men også norske entreprenører deltok. Flere norske arbeidere deltok også frivillig på anlegget, da arbeidet var godt betalt. Etableringen fikk store følger for lokalbefolkningen, og flere bygninger ble rekvirert, sammen med produktene fra jordbruket. Ved begynnelsen av anleggsarbeidet ble det anlagt en provisorisk fangeleir i Horebotn (fra Orebotn, treslaget Or) ved Krossleitet på Sotra. Denne fangeleiren var særdeles dårlig bygget, men ble opprettholdt i vel et år. I dag finnes kun rester etter pålene brakkene stod på, samt en demning som samlet opp vann fra en bekk som renner forbi området. Som erstatning for den provisoriske leieren på Krossleitet, ble det bygget en ny og mye større leir i Sjursbotn omtrent en kilometer nordvest for den opprinnelige leiren. Den nye leiren hadde i hvert fall tre brakker og en oppstillingsplass. Noen rester finnes den dag i dag, og en av brakkene står fremdeles, om enn i dårlig stand. Denne leiren var i bruk til krigens slutt.
Som på Austrått fort ble kanonen satt opp tilsvarende som på skipet: med maskinrom, ammunisjonslager, forlegning, rom for matlaging og bespisning og vann- og drivstofftanker i tilknytning til kanonen, men med den forskjell at alt sammen ble sprengt fem etasjer ned i fjell.[3] Det innebar store tekniske utfordringer å forflytte den 1000 tonn tunge kanonen fra Bergen havn til fjellplatået over Fjell gard (176 moh) og å montere den på fjellgrunn med fem etasjer under. dette medførte at de måtte sprenge ut en dyp sjakt med en diameter på 24 meter ned i fjellet.[2]
Etter krigen
Etter krigen overtok det norske forsvaret anlegget, og holdt det operativt fram til 1968.[3] Som følge av standardiseringen av Kystartilleriets skyts ble batterier med skyts som var av ukurant kaliber, foreldet eller uegnet ble gitt annet skyts eller avviklet. Som et ledd i dette standardiseringsarbeidet ble trippeltårnet på Fjell demontert og hugget opp i 1968.[2]
Den tomme kanonbrønnen står der fortsatt og utgjøt anleggets kjerneområder sammen med de underjordiske forlegningsanlegget sprengt ut i fjell.[2] De underjordiske rommene har vært benyttet som ammunisjonslagre, forlegninger, oppholdsrom, verksteder, drivstoff- og vanntanker, kjøkken, sanitæranlegg, el-verk, telefonsentral, aggregater og sykestue. Mange av rommene har med blant annet opprinnelig, nær intakt bemaling i typiske «funkis»-farver, opprinnelig elektrisk anlegg og relativt mye intakt armatur, opprinnelige ovner m.v.[2]
Sjøforsvaret opprettholdt en kystradarstasjon her til 2003. Nærforsvarsanlegget ble ikke betjent i samme skala som før, og minefeltene ble fjernet. Likevel døde en bonde fra Fjell så sent som i 1953 da han gikk på en mine. Også under krigen var det ulykker i minefeltene rundt festningen.
Museumsanlegg
Anlegget er et av de større enkeltstående festningsanlegg i Europa fra andre verdenskrig. Samme år som kystradarstasjonen ble lagt ned, ble området solgt til Fjell kommune, og anlegget er i dag tilrettelagt for museumsdrift i regi av Fjell Festning under Museum Vest. I dag er området åpent for allmenn ferdsel, og deler av tunnelanlegget er åpnet og lagt til rette som museum. Flere deler av området er bygget opp som museum og og åpnet for publikum. En del skog og vegetasjon har i tillegg blitt fjernet. Fjell festning ble forskriftsfredet av Riksantikvaren 6. mai 2004.[2] Opp til fortet leder den opprinnelige anleggsveien, som fortsatt er fullt kjørbar. På et punkt nedenfor fortsområdet finnes en enkel pansersperring bestående av bardunerte kampesteiner. Fra fortet, som ligger i et buktende, gresskledt landskap, er det vidt utsyn over skjærgården.[2]
Referanser
- ↑ «Gneisenau»s operative historie
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 2,6 Landsverneplan - Fjell fort Besøkt 30. september 2017
- ↑ 3,0 3,1 3,2 Fjell fort i Store norske leksikon