Johan Storm (1836–1920)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Johan Storm (1836-1920))
Hopp til navigering Hopp til søk
Storm stående bak til venstre på et gruppebilde.

Johan Frederik Breda Storm (født 24. november 1836 i Lom, død 26. oktober 1920 i Kristiania), språkmann og dialektforsker og professor i romansk og engelsk filologi i årene 1873 til 1912, nesten 40 år.

Han var sønn av sokneprest Ole Johan Storm (1806–1850) og Hanna Jørgine Mathilde Storm f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta Storm med opphav i Agder. Han var bror av historikeren Gustav Storm (1845–1903). Han blei 1865 gift med Louise Juliane Christiane Bruun (f. 1840), og fikk minst sju barn med henne.

Storm vokste opp dels i Rendalen, dels i Lardal. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok examen artium i 1855 etter fem år på katedralskolen, hvor Knud Knudsen var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.

Han tok filologisk embetseksamen i 1864 og arbeidet noen år som lærer ved Aars og Voss skole før han i 1869–1870 reiste på stipendreise til Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania. Mens han var i utlandet, gjorde universitetet ham til stipendiat i «levende Sprog». Han ble i 1873 utnevnt i et professorat i romansk og engelsk filologi, og satt i denne stillingen til han tok avskjed i 1912.

Han arbeidet for en langsom fornorskning av språket, og i målstriden gikk han ut mot både mot Ivar Aasen og Knud Knudsen, blant annet i skriftene: Det norske Maalstræv (1878), Det nynorske Landsmaal (1888), Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal (1896) og Landsmaalet som Kultursprog (1903).

Johan Storms språkpolitiske standpunkter har relevans for språkdebatten den dag i dag. Det framgår med all tydelighet for eksempel når riksmålmannen og språkviteren Finn-Erik Vinje uttrykker følgende i sin artikkel om Storm i Norsk biografisk leksikon:

«I ettertidens læreboktradisjon har Storm kommet til å stå som taperen, bakstreveren som motsatte seg den «naturnødvendige» fornorsking. Det var den annen part – Moltke Moe og hans etterfølgere – som fikk det språkpolitiske overtak og formet ettertidens oppfatning. Men ved den språkpolitiske kursendring som myndighetene foretok på overgangen til 2000-tallet, kan man si at Storm er rehabilitert. Et offentlig administrert fornorskings- og samnorskstrev har ikke gitt de ønskede resultater.»

Fra 1872 var Storm medlem av Videnskaps-Selskapet i Christiania og av flere utenlandske vitenskapsakademier. Han var æresdoktor ved universitetet i Edinburgh, og ble i 1889 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk kommandørkorset av samme orden i 1904.


Kilder