Foreldreaksjonen mot samnorsk
Foreldreaksjonen mot samnorsk var en aksjon som oppsto i 1951 og var rettet mot myndighetenes språkpolitikk som var å arbeide for et felles norsk skriftspråk. Foreldreaksjonen reagerte på tiltakene i skolen, særlig språket i lærebøkene.
Utgangspunktet var et vedtak 2. mars 1939 i Oslo skolestyre om at en ville foretrekke lærebøker som hadde radikale bokmålsformer for på denne måten fremme tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk. Vedtaket kom etter rettskrivningsreformen av 1938, men ble ikke iverksatt på grunn av krigen.
Reaksjonene kom høsten 1949, da mange reagerte negativt på slike radikale former som de oppfattet som simple, vulgære og stygge. Bakgrunn lå i at de var vanlige i talemålet på østkanten i Oslo. Også en del som selv brukte slike former i sitt eget talespråk, reagerte negativt på å se dem i skriftspråket.
En vennegruppe i Oslo og Bærum innkalte til et møte på Uranienborg skole, og det kom over 400 personer. Det ble konstatert av vedtaket fra 1939 brøt med byskolelovens § 60 som bestemte at ved valg av ABCer og leseverk, skal foreldrene til de aktuelle elevene innkales til møte og skolestyret må følge det flertallet av disse ønsker. Aksjonen ble etablert som Landskomiteen for Foreldreaksjonen mot samnorsk, landskomiteen satte ned et arbeidsutvalg som senere ble det utøvende organet for aksjonen. Medlemmer av arbeidsutvalget var Sofie Helene Wigert, Claus Bugge, Ernst Sørensen og Knut Wigert. Rådet besto av Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Helge Ingstad, Finn Bø, André Bjerke, Carl Keilhau og Øistein Parmann.
Det ble etter hvert tydelig hva flertallet av foreldrene mente. Ved en prøveavstemning ved 21 skoler tidlig på året i 1950, stemte 6000 for moderate former og bare 80 for radikale bokmålsformer. Det kom også inn protester fra andre deler av landet til Kirke- og undervisningsdepartementet som skulle godkjenne lærebøkene, men det ble ikke vist noen velvilje.
7. desember 1951 ble bevegelsen omorganisert til Foreldreaksjonen mot samnorsk fordi Stortinget få dager senere skulle diskutere et mandat for Norsk språknemnd til utarbeidelse av ny læreboknormal. I løpet av tre dager samlet Foreldreaksjonen omkring 92 500 underskrifter mot samnorsk. Stortinget ignorerte dette. Da ble bevegelsen landsomfattende med 407 119 underskrifter fra folkeskoler over hele landet. Også sjøfolk i utenriksfart engasjerte seg; i 1952 undertegnet 10 641 sjøfolk (dvs. 81,4 %) en protest mot samnorsk. I november 1953 startet Oslo-foreldre en sivil ulydighetskampanje der de rettet språket i barnas skolebøker, og de fikk veiledning i dette arbeidet.
Saken skulle opp for retten i april 1954, men da rettsdforhandlingene nærmet seg gav departementet etter og det kom til et forlik. Lærebøkene kom med et moderat bokmål, der hvor de med radikalt bokmål hadde blitt tatt i bruk, ble de brukt fram tl de ble utslitt på 1960-tallet.
Kilder og litteratur
- «Foreldreaksjonen mot samnorsk» i Store norske leksikon
- Språknytt (trykt utg.). 2007 Vol. 35 Nr. 3, ss. 1-4. Oslo. 2007. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hva vil Foreldreaksjonen mot samnorsk?. Utg. (Dreyer). Oslo. 1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sproget i folkeskolens lærebøker : en veiledning i valg av moderate bøker. Utg. Foreldreaksjonen. Oslo. 1956. Digital versjon på Nettbiblioteket.