Gordon Franklin (1913–1990)
Arne Gordon Mew Franklin (født 20. juli 1913 i Slemdal, Aker, død 29. mai 1990 i Bærum)[1][2] var jazzmusiker (trommer og tenorsaksofon), disponent og replikkunstner. Han ble betegnet som opphavet til mange slanguttrykk og tilnavn i jazzmiljøet.[3] Pianisten Øistein Ringstad betegnet Franklin som den største showmann som har vært i bransjen. Franklin var fra 1955 disponent for Røhne og Selmer Automobilforretning A/S (Bygdøy allé 11) i Oslo.
Familie og bosteder
Foreldrene var direktør Arthur Gordon Mew Franklin (1885–1959) og husmor Annie (1889–). Faren var født i Porsgrund, og moren var født i Alterincham, England. Ifølge folketellingen 1920 bodde Franklin sammen med foreldrene og to yngre søstre i Villaveien 38 i Aker herred. Familien hadde barnepike.[1]
Franklin bodde hos sin moster Lillian Bull og hennes ektemann Finn Bull på Løkka i Torstrand fra gutteårene. De hadde ingen barn.
Gordon Franklin giftet seg med Mollik. Sammen fikk de tre døtre.
Musikalsk karriere
Cecil Aagaard fortalte i et intervju med avisa Øvre Smaalenene i utgaven av 25. januar 1961 at han på middelskolen traff andre som var like jazzgærne som ham selv, blant dem Gordon Franklin. Aagaard sa videre: «Han fikk jazzplater sendt hjemmefra [dvs. England], og vi var alltid like elleville av begeistring hver gang han fikk en platepakke.»[4]
Franklin spilte trommer i det larvikbaserte jazzbandet Funny Fellows i 1930-årene.[3]
Franklin ble saksofonist og fikk et eget band i Oslo omkring 1940.[3] Han skaffet til veie et lokale to etasjer under jorda i Fridtjof Nansens plass 5. Franklin og Gunnar Hagen var drivkreftene bak «Bula», som det ble kalt, hvor jazzmusikere hadde nattlige jam sessions.[3]
Franklin spilte tenorsaksofon i Rowlands orkester under Horten Swingklubbs konsert i Horten kino 26. januar 1941. Han spilte i Rowland Greenbergs orkester og i Gordon Franklins kvartett under Musikknytts konsert i Ingeniørenes hus i hovedstaden 29. januar. Franklin spilte med Cecil Aagaard med Rowland Greenbergs Jamorkester 11. februar på samme sted og antagelig med Cecil Aagaard med All Star Band under Musikknytts konsert, også på Ingeniørenes Hus, 3. mars.[3]
Franklin ble engasjert av Greenberg til å spille i hans orkester i en fet sommerjobb på «Kongen» i 1941. Han spilte i et orkester ledet av Greenberg på Sinsen kino sommeren 1941. Franklin medvirket i Greenbergs orkester, som spilte inn en 78-plate i Oslo 15. januar 1942. Han var også med i Greenbergs kvintett, som dro til Vestlandet for lange engasjementer i 1942, hele mai i Bergen, så en ukes tid i Sauda og resten av juni i Stavanger.[3]
Franklin spilte i Pete Iwers’ orkester på Bygdø Sjøbad juni–august 1942 og i Will Arilds orkester på samme sted mai–august 1944. Våren 1943 hadde Franklin medvirket i trommeslageren John Veiglums orkester på en omfattende artistturné og samme år også i Hein Paulsens orkester.[3]
Franklin spilte i Will Arilds 15 manns orkester i juli 1945, i orkestrene på Bårdar danseskole 1945–1948 og 1948–1950 samt i Bjarne Nerem (All Star) Band sommeren 1949.[3]
Replikkunstner
I boka Jazzå? · Myter og humor i norsk jazz (2016) blir Franklin beskrevet slik: «Unge Gordon hadde en dannet, lettere aristokratisk, språkførsel. Dertil ble han meget betatt av bøkene til P.G. Wodehouse, noe som gjorde ham til en slagferdig replikkunstner. Hver gang han så noe spesielt, formidlet han det videre i humoristiske vendinger. Hver gang han skulle si noe, kom det alltid vitser.»[5]
Franklin ga trompeteren Frank Andersen, multiinstrumentalisten Arvid Gram Paulsen og gitaristen Egil Albrektsen tilnavnene «Hviner’n», «Syre-Pål» og «Lille mann». Paulsen fikk det på grunn av sin hang til alkoholholdige drikker, eller «syre» som Franklin kalte det.[5]
«Å få hetta»
Tilblivelsen av dette nå så kjente uttrykk, som betyr «å miste fatningen», ble omtalt i boka Jazz i Norge (1975). På spørsmålet om Øistein Ringstad husket noen av uttrykkene til Gordon Franklin, svarte han at det gjorde han godt. Han sa: «Husker han var livende redd for sånne elektriske gitaranlegg. Satt og fulgte med ledningene støtt. Det var jo aldri noe anlegg som var helt i orden. Det spraka og gnistra og hylte. Så var det en gang vi spilte på Landbrukshøyskolen ute på Ås. Det var i 1947. Det var kameraten min, han Albrechtsen. Så sto det en sånn flamme ut av anlegget. Og Albrechtsen, han er jo jævlig liten han. Så sto han der og skotta og plundra med disse ledningene. Og så sier Franklin noe som er blitt helt standarduttrykk i dag, helt obligatorisk. Han roper ut og så var han så liten han kameraten min, han Albrechtsen – Lille mann, sa Franklin. Pass deg så du ikke får badehetta.»[6] Med «badehetta» siktet han til den hetta som ble trædd over hodene til dødsdømte i den elektriske stol.[5]
Diskografi
78-plate
| Tittel | Opphavspersoner | Artist | Platemerke og katalognummer | Innspillingssted | Innspillingsdato | Merknad |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Big Apple St. Louis Blues |
Lee David–John Redmond W.C. Handy |
Rowlands orkester | Telefunken T–8402 | Oslo | 15. januar 1942 | Ble ikke utgitt i Norge under krigen på grunn av de engelskspråklige titlene og ble trolig først utgitt høsten 1945. Den er omtalt i en dansk platekatalog, noe som antyder at den ble utgitt i vårt sørlige naboland under okkupasjonstiden. |
| St. Louise’s Blues B-siden m. Oslo Dragspelsorkester [= Oslo Harmonikaorkester] |
W.C. Handy | Rolands orkester | Sonora S 850 | Utgitt i Sverige våren 1942 |
Referanser
- ↑ Hopp opp til: 1,0 1,1 Person: 003 Arne Gordon Mew Franklin. Folketelling 1920 for 0218 Aker herred. Digitalarkivet.
- ↑ Person: Arne Gordon New Franklin. Døde 1951–2017. Digitalarkivet.
- ↑ Hopp opp til: 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 3,6 3,7 Stendahl, Bjørn og Bergh, Johs. (1991). Sigarett Stomp · Jazz i Norge 1940–1950. Norsk Jazzarkiv.
- ↑ Berømt kapellmester på avveie. Øvre Smaalenene (25. januar 1961).
- ↑ Hopp opp til: 5,0 5,1 5,2 Kramer, Gustav; Pettersson, Petter og Stendahl, Bjørn (red.). Jazzå? · Myter og humor i norsk jazz. Musikk-Huset Forlag.
- ↑ Angell, Olav; Vold, Jan Erik og Økland, Einar (1975). Jazz i Norge. Gyldendal Norsk Forlag.