Harald Hardråde
| Harald III Hardråde | |
|---|---|
| |
| Bauta på Harald Hardrådes plass i Oslo. Foto: Stig Rune Pedersen
| |
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1045–1066 |
| Fødselsnavn: | Harald Sigurdsson |
| Fødselsdato: | 1015 |
| Fødested: | Ringerike |
| Bortgang: | 25. september 1066 |
| Dødssted: | Stamford Bridge, England |
| Foreldre: | Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdatter |
| Ektefelle(r): | Ellisiv av Kiev Tora Torbergsdotter |
| Barn: | Maria Haraldsdotter Ingegjerd Haraldsdotter Magnus Haraldsson Olav Kyrre |
Harald III Hardråde (født 1015 på Ringerike, falt 25. september 1066 ved Stamford Bridge i England var konge av Norge fra 1045 til sin død. Han regnes ofte som den siste vikingkonge, og det er ikke uvanlig å sette vikingtidas slutt til hans død. Han var den nest siste norske konge som falt i kamp utenfor rikets grenser; den siste var Magnus Berrføtt.
Harald var sønn av Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdatter. Han var halvbror av Olav den hellige. I 1043/1044 giftet han seg med Ellisiv Jaroslavsdotter, datter av storfyrst Jaroslav av Kjev-Novgorod. De fikk minst fire barn: Maria Haraldsdotter, Ingegjerd Haraldsdotter, Magnus Haraldsson og Olav Kyrre. Han ble en viktig dynastigrunnlegger, for fram til 1387 sporet alle norske konger sine aner tilake til ham. En ættelinje som går fra Harald Hardråde tilbake til Harald Hårfagre gir inntrykk av å være oppkonstruert. Han bidro til å styrke og konsolidere riket, etter en periode med maktkamp mellom norske kongsemner og danskekongen. Han utvidet også rikets grenser til omtrent det område Norgesveldet hadde i tiden som fulgte. At han også regnes som den siste vikingkonge bidro til at skaldekvadene om Harald fikk en framtredende plass, og man kjenner derfor hele eller deler av kvad fra så mange som ti forskjellige skalder, og i tillegg er han nevnt i mange fragmenter. Adam av Bremen fortalte også om Harald i sitt verk om Nordens historie. Sammen med sagaene, som ble skrevet ned lenge etter Haralds død, og engelske krøniker som stort sett er nokså nøkterne i hva de beskriver, er dette de kildene man har om Harald Hardråde.
Harald ble født det året halvbroren Olav Haraldsson kom til Norge og ble hyllet som konge. Senere kilder framhever Sigurd Syrs angivelse avstamning fra Harald Hårfagre, men hans mer eller mindre autonome småkongedømme på Østlandet ser egentlig ikke ut til å ha hatt stor betydning for Haralds videre ferd gjennom livet. I 1030 deltok den femten år gamle Harald i slaget på Stiklestad, der Olav falt. Han rømte etter slaget til Sverige, deretter videre til Russland. Han ble at par år hjos fyrst Jaroslav i Kiev, og dro så videre til Konstantinopen. Der gikk han omkring 1034/1035 i den bysantinske keiserens tjeneste. En bysantinsk forteller at Araltes fikk en høy militær rang blant «væringene». Kvadene forteller om store bragder i denne perioden, og også et romantisk eventyr. Det er mulig at han faktisk var til stede under palasskuppet i 1042, slik tradisjonen fortalte, men ingen av disse opplysningene er sikre, og mye er åpenbart hentet fra eventyr.
Oppholdet i Konstantinopel skal ha endt med at Harald ble fengslet, antagelig for underslag. Sammen med islendingene Halldor Snorresson og Ulv Uspaksson rømte han i 1043/1044. TIlbake hos fyrst Jaroslav giftet han seg med hans datter Jelisaveta, som fikk det norske navnet Ellisiv (hun kalles også Elisabeth, en nyere form av navnet). Harald dro så videre mot Norge med sin kone, og skipet hans skal ha vært så tungt lastet med gull at det lå skjevt i sjøen.
Gull, militært ry og slektskap med de rette var det man trengte for å lansere seg som kongsemne, og det må ha vært dette Harald hadde som mål allerede før han kom til Norge. Han var villig til å gå i krig med Olav Haraldssons sønn Magnus Olavsson, til tross for at dette var hans egen brorsønn. Han allierte seg med Svend Estridsson i Danmark og kong Anund Jakob i Sverige. Magnus ønsket ikke å føre krig mot onkelen og hans allierte, og foreslo en avtale. De delte i 1046 kongemakten etter seg. Harald hadde da blitt hyllet året før. Allerede i 1047 døde Magnus den gode, og Harald ble da enekonge.
