Gravminnetyper

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Gravsteiner fra 1700-tallet på Lørenskog kirkegård. Stående gravsteiner er nå den vanligste typen gravminne, men det finnes mange alternativer.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014).

Gravminnetyper har variert gjennom tidene, og mellom fattig og rik. Alle som har gått en tur på en kirkegård har lagt merke til at en finner gravminner i forskjellige materialer, utforming og størrelse. I denne artikkelen beskrives en del av typene man kan finne. Vanlig dekor er også beskrevet. Oversikten kan umulig dekke alle former for gravminner som er brukt, men de fleste vanlige type er beskrevet.

Det kan også være av interesse å lese om gravskrifter.

Haug og røys

De eldste gravminnene vi har i Norge er gravhauger og gravrøyser. Røysene opptrer mest i bronsealderen, men brukes også inn i jernalderen. Gravhaugene fikk sin storhetstid i jernalderen. Både røyser og hauger kan opptre i mange forskjellige størrelser, fra små graver for «vanlig folk» til store monument over folk av høvdingslekt eller kongelig slekt. De såkalte kongshaugene er de største, med diameter helt opp i femti meter og høyde opp i ti meter. Storhauger, som man gjerne antar var over folk av høvdingslekt eller storbønder, kan være opp mot førti meter i diameter og fem meter høye. Storhaugen Jellhaug i Halden kommune er faktisk hele ti meter høy og førti meter i diameter.

En egen type hauger er skipshaugene, der den døde ble lagt i en båt eller et skip som så ble dekka av en haug. Oseberghaugen og Gokstadhaugen er vel de mest kjente eksemplene på skipshauger.

Trekors

Øli Ruslis trekors (1850–1923) på minnelunden ved Åmotsdal kyrkje.
Foto: Siri Johannessen (2016).

En enkel form for gravminne er et trekors, der avdødes navn er skåret inn eller gravert på en metallplate som festes på korset. Slike kors har kort levetid, og det er derfor ikke mange som er bevart fra tidligere tider. Men kostnaden med å sette opp stein må ha betydd at de fleste nok fikk et trekors som gravminne. Noen steder i landet holdt tradisjonen med trekors seg lenge; blant annet finner man fortsatt mange av dem på kirkegårder i Setesdal.

I dag brukes trekors som markør på nye graver, men de blir gjerne fjerna så snart et mer permanent gravminne er levert. Noen ønsker å bruke denne enkle formen for gravminne, så en kan også finne nye trekors som blir stående.

Treplater

Treplater ble en del brukt, særlig på 1700- og 1800-tallet. Muligens var de også vanlige før dette, men det forgjengelige materialet gjør at vi vet lite om dem i tidligere tid. På platene var innskriften gjerne malt på.

Liggende gravsteiner

Med innføringa av kristendommen kom nye behov ved begravelser. De døde måtte legges i vigsla jord, og dermed var ikke haug eller røys lenger noe godt alternativ. I stedet tok man i bruk steiner, som i den første tida ble lagt ned i gresset. De mest velstående, samt geistlige, ble ofte gravlagt inne i kirken med en liggende gravstein over. Steinene så opprinnelig ofte ut som kistelokk, og kunne ha smalere fotende enn hodeende eller opphøyninger som imiterte trekister. Etterhvert ble denne symbolikken mindre vanlig, og steinene ble rektangulære.

I begynnelsen hadde steinene bare en enkel, innrissa innskrift. Et motiv kunne være hogd ut i steinen. I senmiddelalderen ble det vanlig med motiv i relieff.

Liggende gravsteiner var den vanligste formen for gravminne fram til 1700-tallet. Etter dette blir de nokså raskt mindre vanlige, og erstattes i første omgang av stående gravsteiner. De mer velstående tok noe senere i bruk liggende jernplater, som i sin form minner sterkt om de liggende gravsteinene. I dag er det svært uvanlig med liggende gravsteiner.

Stående gravsteiner

De stående gravsteinene ble vanlige på 1700-tallet, men en finner også tidligere eksempler. Det er i dag den desidert vanligste formen for gravminne. Alle slags stein er brukt, og utførelsen varierer fra naturstein som nærmest ikke er behandla til høypolerte steiner. Form og størrelse varierer også. I dag er det nærmest en standardstørrelse som brukes, men man skal ikke langt tilbake i tid før det er tydelig forskjell på steinene, fra enkle natursteiner med kortfatta innskrift for de fattigste til monumentale steiner for de velstående.

