Halvor Sondresen Haddeland (1855-1949)

Halvor Sondresen Haddeland (f. 1. juli 1865 på Haddeland gård i Tinn - d. 31.12.1949 på Ekenes i Nøtterøy) var en gårdbruker, skogeier og forretningsmann fra Vestfjorddalen i Tinn kommune. Han er mest kjent for å være den gårdbrukeren som ikke solgte sine eiendommer til ingeniør Sam Eyde da industrisamfunnet Rjukan ble utbygd på starten av 1900-tallet. Han gjorde senere gode forretninger med eiendom, særlig skog.

De første år

Halvor vokste opp som den yngste av fem søsken på gården Haddeland i Vestfjorddalen i Tinn kommune. Gården var plaget av voldsom vind. Husene knirket, vannet pisket og når det sto på som verst var det ikke mulig å få varme i rommene. De turte ikke gå ut i frykt for å bli truffet av løse gjenstander, og det kunne noen ganger blåse så mye at de ikke fikk opp døren. Kornet kunne blåse vekk, og jorda fra åkeren blåste oppover åsen. Den dype Vestfjorddalen gjorde at de heller ikke var velsignet med mye sollys.

Men Vestfjorddalen var på denne tiden blitt et yndet turistmål. Unge Halvor begynte allerede i 7-8-årsalderen å jobbe som skyssgutt for turister som skulle reise opp fra dampskipskaia Fagerstrand ved Tinnsjøen til Rjukanfossen. Familien hadde også tatt på seg å skysse på presten, og fraktet forsyninger for hotellet ved fossen. I sine erindringer skriver Haddeland at det ikke fantes overnattingssteder nok til alle turistene, så mange måtte nøye seg med å ligge blant høyet på låvene, og at de fikk surmelk, flatbrød og smør. Det var flest dansker, men også engelske, tyske, svenske og andre. Det var ikke lett for en så ung gutt å få oppdrag. Turistene ville helst kjøre med noen eldre. Dette bedret seg da han ble eldre, og det ble også bedre forhold for turistene. Også veiene oppover dalen ble utbedret.

Overtar gården

Haddeland skriver om mange dramatiske episoder som ung gutt i sine erindringer, om strabasiøse turer til fjells etter høy vinterstid i dårlig vær og om tunge løft og strevsomme dager. Allerede som 11-åring fikk han ansvaret for hele våronna på gården, da faren lå syk. Åkeren var hard og steinete, og plogen ville ikke sitte i. En nabo måtte vise guttungen hvordan det skulle gjøres.

Da han var 17-18 år måtte Halvor ta over gården. Hans storebror hadde reist til Amerika allerede da Halvor var 5-6 år gammel. Det ble ikke enkelt å ta over gården, siden gjelden var høy og dyrene måtte selges. Han måtte ta opp et dyrt lån for å få beholde gård og grunn. Men han tjente gode penger som skyssmann og turistfører, og drev også med tømmerdrift i skogene til Cappelen-familien fra Skien. De eide store skogseiendommer i Øvre Telemark på denne tiden. Hans situasjon bedret seg, og på fem år hadde han brutt opp ny jord, og satt opp låve, vognskjul og hestestall på gården. Han grov en brønn, noe som ikke fantes der fra før.

I 1883 gjorde han sin første hestehandel, og ble lurt. Den nye hesten var uregjerlig og sky, og ikke mulig å kjøre med. Halvor tok dette som en nyttig lærepenge, og hesten fikk han heldigvis byttet bort igjen i en annen. Å overliste andre i handel var sett på som en sport på denne tida, enten det gjaldt husdyr eller andre ting som lommeur.

I 1886 giftet han seg med Åste Halvorsdatter Dale. Senere skrev han at der hun så litt vel svart på alt, så han litt for lyst på alt, og at samarbeidet ikke alltid var så godt.

