Gravminne

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Eldre gravminner ved Flesberg stavkirke, Numedal.
Foto: Stig Rune Pedersen (2011)

Et gravminne er en minnegjenstand i stein, metall eller tre som settes opp ved en grav. På den er det skrevet avdødes navn, fødsels- og dødsår, gjerne også full dato. En kort eller lengre tekst om avdøde kan forekomme, og det har i perioder vært vanlig å ta med yrket avdøde hadde. Ofte er det også et motiv eller en annen kunstnerisk omramming på gravminnet.

Historikk

Utdypende artikkel: Gravminnetyper

Gravminne i tre fra kirkegården ved Gløshaug kirke i Grong kommune.
Foto: Olve Utne (2011).
Gravminne fra Tveit kirkegård i Kristiansand for kirkesanger Christen Larsen (1808-69).
Foto: Stig Rune Pedersen (2007).

Gravminner har en lang historie i Norge. Helt siden før kristen tid har nordmenn satt opp gravminner ofte som gravrøyser. I ættesamfunnet var det vanlig at ætten tok seg av sine døde og gravla dem i egen jord.

Da kristendommen kom, ble det påbudt at døde skulle begraves i viet jord, dette ble et markant brudd med tidligere gravferdstradisjon. Det ble opprettet gravsted og anlagt kirkegårder rundt kirkene. Men først i middelalderen ble det vanligere med gravminner på gravene. I kristen gravferdsskikk skulle det være likhet for alle, men særlig den rike adelen fikk fine forseggjorte gravminner, men vanlig blant folk flest var de ikke. De brukte trekors eller bare et trestykke, noe som ikke hadde særlig lang varighet. Opp gjennom tiden har det vært slik at enkelte steder på kirkegården var bedre ansett enn andre. I middelalderen var det ansett at å bli begravet nær kirken var bra, gjerne helt opptil kirkeveggen. Dersom graven var under takdryppet fra kirken var det regnet som godt, graven ble da overrislet med regnet som først hadde vært på kirkens tak. Også hvilken side av kirken graven var på har hatt betydning. De mest ansette og bemidlede kunne kjøpe seg gravplass under kirkegulvet. Udøpte barn og de som hadde blitt henrettet ble gravlagt utenfor kirkegården siden de ikke fikk ligge i viet jord.

De eldste gravminnene hadde stort sett bare navn, årstall og eventuelt noen enkle motiv. Utsmykningen ble etterhvert mer og mer avansert med barokke motiver. Dødningehoder, timeglass, blomsterranker, våpenmerker og annet preget motivvalgene. Kleberstein er lett å berbeide og ble brukt på kunstferdig vis i Gudbrandsdalen. Men også andre steder ble det laget fine gravminner. Tre (treskrud) og smijern var andre brukte materialer. I 1700 årene kom inspirasjonen fra Europa, særlig fra gresk og romersk arkitektur og kunst. Ornamentikken og skriftvalg ble mye mer variert på 1900-tallet. Korset som symbol på gravminnet var svært vanlig, men blir gradvis erstattet av andre symboler. Ofte var det et kors i kombinasjon med en blomsterranke, kornaks, bladranke. sommerfugler, fugler, sol, og lignende. Andre symboler som tro, håp og kjærlighet, himmelporten, skip og fyrtårn var ikke uvanlig.

Etterskrift, minneord

Utdypende artikkel: Gravskrifter

Gravminner har ofte et kort minneord, blant de vanligste kan nevnes Takk for alt, Minnes i kjærlighet, Hvil i fred og Høyt elsket - Sårt savnet.

Industriell produksjon

Ivar Aasens gravminne på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Oversatt har gravminnet påskriften: «Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv også. Men godt, fortent ettermæle varer ved».
Foto: Stig Rune Pedersen (2011).

Masseproduksjon og industriell framstilling av gravminner hadde sin begynnelse tidlig på 1900-tallet. I 1904, på EideNordmøre, begynte en steinindustri, som fikk en eventyrlig utvikling. Men gravminneproduksjonen kom først for alvor i 1918. De første industrielt framstilte gravminnene hadde ofte en enkel formgivning.

Flere steinbrudd har levert stein til produksjon av gravminner. Ved Iddefjorden ved Halden tok de ut iddefjordsgranitt. Røyken ble kjent for sin røykengranitt. Larvikitt fra Oslofeltet er en viktig eksportartikkel til gravminner og andre produkter av stein, over hele verden. Et lite utvalg av andre er Askøy med sin askøygneiss, Vistdal sin vistdalitt, Støren og Tolga en lys dioritt kalt lys granitt. Langs hele landet fantes det eller finnes det steinbrudd.

Inskripsjoner og ornamentikk ble vanligvis hugget inn med hammer og meisel. I 1950- og 1960-årene tar sandblåseren over. Navn og ornamentikk ble påtegnet og skåret ut i en gummifolie som var limt på gravminnet. Gummien beskyttet steinen under sandblåsingen. Dette var et stort framskritt. Skrifthuggerhåndverket med å hugge skrift på stein, med hammer og meisel, blir det færre og færre som behersker. Dataalderen gjør i 1980-årene, sitt inntog også i produksjonene av gravminner. Skrift og ornamentikk blir skrevet ut direkte på sandblåserfolie. Skrifthuggerhåndverket blir helt endret fra påtegning av skrift og ornamentikk for hånd, til redigering på data, direkte utskrift (skjæring på sandblåserfolie).

Nye maskiner gjorde det etterhvert mulig å runde hjørner eller å lage gravminner med buet kant. Grovt hugget stein i naturoverflate var heller ikke uvanlig. Det utvikles stadig nye maskiner for produksjon av gravminner. Wiresaging av steinen åpner for nye muligheter og spennende formgivning. Slike maskiner er ofte CNC-styrt og kan sage ut av steinblokken en «hvilken som helst form». I 1990-årene får formgivningen av gravminnene større og større betydning, variasjonen på markedet er stor.

Gravferdsloven

Etter andre verdenskrig kom kirkegårdsvedtektene og gravferdsloven. Gravminner skulle ha begrensede mål i høyde og bredde. Det ble vanlig at kjøperen valgte gravminner i maksimale størrelser. Ettersom det også stort sett bare ble produsert gravminner i en bergart, ofte en mørk syenitt, ble kirkegårdene svært ensformige eller monotome, med nøyaktige rekker av like store gravminner.

Galleri

Eksterne lenker