Som norsk konge tok Harald med seg en del skikker han hadde tillagt seg som kriger. Konflikter ble løst med vold, og han styrte med hardhet. Kvadene skryter av at han brøt forlik da han var ved Middelhavet, noe som i Norge ville vært nidingsverk. Han skal ha fortsatt å bryte avtaler og forlik i Norge. Snorre Sturlasson sammenligner ham med Olav den hellige, og mener at mens Olav brukte vold for å sikre kristendom og rettferdighet brukte Harald det for å vinne makt og ære.
Harald var gjennom nesten alle sine år som konge i krig med danskekongen Svend Estridsson, til tross for at han hadde brukt alliansen med Svend for å vinne tronen. Han forsøkte å gjenvinne den makten Magnus Olavsson hadde hatt i Danmark. Først i 1064 ga han opp dette, og inngikk en fredsavtale. Som følge av krigføringen hadde han bygd opp en stor hird, og han hadde brukt leidangen både til forsvar av norsk jord og til offensiv krigføring i Danmark. Det kan se ut til at leidangen ble fastere organisert under Harald enn den hadde vært tidligere.
Rikets økonomi led under krigene. Krigsbyttet var ikke nok til å dekke kostnadene med krigen, og da Harald hadde brukt opp det han hadde hatt med østfra begynte han å slå dårligere mynt. I hans første mynter er sølvinnholdet rundt 90 %, som vanlig var, men i Haraldsslåtten fra midten av 1050-åra kommer det mynt med mindre enn 30 % sølv. Selv om Harald og antagelig også hans rådgivere, manglet forståelse for inflasjon og den konsekvenser, ble det like fullt problemer nå folk forsto at pengene var mindre verdt.
Økonomien førte også til en konflikt mellom Harald og kirken. Pilegrimsferdene til Nidaros hadde kommet i gang, og Harald skal ha brukt penger derfra til egne formål, til tross for at erkebiskop Adalbert av Hamburg-Bremen refset ham. Han hentet også inn biskoper som ikke var ordinert, eller som var ordinert i Frankrike eller England. Adam av Bremen forteller at Harald svarte erkebiskopens utsendinger at han ikke kjent til noen annen erkebiskop enn seg selv.
At den danske kongemakten var så sterkt svekket i forhold til den norske – selv om ikke Harald klarte å gjenvinne Magnus den godes makt i Danmark var det ingen mulighet for danskene til å sette inn sine jarler i Norge igjen med det første – betydde at det også var lettere å styre landet. Stormennene hadde tidligere kunnet alliere seg med danskene, men nå var ikke det en valgmulighet. Einar Tambarskjelve, som sto ladejarlene nær, ble hugget ned sammen med sønnen Einride da de kom til forhandlinger med kongen. Blant kongens støttespiller ble Giske-ætten spesielt viktig, med brødrene Torberg og Finn Arnesson som de mest sentrale. Tora Torbergsdatter ble Haralds frille, i et forhold som skulle vare livet ut.
Bøndene fikk også merke at det var en hard konge de hadde. I 1050-åra protesterte bøndene i Opplandene mot kongen, antagelig på grunn av for høye skatter. Han sendte ut menn for å skånselsløst brenne ned gårder og slakte buskap. På Romerike og lenger oppover i landet ble alle opprørstendenser brutalt slått ned, og senere jordebøker har spor av betydelig konfiskasjoner i denne perioden.
Tradisjonen knyttet Harald Hardråde til grunnleggelsen av Oslo. Med tanke på hvilke allianser han hadde og hvordan forholdene var på Østlandet er det ikke urimelig at han oppholdt seg en del innerst i Viken. Grunnleggelsen av Oslo er vanskelig å datere; man har spor etter eldre bosetning, fra slutten av 900-tallet i området hvor byen ble liggende, men samtidig er de eldste spor av Kongsgården og Mariakirken fra omkring Haralds tid, midten av 1000-tallet. Det var med disse byggene at stedet utviklet seg til en by, og i så måte han man si at han grunnla byen. Dette lå til grunn for dateringen da Oslo feiret 900 år som by i 1950, mens man valgte en annen forståelse da det ble feiret tusenårsjubileum i 2000.
Da den engelske tronen ble stående tom i 1066 mente Harald at han hadde et krav på den, gjennom sitt krav på den danske tronen. I september dro en flåte, ifølge engelske kilder på 300 skip, over til England. Ved Stamford Bridge i Nord-England ble hans styrke overraskende angrepet, og Harald falt sammen med en stor del av hirden. Sønnen Olav fikk ta med seg kongens lik hjem til Norge, og overtok kongemakten sammen med broren Magnus.
Harald ble gravlagt i Elgeseter kloster i Trondheim. Man antar at hans levninger fortsatt ligger under asfalten i Klostergata. Det var i 2006 diskusjoner om å flytte levningene til Nidarosdomen, men dette ble ikke gjennomført[1]
Referanser
- ↑ Agerlie, Kristin: «Hardråde får ligge i fred», NRK Trøndelag 2006-10-25, hentet 2013-01-16
Kilder
- Harald Hardråde i Norsk biografisk leksikon
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Harald Hardrådes saga