En spesiell type stående gravsteiner er de som er laget i tre. Man ser slike en sjelden gang, og de er oftest av nyere dato.

Større gravmonumenter

Store private gravmonumenter er ikke så veldig utbredt i Norge, men man finner noen eksempler. Overgangen fra monumental gravstein til det vi kan kalle et større monument kan være glidende, men i noen tilfeller er det lett å være enig i at man har gått ut over konseptet gravstein. Et kjent eksempel er gravminnet til Gustav Martinsen med familie på Nordre gravlund i Oslo, som er et av de største private gravminnene i Norge.

Gravkammer / mausoleum

Enkelte slekter har eget gravkammer, eller mausoleum. Private mausoleer er ikke spesielt vanlige i Norge, men man finner eksempler både fra adelige og borgerlige slekter.

Steinkors

Steinkors ble særlig utbredt på 1800-tallet. Utførelsen varierer en del. Ofte et det et latinsk kors, men man finner også en del eksempler på keltiske kors, en form som er dekorativ i seg selv og som også kan være mer solid fordi ringen rundt korset styrker strukturen.

Liggende jernplater

Liggende jernplater ble tatt i bruk fra omkring 1800, og var i bruk inn på 1900-tallet. De brukes i dag svært sjelden. Platene er lagt av støpejern, og har normalt opphøyd innskrift og dekor.

Stående jernplater

Stående jernplater kom i bruk omkring 1800. De ble ikke like vanlige som liggende jernplater, men har en viss utbredelse. Innskrift og dekor er gjerne opphøyd i relieff, og det er ikke uvanlig med dekor på begge sider av plata. Typen er i dag praktisk talt ikke i bruk, men mange eksemplarer er bevart.

Jernkors

De eldste jernkorsene vi kjenner er fra 1600-tallet, og er lagd i smijern. De kan være svært forseggjorte. Innskriften er enten prega inn eller satt på en egen plakett som er festa til korset.

Jernkors i støpejern kom, som de andre støpejernsgravminnene, i vanlig bruk omkring 1800. De ble svært utbredt omkring 1900, da en større del av befolkninga var i stand til å betale for dem. Det går med langt mindre materialer enn til jernplatene, og de var derfor vanligere i et bredere lag av folket. Noen steder har bruken vedvart, og man finner eksempeler på nye jernkors som settes opp også i dag.

Korsene er ofte dekorert med enkle symboler. Særlig sommerfugler, som er et symbol på gjenfødelse, er utbredt. Innskriftene varierer fra bare navn og årstall til svært omfattende minneskrifter; lengde på gravskrifta var nok i stor grad et kostnadsspørsmål.

Bautaer

Bautaer er gjerne brukt som minnesmerker, og på mange av gravminnene av denne typen vil man finne en innskrift som forteller at det er reist i takknemlighet av noen som sto avdøde nær. De blir dermed i svært mange tilfeller et kombinert offentlig minnesmerke og personlig gravminne. Bautaer i stein er det vanligste, men man finner også støpejernsbautaer. Sistnevnte var svært kostbare, og er derfor brukt nokså sjelden.

Utførelsen varierer, fra regelmessig uthogde bautaer i høypolert stein til uregelmessig naturstein.

Søyler

Søyler eller pidestaller i ulike utforminger ble utbredt på 1800-tallet, og det finnes også tidligere eksempler. De kan være runde eller firkanta, og er ofte krona med en urne eller en byste. Dette var nokså kostbare gravminner, særlig hvis det ble satt opp en byste, så de har aldri vært allment i bruk. Det finnes eksempler på at denne typen fortsatt brukes.

En brukket søyle ble ofte brukt når en ung mann var død, som et symbol på et liv som ble kuttet av for tidlig.

Sarkofager

En sarkofag er egentlig en kiste som den avdøde legges i, og i denne betydningen er sarkofager gjerne brukt i gravkrypter eller -kapell. Sarkofagformen er også brukt som gravminne på kirkegårder, men den avdøde er da gravlagt på vanlig måte under sarkofagen. Den kan være i stein eller støpejern, og i noen tilfeller finner man kombinasjoner av steinvegger og støpejernslokk.

Betongmonumenter

Gravminner i betong ble tatt i bruk på 1900-tallet, men fikk aldri noen stor utbredelse. De imiterer gjerne gravminner i stein.