Ingolf Hysing Olsen

Faksimile fra Morgenbladet 1. april 1958: utsnitt av omtale av Ingolf Hysing Olsen i anledning 75-årsdagen.

Ingolf Hysing Olsen (født 3. april 1883 i Bergen, død 12. august 1961 samme sted) var skipsreder, og under andre verdenskrig London-direktør for fellesrederiet Nortraship.

Slekt og familie

Han var sønn av skipsreder Jacob Rytter Olsen (1849–1917) og Johanne Georgine Johansdatter Olsen (1858–1925).

Den 15. november 1908 ble han gift i Bergen med Ingerid Martens, som var datter av skipsmelger Johan Martens og Hildur Berle. Etter å ha blitt enkemann ble han gift for andre gang med Rannfrid Holtfodt (f. 1896), datter av generalmajor Theodor Holtfodt og Helene Cathrine Lundh. Dette ekteskapet ble oppløst.

Liv

Ingolf Hysing Olsen vokste opp i et rederhjem i Bergen. I folketellinga 1885 finner vi familien på adressa Skiven 18,, og i folketellinga 1900 i Villaveien 6. Han gikk på middelskole og handelsskole, og dro deretter til sjøs i 1901. Han kom nokså raskt på land igjen, og jobba i tre år fram til 1905 på tegnekontoret på et britisk verft, for så å bli ansatt i farens disponentfirma. Der ble han sammen med broren Olaf Grolle Olsen (1881–1963) medinnehaver i 1914. De to brødrene drev firmaet videre etter at faren døde i 1917.

Under første verdenskrig ble Hysing Olsen sendt til London for å forhandle fram de praktiske sidene ved tonnasjeavtalen Norge hadde inngått med Storbritannia. Mot å stille handelsflåten til rådighet for Storbritannia ble Norge sikra forsyninger under ubåtkrigen. Som takk for sin innsats ble Ingolf Hysing Olsen utnevnt til kommandør av Order of the British Empire (OBE).

Hovedfokuset for rederiet var trampfart med store dampskip. I 1920 var det en kollaps i transportnæringa, men brødrene klarte seg og tok over flere skip fra andre redere som gikk fallitt. Disse ble stort sett satt inn i transatlantisk trampfart. Det var ikke gode tider for skipsfarten, og selv om de klarte å holde firmaet i gang ble det lite overskudd, og de måtte etter hvert begrense aktiviteten. Da andre verdenskrig brøt ut hadde brødrene Olsen bare to skip, og begge gikk tapt i løpet av krigen. Hilmar Reksten, som var en skarp kritiker av Hysing Olsen, brukte mot ham at han hadde hatt store verdier som var skapt av andre, og at alt hadde smuldra hen til to båter. Ved siden av rederiet hadde brødrene også styreverv i verft i Bergen, blant annet i Bergens Mek. Værksted og Laxevaags Maskin- & Jernskibsbyggeri. De sto der for en aggressiv utbyttepolitikk under jobbetida, noe som medførte at da de dårlige tidene kom hadde verftene ikke kapital til å klare seg. I 1929 tvang Bergens Privatbank gjennom en fusjon av de to verftene.

I 1930-åra ble London en stadig viktigere by for skipsfarten, og i 1935 bestemte Norges Rederforbund seg for å ha en fast representant der. Ingolf Hysing Olsen fikk jobben. Da andre verdenskrig brøt ut høsten 1939 deltok han igjen i tonnasjeforhandlinger, på et tidspunkt hvor Norge var nøytralt. Det ble inngått en avtale, og igjen falt det på Hysing Olsen å finne de praktiske løsningene.

Da Norge kom med i krigen 9. april 1940 begynte Hysing olsen og den norske sendemannen i London Erik Colban å forhandle om en løsning for å sikre kontroll over den norske handelsflåten. Den 12. april ble de enige om en forsikringsordning. Samtidig tenkte man på dette i Norge, og den 22. april ble det utstedt en provisorisk anordning der regjeringa oppretta rederiet Nortraship. Tre dager senere oppretta Hysing Olsen sammen med Colban og norske forretningsmenn et administrasjonskontor i London for dette rederiet, som straks ble verdens største med omkring fire millioner bruttoregistertonn.

Etter kort tid ble Øivind Lorentzen direktør for Nortraship, og Hysing Olsen ble satt til side. Men sommeren 1940 reiste Lorentzen til New York for å opprette et hovedkontor for Nortraship der, og Hysing Olsen kom tilbake som direktør i London, med ansvar for den delen av flåten som var omfatta av tonnasjeavtalen fra 1939. Mens Hysing Olsen, som var linjereder, var veldig opptatt av å beskytte de kostbare linjeskipene ved å holde den vekk fra konvoifarten, hadde Hysing Olsen et nært forhold til Storbritannia, og mente at det var en nødvendig risiko å ta å sette inn alt på å få transportert det som var nødvendig for krigsinnsatsen. Hans forhold til britene var viktig for Norge når det oppsto uenighet, for han klarte flere ganger å rette opp problemer å sikre mest mulig norsk innflytelse på handelsflåten, selv om den fra årsskiftet 1942/1943 i sin helhet var under alliert kontroll. Forholdet mellom de Hysing Olsen og Lorentzen ble gradvis bedre når de satt på hver sin side av havet, og i august 1945 ble Hysing Olsen øverste sjef i avviklingsfasen fram til 1. oktober 1945, og han fortsatte arbeidet med fordeling av ressurser etterpå. Først i 1948, da praktisk talt all aktivitet var flytta til Norge, tok han avskjed og reiste hjem til Bergen.

Etter krigen valgte Hysing Olsen å ikke ta opp redervirksomheten igjen. Han opplevde at hans og Lorentzens roller i Nortraship ble gjenstand for diskusjon, selv om de tyngste angrepen kom etter hans død. Hysing Olsen brant de atten dagbøkene han hadde ført under krigen. Dermed gikk en viktig kilde til forståelse av hans side av saken tapt – men man må jo anta at det også var en grunn til at han hadde brent dem framfor å legge dem fram til forsvar for seg sjøl.

Ved siden av næringsvirksomheten var Hysing Olsen aktiv i idrettsorganisasjoner. Han var viseformann i Norges Skiforbund fra 1920 til 1927, og var i 1924 med på å starte Det internasjonale skiforbund (FIS). Fra 1914 til 1918 var han viseformann i Norges Lawn Tennis Forbund.

I 1939 ble Ingolf Hysing Olsen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og i 1945 ble han kommandør med stjerne av samme orden.

Litteratur og kilder

• Ingolf Hysing Olsen i Historisk befolkningsregister.
• Thowsen, Atle: I Hysing Olsen i Norsk biografisk leksikon.