Jordbruk i Asker og Bærum
Artikkelen Jordbruk i Asker og Bærum er en oversikt over utviklingen i landbruket i kommunene Asker og Bærum i Akershus.
Opprinnelse
Arkeologisk og vegetasjonshistorisk forskning de siste 20–30 år har endret vår viten om innføring av jordbruk i Norge. Analyse av pollenkorn forteller at jordbruk og fedrift langsomt er på vei inn i Oslofjordområdet fra omkring 4000 år f.Kr. I 2007 ble det funnet spor etter pløying med ard ved Vøyen i Bærum datert til 3000 år f.Kr. På denne tiden var jordbruk i ferd med å bli etablert som hovednæring med fast bosetting og bygdesamfunn i Asker og Bærum.
Asker og Bærum var et godt sted for jordbruk og fedrift. I sørhellingene fra åsene ned mot fjorden er det lettbrukt og fruktbar jord. Store sammenhengende dyrkingsarealer trengte ikke de første jordbrukerne, og tung leirjord hadde de ikke redskaper til å dyrke. Stort husdyrhold krevde tilgang på store beitevidder både ved bebyggelsen og i utmarka. Bruken av setre kan være omtrent like gammel som den faste bosettingen.
Flere steder på Østlandet er det også registrert omfattende dyrking i skogen utenfor de områdene der folk har bodd i de siste 500 år. Slike spor finnes også i Asker og Bærum, bl.a. et område på ca. 100 dekar på Ramsås i Vestmarka.
1000 f.Kr.-1000 e.Kr.
Lokalhistorisk litteratur beskriver når de enkelte gårder ble ryddet i utmarka med start omkring 500 f.Kr. Med kjennskap til ny forskning, gir det liten mening å datere rydding av enkeltgårder. Dels fordi områdene viser seg å være dyrket lenge før år 500 f.Kr., og dels fordi arkeologene kan påvise tre omfattende omstruktureringer av jordbruksbosettingen i perioden 1000 f.Kr. til 600 e.Kr. Disse prosessene kan ha ført til nye navn på gamle bosettinger samtidig som det kom nye bosettinger på gammel kulturmark.
Den eldste jordbruksbosettingen med store langhus tolkes slik at en ætt drev sitt område i fellesskap. Store gravrøyser som vi finner på Røverkulåsen i Bærum og Århustoppen i Asker tjente som markering av ættens territorium. Arkeologiske funn fra det siste årtusenet før Kristi fødsel tyder på at de gamle ætteområdene ble delt opp.
Familiene var ikke like avhengige av slekten, og funnene tyder på at det var relativt små forskjeller mellom folk. Gjennom det første tusenåret e.Kr. øker den sosiale forskjellen mellom folk, og samfunnsorganiseringen strekker seg ut over lokalsamfunnet. Vi får småkonger, lokale høvdinger, bønder som selv eier gården og et økende antall bønder som leier gården de driver (leilendinger). Nederst på rangstigen sto trellene uten eiendom og rettigheter.
På gårder som selveiende bønder drev, ble det bygd gravhauger. Den isolerte gården Solli har fortsatt 16 hauger, tidligere var det flere. Ved de gamle bygdesentra ligger større hauger, antakelig knyttet til lokale høvdinger.
De første jordbrukerne dyrket bygg og spelt. Fra ca. 1000 f.Kr. ble det vanlig å gjødsle utvalgte jorder. Havre kom i bruk, og senere ble det også dyrket rug, løk, bønner, lin og hamp. Hampen ble brukt til tau og tekstiler, men antakelig også som rusmiddel (cannabis). Sau, geit og storfe var de første husdyrene. Okser var viktig trekkraft. Hesten ble til å begynne brukt mest til riding. Før 1000 f.Kr. ble svinehold innført. Høy og løv var husdyrenes viktigste vinterfôr. Fôr og korn skar de med sigder av flint importert fra Danmark. Jorden ble bearbeidet med hakke, spade og ard av tre. Om redskap av bronse ble brukt er uvisst. Jernalderen ga folk bedre redskaper til å skjære og hugge med. Hakker, spader og arder av tre ble forbedret med beslag av jern.
1000-1500-tallet
Fra 1000 e.Kr. ble kirken en stadig større maktfaktor. En vesentlig del av finansieringen stammet fra eierskap til jord.
På midten av 1300-tallet var det 149 navnegårder i Bærum og 188 gårdsbruk. I Asker var det henholdsvis 99 og 129. Kirkegodset utgjorde ca. 60 % av all jord i Bærum og 40 % i Asker.
På 1300-tallet var oppbyggingen av Nesøygodset eid av adelsfolk i gang med eierskap til gårder i Asker, Bærum og Lier og siden over hele Sør-Norge. Endringen i eiendomsforholdene førte til at antallet selveiende bønder avtok, mens det ble flere leilendingsbønder. Trelleholdet var avviklet, men det fantes ganske sikkert en fattig underklasse.
På gårdene endret byggeskikken seg. Det ble slutt på å ha folk og husdyr under samme tak. Etter hvert fikk gårdstunene mange hus med hvert sitt bruksformål. På 1000–1100-tallet ble lafteteknikken tatt i bruk. Husene hadde fortsatt åpne ildsteder helt frem til 1700-tallet.
Nye vekster ble dyrket i middelalderen: Hvete, kvann, kål, neper, erter og epler. Det ble vanlig å så blandkorn (bygg og havre sammen) for å få en sikrere avling. Landsdelslovene satte regler for hvordan gårdene skulle drives, mest for at leilendinger ikke skulle pine ut jorden.
