Hugo Køhler

Hugo Køhler (født 22. januar 1861 i Tyskland, død 6. mai 1945 i Kristiansand) var litograf og fotograf i Bergen og Kristiansand.

Køhlers egne historie

Etter hans død ble det satt i gang en granskning, som konkluderte at han var identisk med erkehertug Johann Nepomuk Salvator von Toscana, som var arving til den østerrikske tronen. Etter å ha vært involvert i en tronfølgestrid i Bulgaria og i Mayerlingdramaet, da tronfølgeren Rudolf og Maria Vetsera ble funnet drept på jaktslotten Mayerling i 1889, falt han i unåde hos keiser Franz Josef. Han sa fra seg sine titler, og tok navnet Johann Orth. Etter å ha avlagt styrmannseksamen la han ut på verdensomseiling, og etter å øyensynlig ha forsvunnet på havet ble han erklært død.

Køhler kom til Norge fra Danmark i 1896, og bosatte seg først i Bergen. Der møtte han Anna Louise Hansine Henriksen, og de ble gift etter en tid. Paret flytta i 1906 med sine tre døtre til Kristiansand. Han åpna en litografisk anstalt der, og begynte også å fotografere. Han drev også liten en frukt- og sjokoladebutikk.

Etter hans død i 1945 åpna dattera Gudrun et jernskrin faren hadde etterlatt seg, som han hadde sagt at ingen andre skulle åpne. Det var også en spesiell teknikk som skulle til for å åpne den, som han lærte henne. I skrinet fant hun en hoffkalender, ei lommebok og en del papirer. Blant dokumentene var en beretning om hva som egentlig skal ha skjedd under Mayerlingdramaet. Lommeboka hadde tilhørt arveprins Rudolf, og hoffkalenderen skal ha bekrefta at Køhler var identisk med Johann Orth.

Det ble satt i gang en rettsprosess etter dødsfallet og oppdagelsen av dokumentene. Dattera Haldis Køhler og hennes mann Karl Johan Ferdinand Rolvsvåg, som var kjøpmann i Bergen, krevde å få anerkjent at sønnen Frantz Johan Ferdinand Rolvsvåg var den rette arving til habsburgernes trone, ettersom han var eneste mannlige etterkommer av Hugo Køhler/Johann Orth. Skifteretten i Bergen slo i 1945 fast at Køhler var identisk med Orth, uten at dette fikk noen andre konsekvenser enn at familien ga ut ei bok som det var en del blest om.

Striden om hans identitet

Ifølge folketellinga 1910 var han født 22. januar 1861 i Leipzig, mens erkehertugen var født 25. november 1852. På dødsleiet skal ha ha forklart at han hadde kjøpt identiteten til en Alexander Hugo Køhler, og at det var han som døde under en verdensomseiling under navnet Johann Orth. Saken har blitt diskutert mye blant slektsforskere, med mer enn 3000 innlegg i en tråd på Digitalarkivets forum. Bilder av de to viser to svært ulike personer, noe som får mange til å helle mot at det hele var en svindel.

I 2009 fikk etterkommerne tillatelse til å åpne grava for å hente ut DNA-materiale som kunne testes opp mot personer med kjent tilknytning til habsburgerne. I teorien kunne dette føre til at det fikk arverett til erkehertugens eiendommer, blant annet Schloss Ort i Østerrike. Habsburgerslekta nekta å være med på dette, og man fikk dermed ikke tak i materiale det kunne sammenliknes med. Slektsforsker Jan Frode Johansen, som fungerte som fullmektig for etterkommerne, trakk seg fra saken i 2010 etter at han skal ha mottatt trusler.

I Genealogen 1/2008 skrev Rigmor Waler Iversen en lengre artikkel der hun gikk gjennom den dokumentasjonen som finnes. Hennes klare konklusjon er at «Johann Orth Og Alexander Hugo Køhler ikke kan være identiske personer. Det finnes nemlig ingen kilder som støtter en slik identifisering». Iversens artikkel er godt belagt med kilder, og gjennom å ha fulgt den lange debatten på Digitalarkivet hadde hun også fått et stort antall innspill fra andre før hun skrev artikkelen. Forutsatt at det ikke finnes forfalskninger i kildene som ikke har blitt avslørt, noe som man trolig bare vil finne ut av dersom en DNA-analyse viser et nært slektskap, er Iversens konklusjoner dermed det nærmeste vi er en objektiv sannhet i denne saken. Ut fra hennes artikkel kan vi sette opp en biografi over Hugo Køhler.

Den virkelige Hugo Køhler (?)

Den følgende biografien er i hovedsak basert på Rigmor Waler Iversens ovennevnte artikkel; der det ikke er angitt andre kilder er det hennes artikkel som er kilde. Iversen trekker fram en rekke indisier som blir forbigått her, så for en mer fullstendig oversikt anbefales det å lese hennes artikkel. Hun har også samla kilder på Digitalarkivet.

