Glommalinjen
Glommalinjen var et omfattende forsvarsverk som ble bygget på slutten av 1800-tallet. Det strakte seg på 280 km langs vestsiden av Glomma fra Fredrikstad i sør og opp til Kongsvinger i nord, og var landets desidert største befestete landforsvarslinje. Forsvarsverkets oppgave var å beskytte hovedstaden Oslo mot angrep, først og fremst fra Sverige. Tanken om ei slik linje strekker seg lenger tilbake i tid, og man kan regne Blaker skanse fra 1683 som et av de første festningsverkene i linjen. Det finnes ikke noen entydig fasit på hvilke anlegg det var som tilhørte linjen, ettersom det endra seg noe over tid. De inngår også i fellesbegrepet grensebefestningene.
Bakgrunn
Det var fare for krig mellom Norge og Sverige på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, en fare som først kuliminerte i 1905. I januar 1901 leverte befestningskomiteen første avsnitt av sin innstilling under overskriften «Forslag til strategiske forsvarsfronter til dekning av Kristiania med tilhørende distrikter og disse fronters fortifikatoriske forsterkninger m.v.»
Komiteen pekte på at gjeldende planer var basert på direkte forsvar av selve hovedstaden, og at store områder sydenfor på begge sider av Kristianiafjorden lå åpent med bare mindre befestninger ved de viktigste overgangene over Glomma og trakk følgende konklusjon:
| «Muligheden af et angreb paa Norge endog forud for et angreb paa Sverige er ikke længere udelukket, og tør det være overmaade vanskeligt at forudsige noget om, hvorvidt et saadant angreb kun kan blive at betegne som sekundært». | ||
Utbygging
De fire hovedfestningene er Fredriksten, Ørje, Urskog og Kongsvinger. Fredriksten og Kongsvinger er av eldre dato, men ble modernisert. Ørje og Urskog ble bygd i forbindelse med anlegget av linjen.
Glommalinjen ble bygd ut med fire batterier i 1899, senere med åtte i perioden 1902 og 1903. Fossumavsnittet var et av avsnittene i Glommalinjen, og det eldste batteriet finnes på Kjellås i Skiptvet. Sammen med Staåsbatteriet høyere opp i elva skulle det forhindre elvekryssing ved det strategiske fergeleiet ved Grønnsund. Batteriet er delvis sprengt ned i fjell, og det har til sammen åtte standplasser for kanoner med brystvern. Fra 1902 ble det bemannet med Posisjonsartilleribataljonen. Feltartilleriet var modernisert med hurtigskytende kanoner, og i tillegg var det anskaffet 26 10,5 cm mobile posisjonskanoner.
Full mobilsering omfattet ca 30 000 mann i grenseområdene på Østlandet. I Trøndelag ville Trondhjemske kombinerte linjebrigade og 3. Kombinerte landvernsbrigade sammen med landstormens avdelinger utgjøre ca 10 000 mann. Tromsø stift forsvar ville mobilisert ca 4000 mann felttropper, og den totale norske mobiliseringen ville til sammen omfatte ca 67 000 mann mot angrep fra Sverige.
Historikerne har redegjort at den samlede planlagte svenske angrepsstyrken ville ha utgjort ca 104 000 mann, fordelt med ca. 75 000 mann til angrep øst Oslofjorden, ca. 9 000 til landsetning vest Oslofjorden, og 20 000 mann til innmarsj i Trøndelag.
Den fullstendige Glommalinjen ble imidlertid først utbygget etter 1907 og var operativ frem til 1930-tallet. Det var først og fremst Georg Stang, generalinspektør og sjef for festningsartilleriet, som var «ildsjelen» bak Glommalinjen.
Tilstand
Ingen av anleggene i Glommalinjen har lenger noen militær funksjon. De mindre festningsverkene er i stor grad rydda og merka, men er ellers ikke i bruk. Noen av de større er tatt i bruk til andre formål. For eksempel fungerer Høytorp fort som en museumsfestning. Forsvarsbygg forvalter de større anleggene, ofte i samarbeid med lokale foreninger og kommunene.
Flere av anleggene har blitt freda av Riksantikvaren.
Kilder og litteratur
- Glommalinjen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Glommalinjen i Store norske leksikon.
- Oberst Georg Stang, Glommenlinjen Aschehoug 1908.
- «De landmilitære forberedelser i 1905», ved oberst Vigar Aabrek
- Nationen: Nødrop fra grenseskogene