Det gikk på denne tiden rykter om at det skulle bygges vei oppover forbi Rjukanfossen, til Fossogårdene (nå Krokan). Haddeland ville derfor kjøpe Fossogårdene og sikre seg deler av rettighetene til fossen. I 1890 kjøpte han Nordre Fosso for ca 300 kroner. Søndre Fosso fikk han derimot konkurranse om. Til den hørte også halve Rjukanfossen. Gunnulf Ingolfsland hadde alliert seg med banksjef Kielland Torkildsen fra Skien og vassdragsdirektør Borchgrevink. Sammen sikret de seg begge sider av fossen, og Haddeland måtte se slaget tapt. Han satt nå på både Haddeland og Nordre Fosso, og valgte å selge Haddeland.

På Bøen

Siden drømmen om fossen hadde røket ble han ikke lenge der. I 1895 solgte han til banksjef Torkildsen, og Haddeland kjøpte Bøen gård. Den hadde hørt til slekten hans tidligere, og var regnet blant bygdas beste gårder. Etter en tvist med Statens skogkontor endte Haddeland også opp med store skogeiendommer som tidligere hadde tilhørt Bøen.

Haddeland skulle senere beskrive sin tid på Bøen som sin beste og mest lykkelige tid. Der var det hundre ting å stelle med året rundt. Familien satte i stand seteren til gården, Øvrestul, og kjøpte en seter til, Lislestul. På denne tiden var det vanlig å slå høyet også i utmarka, og dette ble dratt ned fjellsida til gården nede i dalen. Haddeland oppført en taubane fra fjellet og ned i dalen, som kunne føre ned tre mastetrær i hver vending. Han utbedret også veien opp til seters, nå kjent som Haddelandsveien.

I 1904 startet ingeniøren Sam Eyde og Norsk Hydro å kjøpe opp eiendommer i dalen. Det ble brukt ulike metoder, og flere advokater, ingeniører og mellommenn var i sving. Noen av bøndene ble for eksempel fortalt at eiendommene skulle benyttes til kaninavl, da kaniner behøver bratte fjellsider og dype avgrunner for at de ikke skulle stikke av.

Det var ikke første gangen tinndølene lot seg lure, mente Haddeland. Tidlig på 1800-tallet hadde store skogeiendommer blitt solgt ut av kommunen, rett før pengenedslaget som gjorde pengene mye mindre verdt. Da Cappelen-slektens virksomhet gikk konkurs i 1894 ville heller ikke kommunen kjøpe tilbake godset slik at bøndene kunne få kjøpt tilbake skogen. Haddeland hadde vært med i herredsstyret som behandlet saken, og husket det med gru. Det endte med at staten kjøpte boet.

Haddeland var involvert i en rekke eiendomshandler på denne tiden, blant annet Sølvvolden der Norsk Hydro bygde opp representasjonsboligen Rjukan Admini, Bakhus, og Svadde, som i dag er industriområde. Og på Bøen begynte spørsmålet om tomter å melde seg. Det nye industristedet Rjukan vokste fram, og Bøen lå midt i smørøyet. En ny karrierevei åpnet seg opp.

På Såheim, på motsatt side av elva Måna, begynte fabrikkbygningene å reise seg. Haddeland fikk tegnet opp planer for cirka 60 tomter på gården, og planla hotell og landhandleri. Haddeland opplevde motbør fra Norsk Hydro, som nok skulle sett at hele samfunnet ble iscenesatt av dem selv. Men også mange lokale strittet i mot ham, noe som falt han hardere for brystet. Mange tomter ble likevel solgt, og det ble etter hvert vanskelig å drive Bøen som gård.

I Drammen

Haddeland kjøpte Nordre Fjeld gård utenfor Drammen og flyttet dit. Han kjøpte også flere andre eiendommer i området. I Strømskogen ved Haukås fikk han demmet opp det som nå heter Haddelandsdammen. Her var det kalkforekomster som Norsk Hydro var interessert i, og haddeland solgte et område for 200 000 kr. Planene ble aldri noe av da Hydro heller satset på Porsgrunn og Herøya. Han la videre storstilte planer for hotell, restaurant, hyttefelt og skianlegg i området, men fikk nei til skjenkebevilling fra herredstyret og skrinla planene. Her fikk han også satt ut ørret, men under krigen ble alt tjuvfisket. I 1911 opprettet Haddeland Drammen Treskofabrikk, og fikk opp en produksjon på 200 par per dag. Selv fungerte han som omreisende salgsagent, ofte på sykkelsetet. Hjemme på Fjell fortsatte han å drive tømmerdrift, og patenterte blant annet en bremseanordning til slede.

