Henriette Gislesen (1809–1859)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Henriette Gislesen.
Foto: Wilhelm Peder Daniel Cappelen

Henriette Jakobine Martine Gislesen f. Vibe (født 9. april 1809 i Bergen, død 20. mai 1859 i Tromsø) var forfatter, oversetter og bispefrue. Hun ga ut religiøse skrifter som solgte i stort antall, ikke minst En Moders veiledende Ord til sin Datter fra 1843 som kom i hele seks opplag over de neste fire tiårene. Som grunnlegger av misjonskvinneforeninger nevnes hun sammen med Gustava Kielland som helt sentral for utviklinga av misjonsbevegelsen.

Slekt og familie

Hun var datter av amtmann og generalkrigskommissær Nils Andreas Vibe (1759–1814) og Margery Kierulff (1775–1852). Faren tilhørte slekta Vibe.

Den 9. april 1829, på sin tjueårsdag, ble hun gift med ekspedisjonssekretær Christian Frederik Glückstad (1803–1838), som var sønn av rådmann Michael Glückstad og Sara Martine Lovise Thaulow. Han var hennes tremenning.

Hun levde som enke fra Glückstads død i 1838 til den 23. mars 1854, da hun ble gift med sokneprest og senere biskop Knud Gislesen (1801–1860). Han var sønn av kirkesanger Gisle Knudsen og Marie Pedersdatter.

Liv og virke

Hun ble født i Bergen, og var den sjette i en søskenflokk på åtte. Faren var amtmann i Søndre Bergenhus amt fra 1802 til 1811. Han ble så generalkrigskommissær, så da Henriette Vibe var to år gammel flytta familien til Christiania hvor hun tilbrakte det meste av sin oppvekst. Faren døde da hun var bare fem år gammel, og hun ble da tatt inn hos general Benoni d'Aubert. Han var gift med ei kusine av mora, og kjente også Nils Andreas Vibe gjennom deres felles virke som offiserer og landmålere.

Det ble ingen barn i ekteskapet med Christian Frederik Glückstad, men de tok til seg hennes brordatter. Ekteskapet skal ha vært lykkelig, men etter ni år endte det brått da Glückstad gikk bort bare 35 år gammel. Dødsfallet førte til ei krise for henne, og i hennes søken etter mening vokste det fram en sterk, personlig kristen tro. Hun begynte å lese verker av kjente teologer, og da hun så kasta seg over Bibelen fant hun det hun lette etter. Senere skildra hun denne prosessen i Erindringer om det betydningsfuldeste Aar af mit Liv, som ble utgitt posthumt i 1861.

I 1843 begynte hun å skrive selv. En Moders veiledende Ord til sin Datter ble utgitt anonymt, og var det første i en rekke av oppbyggelige skrifter. Anonymiteten skyldtes nok ikke at hun ikke ville knyttes til sine verker; det var rett og slett vanlig at kvinner gjorde det slik., selv når tittelen avslørte at det måtte være en kvinnelig forfatter. Boka ble skrevet som en personlig tekst til pleiedattera Christiane, og det var sannsynligvis ikke hennes mening at den skulle publiseres. Men hun ble oppfordra til å gi den ut, og det endte med seks norske opplag og flere opplag av oversettelsene til dansk, tysk og engelsk. I hennes senere utgivelser brukte hun forfatternavnet «Forfatterinden til En Moders veiledende Ord til sin Datter». Hennes navn ble etter hvert kjent, og hennes bøker ble også etter hvert skrevet med tanke på utgivelse fra første stund.

I 1844 slo hun seg ned i Eiker, der hun bodde fram til 1853. Der møtte hun Andreas Hauge, som var sønn av Hans Nielsen Hauge. Han besøkte som sekretær for Det Norske Misjonsselskap Eiker i 1851. Inspirert av hans budskap grunnla Henriette Glückstad, som hun da kalte seg, en misjonskvinneforening på Eiker. Gjennom samtaler med andre og brevskriving bidro hun til at flere andre slike foreninger ble oppretta på Østlandet og etter hvert også i Troms. I 1853 kom skriftet Den kvindelige Virksomhed for Missionen. Et Afskedsord til Søstre, som ble svært populær i misjonskretser. Mens Gustava Kielland var opptatt av de praktisk arbeidende misjonskvinneforeningene, mente Henriette Glückstad at de først og fremst skulle være oppbyggelige foreninger der man samla seg til bønn, åndelig samtale og andakt. Det er rimelig å se denne forskjellen i synet på foreningene ut fra hvem de to var: Gustava Kielland var prestekone og administrator på prestegården, og overførte sitt eget virke til foreningene, mens Henriette Glückstad hadde med seg en borgerlig bakgrunn der kvinner skulle virke i det stille.

Hun ble også kjent med Knud Gislesen, som fra 1833 til 1853 var residerende kapellan i Asker prestegjeld. I 1854 ble de to gift, og året etter ble han sokneprest til Gjerpen. Samme år ble han utnevnt til biskop av Tromsø, og han tiltrådte der i 1856. Som prestekone var Henriette Gislesen aktiv, og hun fortsatte med misjonsarbeidet. Under visitasreisene var hun med, og hun samla da kvinnene til samtaler og veiledning. I 1857 ga hun ut Bekjendelse og Vidnesbyrd i Anledning af Splittelsen i Kirken. I Tromsø var det en vanskelig situasjon etter at den lammerske vekkelse hadde skapt splittelse i kristne miljøer, og hennes bok var til stor hjelp i arbeidet med å lege sårene.

På våren 1859 ble Henriette Gislesen syk, og hun død etter et kort sykeleie. Borgerskapet i Tromsø gikk sørgekledd i åtte dager, og folk gråt åpenlyst i gatene fordi hun hadde gått bort, bare femti år gammel. Biskop Gislesen døde allerede året etter.

Litteratur og kilder