Dette ble videreført i landsloven fra 1274. Gårdene skulle ha så stor besetning at åkeren fikk nok gjødsel. ¼ av jorden skulle til enhver tid ligge brakk for å hvile.
Utenom jord- og husdyrbruket skaffet bønder i Asker og Bærum seg inntekter ved produksjon av salt og kalk. Gårdskverner ved elver og bekker må vi regne med ble bygd i middelalderen, men først fra 1694 har vi samlet oversikt over antallet. Da var det 24 i Asker og 25 i Bærum.
Svartedauden nådde Østlandet høsten 1349, og i årene som fulgte kom det flere epidemier. Dette hadde dramatiske konsekvenser for samfunnet. Av 317 gårdsbruk i Asker og Bærum ble 210 (66 %) liggende øde.
Folketallet gikk neppe ned fullt så mye, for de beste gårdene var i bruk, men en befolkning på anslagsvis 2000 mennesker kan ha blitt redusert til 800–900. Først et par hundre år senere tok folketallet igjen til å stige, og det tok 350 år før det var like mange innbyggere som før svartedauden.
1600- og 1700-tallet
På 1660-tallet måtte staten selge en stor del av sitt jordegods for å dekke statsgjelden. Det meste ble solgt til borgere og embetsmenn, men de fleste solgte etter noen tiår videre til leilendingene som drev gårdene. I løpet av 1700-tallet var de aller fleste jordbrukere blitt selveiere.
Folketallet fortsatte å vokse, og snart var det ikke lenger et gårdsbruk til hver familie. Fra 1671 og hundre år fremover satte dessuten lovgivningen sterke begrensninger i adgangen til å dele gårdene i flere bruk.
Utdypende artikkel: Husmannsvesenet i Bærum
Mange yngre gårdbrukersønner måtte etablere seg som husmenn eller strandsittere på en liten plass som hørte til gården.
Husmannsfolkene ble viktig og billig arbeidskraft på gårdene der plassene lå. De første husmannsplassene er registrert i første halvdel av 1600-tallet, og antallet vokste raskt.
I 1711 var det ca. 150 husmannsfamilier i Asker og Bærum. Hundre år senere var tallet fordoblet, og det var like mange husmannsplasser som gårdsbruk med 5–6 plasser på noen av de større gårdene. De opprinnelige slektsbåndene mellom gårdbrukere og husmenn var borte, og husmannsfolket var bygdenes underklasse.
1800-tallet
Helt til første halvdel av 1800-tallet var landbruket fortsatt innrettet på naturalhushold, dvs. selv å produsere det gårdens folk trengte.
Korn, ku og sau var de viktigste produktene. Høyet ble høstet på natureng som ga liten avling. Løv fra alm og ask var en viktig del av fôret. I første halvdel av 1800-tallet ble potetdyrkingen betydelig, og høy ble etter hvert dyrket i skifte med korn og potet.
Fra 1860-årene kom en stor omlegging i Asker og Bærums jordbruk. I løpet av et par tiår ble salgsjordbruket viktigere enn selvforsyningen. Samtidig ble nye redskaper og metoder innført, slåmaskinen er et godt eksempel. Landbruksutstilling og fesjå i Lundhagen på Sem i 1867 ga bøndene i de to bygdene inspirasjon til omstilling.
I 1883 satte Thomas Jensen på Hofstad i Asker i gang med dyrking av agurker på jordet, ikke bare som hagevekst. I årene som fulgte ble grønnsaker, frukt, bær og blomster en viktig salgsartikkel til Kristianiamarkedet.
Utviklingen startet på de større gårdene, men snart ble det tatt opp på en rekke småbruk, mange av dem tidligere husmannsplasser, med gartneridrift som eneste produksjon. Den arbeidsintensive virksomheten gjorde det mulig å leve av et ganske lite jordareal.
Typisk for dette var Vollenområdet. Skipper Petter Andersen på Linlandet brakte bringebærsorten som fikk navnet «Asker», hit til landet i 1880-årene.
1900-tallet
I 1929 var Asker den bygda i Norge som dyrket overlegent mest bringebær og var nr. 2 på jordbær, etter Lier.
Johs. Faale på Ballerud i Bærum var en foregangsmann innen grønnsakdyrking. I 1900 hadde han grønnsaker på 70 dekar, i 1930 over 200. Drivbenker og etter hvert drivhus tøyde vekstsesongen på små og store bruk.
Jordbrukstellingen 1907 viser tidenes største jordbruksareal i begge bygder, 40 000 dekar i Bærum og 27 000 i Asker.
Fra da av har arealet gått stadig tilbake på grunn av utbygging og jord som ligger brakk. Men gartneri og hagebruk fortsatte å vokse, for Bærums del til 1930, i Asker til 1950.
Deretter har økende import og sviktende tilgang på arbeidskraft ført til betydelig tilbakegang. De fleste gjenværende gartneriene dyrker blomster i store veksthus. I 1999 var jordbruksarealene 16 000 dekar i Bærum og 10 000 dekar i Asker. Nå dominerte igjen produksjon av korn og fôr, som la beslag på over 90 % av arealet.
I Asker var det 520 storfe i 2006, av dem bare 134 melkekyr, mens storfebruket var nesten borte i Bærum.
|
Jordbruk i Asker og Bærum er basert på en artikkel publisert i Budstikkas AB-leksikon.no og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |