Gudrun Collett (1890–1961)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Under krigen bodde Gudrun Collett i Nordraaks gate 9.
Foto: Leif Harald Ruud (2023).
Gudrun Collett ble tildelt King's Medal for Courage in the Cause of Freedom for sin innsats under krigen.
Foto: Robert Prummel (2010)

Gudrun Collett f. von der Lippe (født 14. februar 1890 på Eidsfoss, død 19. november 1961 i Malaga) var motstandskvinne under andre verdenskrig, og var etter krigen blant annet med på å bygge opp og drive konferansesenteret Lysebu i Oslo. Hun drev også forretning i Oslo.

Slekt og familie

Hun var datter av ingeniør Jacob von der Lippe og Elise Jessen von der Lippe f. Jessen.

I 1910 ble hun gift med ingeniør Emil Collett (1875–1940). De fikk sønnen Johan Albert i 1911 og dattera Nanna Elise i 1913.

Liv og virke

Hun ble født inn i slekta von der Lippe, og vokste opp i et velstående hjem. Faren hadde i 1879 kjøpt konkursboet Eidsfoss jernverk, og hadde klart å få det på beina igjen.

I sitt ekteskap kom hun inn i slekta Collett. Også ektemannen var ingeniør, men var mest kjent for å ha funnet opp vitamindrikken Sana-Sol i 1933.

Den 9. juni 1940, dagen før de norske styrkene måtte kapitulere for tyskerne, døde ektemannen av hjernesvulst.

Motstandskvinne

Hun begynte raskt å engasjere seg i motstandsarbeid. Utad drev hun med hjelpearbeid, og var aktiv i Danskehjelpen. I 1943 starta hun opp Danskehjelpens suppestasjoner. Sammen med blant annet Borghild Hammerich og brukte hun hjelpearbeidet også til motstandsarbeid. Deler av maten ble tatt unna for å kunne hjelpe motstandsfolk som var i skjul. Max Manus skrev senere at dette var svært viktig, for motstandsfolkene kunne ikke klare seg på bare svartebørsmat.[1] Hun hadde en møbelforretning i Stortingsgata 12, der hun skjulte og delte ut denne maten. Hun utvikla et system for utleveringer ikke bare til barn, gravide kvinner og eldre, men også motstandsfolk. Systemet gikk ut på å lagre maten på rundt 20 ulike sykehus og videreformidle det derfra.[2] I hjemmet i Nordraaks gate 9 hadde hun både en hemmelig sentral og skjulested for våpen. Motstandsfolk kom ofte innom, og blant annet sørga hun flere ganger for at Gunnar Sønsteby fikk middag. Hun hadde også et stort kontaktnett som ble brukt av hjemmefronten. Hennes organiseringsevner og store nettverk med dekkleiligheter rundt hele Oslo, gjorde det bl.a. mulig for "Kjakan" å aldri sove på samme sted mer enn en natt av gangen.

I 1944 var tyskerne kommet på sporet av henne, og hun måtte flykte til Sverige. På grensa ble hun tatt imot av Max Manus.

Etter krigen satte hun i gang en innsamling som takk til Danmark for Danskehjelpen. Pengene ble brukt til å kjøpe Lysebu, og eiendommen ble så gitt til Fondet for dansk-norsk samarbeid. Collett satt i utvalget som sørga for tilpasninger og utsmykning av bygningene. Hun samarbeida da blant annet med Eva Nordsveen, som ellers leda designavdelinga i Colletts møbelfirma. Hun samarbeida også med arkitekt Magnus Poulsson.

I filmen Nr. 24 om Gunnar Sønsteby, med dekknavn "Kjakan"/Nr.24, fra 2024 ble Gudrun Collett spilt av Lisa Loven Kongsli.[3]

Priser og utmerkelser

Referanser

  1. ↑ Manus 1949: 99.
  2. ↑ Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 536. ISBN 9788203267512. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Nr. 24, trailer Manus av Erlend Loe. 2024. Besøkt 27.01.2025.
  4. ↑ Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 536. ISBN 9788203267512. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder og litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gudrun_Collett_(1890–1961)&oldid=2566777»