Gerd Benneche
Gerd Benneche f. Thorsen (født 1. desember 1913 i Bergen, død 26. mars 2003 i Oslo) var jurist og journalist. Hun var særlig kjent for sine sosialpolitiske artikler, der hun som jurist kunne trenge gjennom stoff på en helt spesiell måte. Det engasjementet hun skapte førte blant annet til store endringer i organiseringa av barnevernet og i lovverket omkring dette.
Slekt og familie
Hun var datter av skipsfører Thorvald Thorsen (1876–1962) og Andrea Kristine Gullachsen (1881–1968).
I 1939 ble hun gift med cand.jur. Christian Benneche (f. 1913). Han var sønn av Carl Hakon Borchsenius Benneche og Ranghild Johnsen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1953. Journalisten Sissel Benneche Osvold (f. 1945) er et av hennes barn fra dette ekteskapet.
Hun ble gift for andre gang i 1960 med redaktør Odd J. Rødseth (f. 1933), sønn av revisor Aksel Rødseth og Hjørdis Johannessen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1967/1968.
Liv og virke
Da hun var ett år gammel flytta familien fra fødebyen Bergen til Stavanger, der faren hadde blitt ansatt hos Stavangerske Damskibsselskab. Faren var opptatt av at hun skulle få skikkelig utdanning, og la til rette for at hun kunne studere jus. Fra farens side aner man ikke bare et ønske om at dattera skulle komme seg fram i livet, men også et ønske om en høyere sosial status. Hun begynte å studere ved Universitetet i Oslo i 1933. Under studiene møtte hun Christian Benneche, og de ble begge uteksaminert som cand.jur. i 1939, og gifta seg samme år.
Det var stort sett greit for en nyslått, mannlig jurist å få seg jobb. Men for kvinnelige jurister var det et stramt arbeidsmarked, Etter krigsutbruddet flytta de tilbake til Stavanger, der hun fikk en jobb som advokatfullmektig. I 1941 ble hun husmor med ansvar for småbarn. Hun brukte husmorrollen til å skape noe mer, ved at hun gjennom krigen arbeida med manus til boka Husmorens leksikon, som ble utgitt i 1947.
Etter krigen var det noe enklere å få en stilling som jurist for henne. Hun var i to år advokatfullmektig hos statsadvokaten for landssviksaker i Rogaland, der behovet var stort for jurister som hadde vist «nasjonalt sinnelag». Med den erfaringa ble det også enklere å etablere egen praksis, og fram til 1954 var hun overrettssakfører i Stavanger - som eneste kvinne i byen med den tittelen. Det ble mest skilsmissesaker, og et problem var at mange ikke klarte å betale honorarene. Hennes eget ekteskap begynte også å skrante, og i 1953 ble det oppløst.
Etter skilsmissen flytta hun til Oslo med barna. Der ble hun i 1954 ansatt som konsulent i Forbrukerrådet. Hun ble raskt rådets ansikt utad, og selv om hun ble oppfatta som kontroversiell ble hun også populær på grunn av sin frittalende stil og sin faglige dyktighet. Det ble med god grunn venta at hun skulle bli den neste lederen for Forbrukerrådet, men hun ble forbigått. Dette skyldte nok dels kjønnsaspektet, men kanskje aller mest partitilhørighet. En mann uten særlig erfaring fra feltet, men med medlemskap i Arbeiderpartiet, fikk jobben framfor Benneche, som var i Venstre.
Skuffelsen over å bli forbigått ble nokså raskt overskygga av nye muligheter. Roald Storletten og Helge Seip i Dagbladet var nemlig raskt ute med å ta kontakt med Benneche. Den 15. januar 1959 ble hun ansatt som redaksjonsmedarbeider, og hun ble i avisa helt til 1980. I løpet av disse åra var det noen permisjoner for å skrive bøker, men gjennom det meste av tida var hun å finne i avisa spalter. Sosialjournalistikk og vanskene som møter de svakeste i samfunnet ble raskt hennes spesialfelt. Og juristbakgrunnen førte til at det ikke bare ble tåredryppende reportasjer om folk i en vanskelig situasjon. Hun hadde både evne og vilje til å trenge dypt inn i materien, og konfrontere offentligheten med brudd på regelverket og den sosialpolitiske praksisen.