I 1916 kjøpte han Tuft gård ved Skoger stasjon i Vestfold for 133 000 kr til sin sønn, som valgte å selge den videre igjen uten særlig fortjeneste. Haddeland, som selv hadde gjort noen dårlige handler i livet, anså det som en god lærepenge for gutten. Selv gikk han på store tap i aksjer blant annet i Borregård og i Russisk-Norsk Aksjeselskap. Sistnevnte ble nasjonalisert etter den russiske revolusjonen, og norske investorer tapte 4 millioner kroner.

I 1919 kjøpte han Store Gilhus gård, men solgte den til Drammen kommune samme år. Sommeren 1920 flyttet Haddeland til en villa på Konnerud. Nordre Fjeld, som hans datter og mannen hadde tatt over, ble rammet av brann og etter hvert solgt. I 1923 dør kona Åste, og villaen på Konnerud blir solgt.

I mellomkrigstiden foretar Haddeland flere lange feriereiser, blant annet til USA og Canada, til den franske riviera og til Egypt.

Forlik med Hydro på Rjukan

Etter at kona døde flyttet han tilbake til Rjukan og Gamlestuen på Bøen for en tid. I 1924 kjøpte han sammen med to andre Sole gård i Eggedalen. Etter hvert løser han ut de andre, utbedrer eiendommen, driver skogen, bygger bro og får oppført en hytte. Han besøker eiendommen ofte. I 1926 kjøpte han også Granittgården i Porsgrunn, men fant ut at skattene var for høye og solgte den igjen etter få år.

Haddeland hadde vært i en langvarig konflikt med Norsk Hydro på Rjukan. Saken gikk helt til 1925. Det ble forhandlet om forlik eller salg av Bøen, Bøensåsen, Lislestul, Mæland, Svadde, Svaddøya, Tvergrotfossen, samt skogseiendommer og fallrettigheter. Etter lange forhandlinger fikk Haddeland 750 000 kroner av selskapet, og fjelleiendommen Frøystul, som tidligere hadde tilhørt slekten hans.

Siste år

I 1930 flyttet Haddeland til Teie på Nøtterøy, hvor han bor i seks år. Deretter flyttet han tilbake til Konnerud. Da krigen brøt ut i 1940 bestemmer han seg for at det er best å flytte tilbake på gård for å sikre seg i matveien. Han kjøpte Ekenes gård på Nøtterøy. Han satte i gang utbedringer, skaffet nye maskiner og gjennomførte en storstilt oppussing. Mye av tiden under krigen tilbringes likevel på Sole gård i Eggedal, ettersom tyskerne befestet Nøtterøy. Det er først i 1946 at han flytter inn på Ekenes.

Han begynte på denne tiden å kjenne på en skranten helse, og kalte i 1941 inn alle barna til et møte hvor hans planer for fordeling av arv ble lagt frem. I sine erindringer reflekterte han over et langt liv som travel eiendomsspekulant, og mimret tilbake på det enklere livet som gårdbruker med glede.

I 1948 tilgodeså Haddeland alle sine barnebarn et gavebrev på til sammen 151 500 kroner, i form av likeverdige parter av hans eiendommer i Tinn kommune. Det ble også opprettet et fond som skulle stå urørt til 100-årsdagen for hans fødsel, 1. juli 1965. Fondet skulle komme innbyggere i Tinn og hans egen etterslekt til gode, enten til hjelp for å ta utdanning, slette gjeld e.l., så fremst fondets kapital ikke ble redusert.

Halvor Sondresen Haddeland døde nyttårsaften 1949 på Ekenes.