Køhler ble født utenfor ekteskap i Eilenburg i Tyskland den 22. januar 1861. Eilenburg ligger et par mil unna Leipzig, så at sistnevnte by ble oppgitt i noen kilder er et mindre avvik. Han skal ha vokst opp i en liten landsby hos bestemora. Etter å ha utdanna seg som litograf reiste han til Malmø, der han den 6. mai 1882 fikk utstedt en attest fra St. Petri kirke.

Ifølge Køhlers beretning skulle han i januar 1881 ha kjøpt identiteten til en Alexander Hugo Køhler på et herberge i Hamburg. Svakheten med denne påstanden er at vi vet at Johann Nepomuk Salvator på det tidspunktet var i Komorn i dagens Slovakia som kommandant for den 33. østerrikske infanteridivisjon. Køhler tidfester altså identitetsbyttet til før erkehertugen «hoppa av» – det skjedde 16. oktober 1889. Fordi Køhler da var gift og hadde barn måtte identitetsbyttet legges før inngåelsen av ekteskapet; ellers ville man måtte forutsette at de ikke bare bytta identitet, men at han også tok over den andres kone og barn. En åpenbar svakhet med denne historien er at personen han bytta identitet i åtte år måtte ha utgitt seg for å være erkehertugen, uten at noen i familien eller på slottet oppdaga at det var en annen som hadde kommet tilbake fra Hamburg. Det har blitt foreslått at 1881 var feilskrift for 1891, men dette medfører altså at kona og ungene måtte ha fulgt med på lasset. Det er også problematisk for den tolkninga at erkehertugen skal ha omkommet i et skipsforlis natta mellom 20. og 21. juli 1890 utafor Kapp Horn. Køhler baserte sin historie på at den virkelige Køhler døde i forliset, altså at han hadde vært død i et halvt års tid i januar 1891.

I 1882 ble Køhler gift med Clara Josefine Levin i Malmø. De flytta til Danmark i september 1885. Paret fikk fem barn, hvorav to døde som spedbarn og ei som niåring. De to siste døde som 21-åring i 1911 og som 50-åring i 1935, så alle barn fra dette kullet var borte da Hugo Køhler døde i 1945.

Clara Josefine Levin døde 9. september 1893. Den 1. februar 1894 ansatte Køhler Anna Camilla Albine Nielsen som husholderske. De ble gift i Odense den 4. august 1894. En sønn ble født i januar 1895, og døde bare ni uker gammel. Ei datter ble født den 31. mars 1896. Bare en uke etter hennes dåp den 1. mai 1896 skal Køhler ha mishandla sin kone, noe som førte til at de i november 1896 tok ut separasjon. I 1897 søkte hun så om skilsmisse, og oppgav som grunn at han hadde tiltvunget seg samleie med henne mens hun lå syk, at hun ble gravid som følge av dette og at hun derfor måtte gifte seg. Hun forteller også om omfattende mishandling og om at han skal ha fått lagt henne inn på sinnssykehus uten grunn.

Dokumentene fra skilsmissesaken i Danmark viser at han den 7. mars 1897 var i Bergen, og bodde på Fru Fossens pensjonat. Han hadde med seg to døtre fra sitt første ekteskap.

Den 17. juli 1900 ble han gift med Anna Lovise Hansine Henriksen, som var nitten år yngre enn ham. Hun var da gravid. Anna Lovise Køhler uttalte i 1945 at det ikke stemte at hennes mann hadde vært gift tidligere, men at det var den opprinnelige Hugo Køhler som hadde vært gift. Dette stemmer dårlig med de faktiske forhold hun må ha forholdt seg til da de gifta seg. Det framgår av lysningen at Køhler var fraskilt, og hennes far signerte lysningsprotokollen, så familien visste at hun ble gift med en fraskilt mann. De måtte også ha kongelig bevilling for å gifte seg på grunn av skilsmissen. Han hadde jo også to døtre hos seg; skulle han ha fått med dem på lasset da han kjøpte Køhlers identitet. Det som er mer sannsynlig er at hun ikke visste at han hadde vært gift to ganger, og at hun trodde at døtrene var fra ekteskapet som endte i skilsmisse uten å vite at hans første kone døde. I det tredje ekteskapet fikk han seks døtre, hvorav tre vokste opp.

De tre første døtrene som ble født i Bergen ble døpt i Jesu Hjerte kirke i Trondheim, altså katolsk dåp, der de bodde ved folketellinga 1900. Dette stemmer med erkehertugens religiøse tilhørighet. Men den fjerde ble døpt i Den norske kirke i Bergen, selv om de kunne ha gjort det i St. Paul kirke. Da Køhler i 1937 fikk sykebesøk av dr. Stumpf spurte legen om han var katolikk, og Køhler svarte at han var protestant. Forøvrig var de to døtrene fra første ekteskap døpt i Den danske folkekirken, men i folketellinga 1900 oppga han at de var katolikker.