Hennes innflytelse på utforminga av barnevernet begynte i 1960-åra, da et ektepar kom til henne og fortalte at barna var tatt fra dem. Da hun ba om å få se på sakspapirene kunne de fortelle at de ikke hadde fått noe. Benneche allierte seg med Institutt for kriminologi ved UiO, og reiste ut for å undersøke praksis i barnevernet. Hun besøkte 26 kommuner og gjennomgikk saker. Det hun fant var vedtak på sviktende grunnlag, egenrådighet og inkompetanse. Hun brukte sin juristbakgrunn for å legge fram en grundig drøfting av dette, og lyktes med å få politikere til å ta tak i saken. Spesielt ble hennes bok Rettssikkerheten i barnevernet fra 1967 viktig; den utløste en debatt i Stortinget, og førte til at barnevernsloven ble tatt opp til revisjon.
An viktig samarbeidspartner i Dagbladet var Arne Skouen. De to hadde helt forskjellig stil. Han skrev i store overskrifter og klarte å provosere fram reaksjoner. Benneche skrev ofte i et nokså tørt språk, prega av hennes juridiske bakgrunn. Til sammen fikk dette voldsom gjennomslagskraft, for man så raskt at sammen med Skouens store ord lå det en nøktern og presis analyse fra Benneche. Et kjent eksempel på hvordan dette samarbeidet kunne arte seg er den såkalte Gro-saken. I 1973 kom Benneche over en artikkel i tidsskriftet Nordisk Psykologi, om ei tolv år gammel hente som ble utsatt for tvangsmidler på Klæbu sykehjem. Hun fikk Skouen til å lage det første oppslaget, og han slo til med å karakterisere behandlinga som tortur. Det ble en voldsom debatt, og selv om enkelte av Skouens påstander, blant annet bruken av ordet tortur, ble kjent døde og maktesøse av Høyesterett, nådde de gjennom da Benneche etter en lang kamp fikk innsyn i journalene og skrev ei bok om saken. Denne kampanjejournalistikken fikk stor effekt. Det spilte ingen rolle at Skouen ifølge retten hadde fått for langt, hans oppslag åpna døra for å få innsyn slik at Benneche kunne fortelle jentas historie på sin måte. Og med hennes godt dokumenterte bok ble det også opp til ettertida å dømme om Skouen tok i for hardt da han omtalte det som tortur; Benneche dokumenterte bruk av sulting, isolasjon og fotreimer og mere til for å endre ei tolv år gammel jentes atferd.
Benneche engasjerte seg også i pressens organisasjoner. Hun satt fra 1968 til 1972 i Norsk Journalistlags arbeidsutvalg og forhandlingsutvalg, hun satt i Norsk Presseforbunds hovedstyre fra 1971 til 1979 og der var hun leder 1975–1979, og som leder i presseforbundets offentlighetsutvalg fra 1971 til 1975.
Hun var også aktiv i politikken. Det er nevnt at hun var medlem av Venstre, og hun representerte partiet i bystyret i Stavanger fra 1951 til 1953. Fra 1958 til 1962 var hun vara på Stortinget.
Da hun var 67 år gammel valgte hun å ikke gå av med pensjon, men i stedet ta en jobb som førsteamanuensis ved Distriktshøgskolen i Halden, der hun underviste i helse- og sosialjus. Hun ble der til 1985, da hun 72 år gammel gikk av med pensjon.
Hun er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Priser og utmerkelser
I 1974 ble hun tildelt Narvesen-prisen for sin fremragende journalistikk.
Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte fagjuryen henne på 57. plass. Det virker som om leserne hadde glemt hvem hun var - kanskje hadde VGs lesere ikke fulgt Dagbladet grundig nok - så de plasserte henne på 100. plass.
Litteratur og kilder
- Gerd Benneche i Historisk befolkningsregister.
- Gerd Benneche på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Gerd Benneche, begravdeioslo.no.
- Hjeltnes, Guri: Gerd Benneche i Norsk biografisk leksikon.
- Studentene fra 1933. Utg. Bokkomiteen for studentene fra 1933. 1958. Digital versjon på Nettbiblioteket.