Jacob Mangers
Jacob Josef Mangers S.M. (født 18. mars 1889 i Stolzembourg i Luxembourg, død 7. januar 1972 i Luxembourg) var katolsk biskop av Oslo fra 1932 til 1964.
Han var sønn av gårdbruker Johan Mangers (1862–1944) og Anna Maria Schmit (1864–1948), og vokste opp i et fromt, katolsk miljø på landet i Luxembourg.
Etter folkeskolen måtte han ta jobb som gårdsgutt, ettersom familien hadde trange økonomiske kår. Da han var atten ble han novise hos maristene. Ettersom han ikke hadde studenteksamen ble det bestemt at han ikke skulle få prestestudier, men heller blir lekbror. Under novisiatet viste det seg at han hadde spesielt gode akademiske evner, og han vle derfor sendt til gymnaset i Arlon i Belgia 1908–1913 og deretter til videre studier ved l'Institut catholique i Paris 1915–1916 og så universitetet Angelicum i Roma. I 1918 avla han filosofisk doktorgrad og i 1920 teologisk doktorgrad. Han ble prestevia den 8. april 1920.
I 1921 ble han professor i filosofi ved St. Olavs kloster i Glaverburg i Nederland. Han ble der kjent med Johannes Olav Smit, som var apostolisk vikar for Norge. Smit ba om å få Mangers som medarbeider i Norge, og i 1925 ble han sendt til Bergen for å lære norsk og å holde åndelige foredrag for ordenssøstrene i byen. I 1926 ble han sokneprest i St. Josef menighet i Haugesund, og i 1931 ble han overført til St. Svithun menighet i Stavanger.
Da Olav Offerdahl døde i 1930 etter bare to år som apostolisk vikar for Norge ble monsignore Henrik Irgens utnevnt til apostolisk administrator. Han fortsatte i det embetet etter delinga av den katolske kirken i Norge i tre vikariater. Selv om han gjorde en god jobb, ble allikevel Mangers utnevnt til apostolisk vikar for Oslo den 12. juni 1932. Han reiste til Roma for å be pave Pius II om å utnevne Irgens i stedet, men ble ikke hørt. Hans neste tanke var at han kunne sitte i embetet i ti års tid, og at Irgens da kunne ta over. Dette ble det ikke noe av, for Irgens døde i 1938. I og med at Oslo ikke hadde status som bispedømme måtte Mangers få et titulærbispedømme, og den 24. august 1932 ble han via til titularbiskop av Selja i katedralen i Luxembourg.
Mangers tiltrådte embetet i en vanskelig tid. Kirken var prega av overekspansjon blant annet i form av kirkebygging, som hadde ført til dårlig økonomi. Han klarte raskt å gjennomføre de nødvendige tiltak for å få orden på økonomien, og viste seg å være en god administrator. Han ble kjent med de fleste katolikker i Sør-Norge, og var svært flink til å huske navn. Han fikk dermed et mer personlig forhold til medlemmene enn det som er de fleste biskoper forunt. Mangers ble kritisert på ett punkt, nemlig at han var for sparsommelig. Det ble allikevel oppretta to nye menigheter i hans tid, nemlig St. Theresia menighet på Hønefoss (1935) og St. Magnus menighet på Lillestrøm (1952).
Da andre verdenskrig brøt ut var Den katolske kirke i Norge i en vanskelig stilling. Fordi de fleste prester og ordenssøstre var utlendinger kunne de bli utvist. Da Mangers tok over utgjorde prester og ordenssøstre omkring 18 prosent av det totale antall katolikker i Norge, og de var selvsagt helt nødvendige for å ha en fungerende kirke. I et hyrdebrev som ble lest opp 16. april 1940 var Mangers helt klar på at han tok avstand fra okkupasjonsmakta og Nasjonal Samling. Senere ble han mer diplomatisk, men var hele tida i klar opposisjon. Da han i mai 1940 møtte tyske okkupasjonsmyndigheter for å be om løslatelse av fem nederlandske prester, ble han bedt om å avlegge ed på at han ville sørge for at prestene skikket seg. Dette nekta han, men prestene ble allikevel løslatt dagen etter. I 1941 ble han innkalt til Gestapo, som var fortørnet over at han ikke ville være tysk statsborger. Som luxembourger ble han nemlig regna som tysker av nazistene, og han måtte avgi forklaring om hvorfor han ville fortsette å være norsk statsborger. I februar 1942 skrev han under protesten mot lov om ungdomstjeneste. Da Den midlertidige kirkeledelse protesterte mot jødeforfølgelsene lot Mangers være å skrive under, fordi han var i forhandlinger med Innenriksdepartementet om å frita katolikker av jødisk opphav fra diskriminerende tiltak. Etter at det ble klart at forsøket på å redde de katolsk-jødiske familiene ikke førte fram slutta han seg tidlig i 1943 til Den norske kirkes protest. Han kom også med et nytt hyrdebrev i 1944, der han omtalte den nazistiske raselæren som hedenskap:
| Å betrakte sin egen nasjon eller rase som det høyeste gode og som innbegrepet av alt godt, mens man ser ned på andre folk, hater eller forakter dem, det er simpelthen hedenskap. | ||
| – Fra Mangers hyrdebrev i 1944 | ||
I 1953 ble Oslo et selvstendig bispedømme, og Mangers fikk dermed tittelen biskop av Oslo.
I 1950 ble han kommandør av St. Olavs Orden, og han var også kommandør av den luxembourgske Eikekroneorden.
I 1962 ba Mangers pave Johannes XXIII om å utnevnte en etterfølger. Det ble John Willem Gran, som etter en overgangsperiode på et par år ble innsatt som biskop 13. desember 1964. Mangers var da 75 år gammel, den vanlige pensjonsalder for stiftsbiskoper. Han reiste etter dette til St. Zithes kloster i Luxembourg, der han bodde til sin død i 1972.
Kilder
- Eidsvig, Bernt I.: «Jacob Mangers» i Norsk biografisk leksikon.
- Jacob Mangers på Den katolske kirkes hjemmeside.
- Avsnittet om andre verdenskrig er dels henta fra artikkelen Katolsk kirkehistorie#Okkupasjonsårene på Lokalhistoriewiki.