Enka ga under bevisopptaket under prosessen i 1945 flere indisier på at Hugo Køhler var identisk med erkehertugen, og ser ut til å virkelig ha trodd på dette. Køhler skal en gang han var syk og hadde villfarelser ha sagt «ach nein, ach, nein onkel kaiser Franz Josef». Det er underlig at den virkelige erkehertugen skulle ha omtalt keiseren som onkel, ettersom de var tremenninger. Under prosessen fortalte dattera Henrikke Aslaug Gudrun Køhler (f. 1906) at Køhler hadde overtatt de to døtrene sammen med identitetspapirene, og at han altså ikke var deres far og ikke hadde vært gift tidligere. Men hennes søster Anna Alexandra Haldis Køhler (f. 1902) fortalte retten at faren hadde vært gift tidligere, og at døtrene var fra det ekteskapet. Hun kjente altså til minst ett tidligere ekteskap, og visste at døtrene var hans egne. Døtrene kunne også fortelle at de alltid hadde oppfatta det som at faren var tysker, og at de aldri fikk vite hans alder. Når de spurte moren om farens alder svarte hun alltid unnvikende. Moren skal på et tidspunkt ha sagt til Gudrun Køhler at faren egentlig var erkehertug, trolig i midten av 1920-åra. Også til svigersønnen Karl Johan Ferdinand Rolvsvåg, som var gift med Haldis Køhler fikk høre slikt.

Jernskrinet som ble åpna etter hans død ble omtalt som svært tungt, og det måtte en spesiell teknikk til for å åpne det selv om man hadde nøkkelen. Rolfsvåg sa i sin forklaring til retten av papirene lå i en skuff, og nevnte ikke noe om et skrin. Skrinet var det heller ikke mulig å vise fram under saken, selv om den foregikk bare noen måneder etter Køhlers død. Det er underlig at et så verdifullt skrin, som i seg selv kunne ha styrka en formodning om at Køhler var erkehertugen, skulle ha forsvunnet.

Noen av gjenstandene Køhler etterlot seg befinner seg i Statsarkivet i Kristiansand. Der finner man lommeboka med initalene R.I.O.U., en notisbok, en «Stambok» med dikt, sitater og fotografier, noen håndskrevne ark og hoffkalenderen fra 1914. På noen av bildene er det skrevet på navn, som et bilde av Anna Lovise Hansine Høhler med påskriften «Hertzogin Anna-Luise Sakrator». I «Stamboka» finner man blant annet hele teksten til den tyske nasjonalsangen «Deutschlandlied» («Deutschland über alles») og dikt med hyllester til Wilhelm II av Tyskland, noe som trekker i retning av at han var tysker, ikke østerriker. Hoffkalenderen, Gotha-almanakken, var fra 1914. Her hadde Køhlerr skrevet historien om forliset og identitetsbyttet i 1881 – og dette må han altså ha gjort etter 1914. En av tingene han hadde skrevet var at forliset skjedde ved Kanariøyene. I og med at skipet faktisk sank ved Kapp Horn ved Sør-Amerika, og ikke ved Kanariøyene utafor Afrikas kyst, er dette veldig merkelig. Han skrev at han hadde kommet seg til land og kommet med en bark til Hamburg. Det virker veldig usannsynlig at en som overlevde et forlis ved Kapp Horn senere skulle ha ment at forliset skjedde på den andre sida av Atlanterhavet, og hjemreisa ville nok også vært med strabasiøs hvis det virkelig hadde skjedd.

En del papirer ble brent av Køhler kort tid før hans død. Det er ukjent hva han brant, men separasjonspapirene og andre personlige dokumenter var ikke blant det han etterlot. Det er rimelig å anta at det kan ha vært papirer som ville avsløre hull i kronologien.

Da han døde ble det skrevet ned at han var født i «Eilenburg, Wien, Østerrike». Trolig er det kona eller dattera Gudrun som oppga dette til presten. Fødselsdatoen var 22. januar 1861, så selv om stedet er endra, gjorde de ikke noe med datoen.

Kilder

• Første versjon av artikkelen er henta fra Preus museums register over norske fotografer.
• Johann Orth på Digitalt museum.
• Johann Orth på KulturNav
• Hugo Køhler i Historisk befolkningsregister
• «Arvingen til Habsburgernes trone levet i Norge et halvt hundre år» i Bergens Tidende 1945-12-06. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Archduke Johann Salvator of Austria på Wikipedia på engelsk.
• Iversen, Rigmor Waler: «Erkehertug på ville veier? : Alexander Hugo Køhler og den vanskelige sannheten» i Genealogen 1/2008. Utg. Norsk Slektshistorisk Forening.
• Alexander Hugo Køhler 1861–1945 : En kronologi av Rigmor Waler Iversen.