Garmo stavkirke
Garmo stavkirke ble opprinnelig reist på Garmo i Lom kommune, trolig i siste halvdel av 1100-tallet. Etter at den ble revet i 1882 ble delene spredd, men det som kunne samles ble gjenreist på Maihaugen på Lillehammer som museumskirke. I og med at man ikke klarte å finne alle deler, og det var lite dokumentasjon fra før den ble revet, er den ikke gjenreist som en tro kopi. Kirka var annekskirke i Lom prestegjeld.
Datering
Ifølge sagnet ble det reist ei kirke på Garmo etter at Olav den hellige hadde reist gjennom bygda. Det skal ha vært Torgeir Gamle som gjorde dette, etter at kongen ga ham fiskerettigheter i 1021. Første gang en sikker kilde nevner kirka er i 1210, da biskop Ivar Skjalg av Hamar tok opp en vitneforklaring om disse fiskerettighetene. Originalen er tapt, men finnes i en kopi fra 1333.[1] Det er ikke funnet spor etter ei kirke som kan dateres til 1000-tallet, og det er dermed usikkert om den noen gang har eksistert. Det finnes to innskrifter som daterer kirka til 1130, men da begge er fra 1700-tallet er det ikke mulig å vite om dette stemmer. Den vanlige dateringa for kirka er 1150–1200.
Arkitektur og riving
Garmo kirke var opprinnelig en enskipa stavkirke, klassifisert som A, enkel type. I 1690 ble det bygd ny takrytter med plass til kirkeklokkene, og i 1730 ble den ombygd til korskirke for å få mer plass til en voksende menighet. Tverrskipene ble satt opp i lafteverk.
Til tross for utbygging ble kirka utover på 1800-tallet igjen for liten for menigheten. Det ble bygd ei ny kirke, Garmo kirke, som ble innvia i 1879. Den gamle ble revet, som en av de siste stavkirkene som led denne skjebnen. Materialene ble solgt på auksjon, og spredde seg vidt omkring i bygda.
Gjenreising som museumskirke
Trond Eklestuen kjøpte opp antikviteter i Gudbrandsdalen, og solgte mye av dette til museer. Han fikk tak i det meste av materialene fra stavkirka, og tok vare på dem. Døpefonten og dragehodene leverte han inn til Oldsaksamlingen i Kristiania. En av de han hadde kontakt med var Maihaugens far, Anders Sandvig. I 1909 begynte han å lete etter flere deler av kirka i Garmo og omegn. Til slutt hadde de nok deler til at de kunne gjenreise kirka. Ettersom de måtte legge til en del nye materialer, og rekonstruere så godt de kunne, ble de nye delene merka slik at man kunne se hva som var opprinnelig. I dag er denne merkinga ikke lenger særlig synlig. Sandvig var åpen om at det ikke var en tro kopi som ble reist på museet.
Både staver og planker er av forskjellige typer, og det er usikkert om dette skyldes reparasjoner i den opprinnelige kirka, eller om det er blanda inn deler fra andre middelalderbygninger.
Dåpefonten og et maleri som hang i kirka før riving er nå i museumskirka. Klebersteinsfonten er datert 1150–1200, altså samtidig med kirka, og er laget i Nord-Gudbrandsdalen. Den har også et trelokk fra middelalderen. Altertavla, prekestolen og flere malerier er fortsatt i privat eie. Den altertavla som henger i kirka nå er fra 1695, og var opprinnelig i Lillehammer stavkirke. Det er også en fattigblokk fra Fåberg kirke. Prekestolen kommer fra Hustad kirke i Romsdal, og er fra 1730.
I litteratur
Tom Egeland har i en av sine bøker om den fiktige arkeologien Bjørn Beltø lagt deler av handlinga til Garmo stavkirke, der Beltø finner en kodetekst. Han har med en gjennomgang av historia om hvordan kirka havna på Maihaugen.
Referanser
Kilder og litteratur
- Diplomatarium Norvegicum (DN).
- Egeland, Tom. Paktens voktere. Utg. Aschehoug. Oslo. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Garmo stavkirke på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Garmo stavkirke på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no.
- Maihaugen : en reise i tid. Utg. Stiftelsen Lillehammer museum. Lillehammer. 2024. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Våre kirker : norsk kirkeleksikon. Utg. Vanebo. Kirkenær. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.