Fredrikke Tønder-Olsen
Fredrikke Tønder-Olsen (født 26. september 1856 i Kobberdal, Løkta i Nesna (nå Dønna), død 30. desember 1931 i Oslo) var forretningskvinne, bladutgiver og legatstifter. Hun var ikke en del av den organiserte kvinnebevegelsen, men gjorde som næringslivsleder en stor innsats for å åpne muligheter for kvinner. Blant annet besto administrasjonen i hennes firma Kristiania Visergutkontor kun av kvinner. Dette firmaet ble under hennes ledelse det største bud- og flyttefirmaet i hovedstaden. Som svakhørt og svaksynt ble hun også en foregangsperson for funksjonshemmede som ville i arbeid. Da VG i 2013 hadde en kåring av Norges 100 viktigste kvinner kom hun på 71. plass, og i lesernes avstemning over denne lista rykka hun opp til 39. plass.
Slekt og familie
Hun var datter av gårdbruker og handelsmann Elias Olsen (1822–1891) og Johanna Jensen Tønder (1828–1901). Mora tilhørte slekta Tønder.
Selv ble hun ikke gift.
Liv og virke
Hun vokste opp på handelsstedet Kobberdal på øya Løkta. Den 14. juni 1857 ble hun døpt i Nesna kirke, og fikk da navnet Elen Jonette Fredrikke Winter.[1] Stedet lå den gang i Nesna kommune, og er nå en del av Dønna kommune som ble utskilt i 1888. Familien hadde gode kår, men som ellers i samfunnet var det forventa at barna skulle bidra. Hun foretrakk å gjøre det som var definert som «mannfolkarbeid», mens forventninga var at hun skulle drive med strikking og annet «kvinnfolkarbeid». Det var en del konflikter rundt dette i hjemmet, og hun var tydeligvis viljesterk. Selv om hun måtte lære seg håndarbeid, fikk hun også ha sin egen fiskebåt med mannskap. Hun skal ha vært en god seiler.
Hun fikk undervisning fra ei guvernante, og deretter ble det ett års skolegang i Bodø. Så reiste hun til Trondheim for å lære søm. Men den egentlige drømmen var å bli kunstmaler. Hun fikk lov til å begynne på tegneskole ved siden av sømundervisninga. En tid senere begynte hun i gravørlære i Kristiania. Der måtte hun slutte etter en tid, for synet begynte å bli for dårlig. Hun hadde hatt dårlig hørsel siden hun var lita, og synet ble også gradvis dårligere. Gjennom hele sitt liv var hun opptatt av at fysiske funksjonshemninger ikke trengte å være noe hinder; det var vilje det sto på. Hennes livsmotto var «Er du halt, er du lam, har du vilje, kjem du fram».
Etter å ha reist tilbake til Kobberdal tenkte hun nytt. Hun søkte om et agentur for Brandforsikringsselskabet Norden. Da hun fikk det ble hun trolig landets første kvinnelige forsikringsagent. I sju år reiste hun rundt og solgte forsikringer, men igjen måtte hun gi tapt for helseproblemene.
Da familien i 1894 flytta til Kristiania ble hun med, og der fant hun flere muligheter. Hun starta en fisk og vilt-forretning sammen med faren, og der så hun at det var et behov for rask varelevering. Dette førte til at hun satsa sparepengene på å opprette Kristiania Visergutkontor. Ved oppstarten besto firmaet av tre unge gutter med ei kjerre. Under hennes ledelse vokste det, slik at firmaet 25 år senere var det største innen bransjen i hovedstaden. Som bedriftsleder valgte hun som nevnt å plassere kun kvinner i administrasjonen. Hun viste omsorg for sine ansatte. Viserguttene kunne få hjelp til å ta utdannelse, og hun var den første som innførte vinterferie for de ansatte. Samtidig var hun også en tøff leder; de som ikke gjorde jobben sin fikk sparken.
Vidergutkontoret holdt de første åra til i Grensen 19, og rundt 1905 flytta det til Pilestredet 1. I forbindelse med jubileumsutstillinga på Frogner 1914 er det notert at firmaet hadde omkring 200 mann, 50 hester, 32 kontordamer og 60 visergutter. I 1921 kjøpte firmaet inn sine første fem biler, og hestene ble gradvis skifta ut over de neste åra. Fredrikke Tønder-Olsen bodde forøvrig i Hegdehaugsveien 22 i 1900 og i Colletts gate 9 i 1910.
Hun innførte en lønnsordning der gifte menn fikk mer betalt enn enslige, og dette tillegget ble utbetalt direkte til kona. Her var hun ikke helt på bølgelengde med kvinnesaksaktivistene, som var mer opptatt av at gifte kvinner måtte ha rett til å arbeide. Kvinnesakskvinne var heller ikke noe hun ville bli omtalt som – hun var et eksempel, og hun trakk andre kvinner opp og fram, men hun drev i mindre grad en politisk kamp. I noen sammenhenger var hun med på kvinneorganisering. Og selv om hun selv ikke ville kalle seg kvinnesakskvinne, ble hun like fullt æresmedlem av Norsk Kvindesagsforening. Hun satt i styret i Kristiania Kvinnelige Handelsstandsforening, og ble senere æresmedlem der. I 1921 grunnla hun sammen med Martha Weberg tidsskriftet Norges Kvinder. Hun oppretta også, i 1918, et legat for unge, nordnorske jenter. Det forvaltes nå av Nordlændingernes Forening.
Tønder-Olsen mottok på sin 70-årsdag i 1926 Kongens fortjenstmedalje.
Hun døde i 1931, og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Oslo kvindelige handelsstands forening fikk laget et portrett i relieff på bronseplate til hennes gravminne.
Hennes bygård i Pilestredet (Oslo) testamenterte hun til utgiveren av Norges Kvinder. Etter at Martha Weberg døde i 1942 var eiendomsretten til bygården lenge uklar, men i 1964 ble den overført til et legat underlagt Norske Kvinners Nasjonalråd. Etter at bladet gikk inn og NKN ble nedlagt ble legatet i 2002 overført til Juridisk rådgivning for kvinner.
Skriftserien Fredrikke fra Høgskolen i Nesna er oppkalt etter henne.
Referanser
Litteratur og kilder
- Fredrikke Tønder-Olsen i Historisk befolkningsregister.
- Fredrikke Tønder-Olsen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Sanstøl, Jorunn: «Fredrikke Tønder-Olsen – grunnlegger av Kristiania Visergutkontor» i Byminner 1/2008. Utg. Oslo Museum. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Tåvær, Astrid: Fredrikke Tønder-Olsen i Norsk biografisk leksikon.
- Meyer, Ulla: Norske kvinner. Utg. Jacob Dybwads forlag. 1943. Digital versjon på Nettbiblioteket.