Kaarbøgården (Harstad)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kaarbøgården 1880 med den gamle hovedbygningen til venstre. Den ble revet og flyttet til Fjelldal i Tjeldsund kommune. Bygningen til høyre ble oppført av Wilhelm Kaarbø.
Kaarbøgården ca.1920 med kårboligen (Bestemorstua) til venstre og hovedbygningen slik den ble etter at Rikard Kaarbø bygde på farsgården.
Foto: Sør-Troms museum.
Kaarbøgården på 1950-tallet. (Se bildeforklaring i teksten)
Foto: Sør-Troms museum.
Tunet på Kaarbøgården i 1989 med husets hovedinngang til høyre, «Kårboligen» til venstre og stabburet i bakgrunnen,
Foto: John H. Berthung/Sør-Troms museum.
Kaarbøgården 2011.
Foto: Gunnar Reppen.
Fil:Bildenavn.jpg
Bildetekst kommer her.
Foto: Sør-Troms museum.

Kaarbøgården – eller Øvre Harstad som var det gamle navnet – tilhørte Trondenes kirke fra middelalderen av. Først i 1838 fikk brukeren kongeskjøte på gården. Det er denne gården som har gitt byen Harstad sitt navn.
Se også artikkelen om Wilhelm Kaarbø som gården er oppkalt etter.

Gårdens historie

I 1649 ble Jens Pedersen Hind ansatt som sorenskriver i Senjen. Han overtok Øvre Harstad som sete fordi den tidligere forpakteren der ikke hadde betalt sine skatter på flere år. I sine siste embetsår fikk Hind en dansk fullmektig på sitt kontor, Povel Hansen Egede (1648-1706.) Egede ble gift med datteren i huset, Kirsten Hind, og fikk sorenskriverstillingen da Jens Hind døde. Egede var prestesønn fra Vester-Egede på Sjælland. Foruten embetet overtok Egede alle fire svigerfarens gårder (Nedre og Øvre Harstad, en gård på Gangsås og en på Kjøtta) og rettigheter, og han bodde på Harstad til sin død. Han drev også jektebruk med to fartøyer, men henholdsvis sju og ni mann. Han utrustet også fiskebåter mot pant i fangsten.

Brannen som endret alt

I 1695 oppsto det en totalt ødeleggende brann i Øvre Harstad, der all bebyggelse unntatt et stabbur, brant opp. Det sto på det som ennå kalles Stabburshaugen.
Brannen skal ha vært påsatt av en ung nabo som het Povel Juel. (Han skrev seg inn i norgeshistorien på grunn av sitt eventyrlige liv etter at han forlot Harstad.)
Etter brannen sto Egede-familien på bar bakke også økonomisk, og enka satt igjen i fattigdom med fem barn (deriblant den kjente misjonæren Hans Egede).
Etter Povel Hansen Egedes død ble den store embetsgården oppløst, men enka fikk beholde de to Harstad-gårdene, men nå som vanlig leilending og forvalter. Da hun tok kår i 1713 ble Nedre- og Øvre Harstad skilt, og enkens bror, Peder Kind, overtok Øvre Harstad. I 1735 overtok klokker Erik Normann øvre Harstad. Han drev en tid de to Harstad-gårdene sammen, men overlot øvre Harstad til sønnen Søren Normann (1721-1783).

I 1804 bygslet Sørens sønnesønn, Henrik Normann (1762-1840), gården, og ble i 1838 den første selveieren på Øvre Harstad. Han var ugift og solgte gården i [[1839]] til Mikal Fredrik Kildal (f. 1806). Han var sønn av prost Kildal d.m.(1796-1826) på Trondenes. I 1841 flyttet han med familien til Vågan og solgte gården til Wilhelm Olsen Kaarbø.

Storgård uten sjøtomt

I 1863, etter at Wilhelm Kaarbø overtok gården, besto den av ca. 48 mål åker 226 mål eng. Innmarka strakk seg innover mot Heggen og Harstadskaret. Derfra fortsatte utmarka opp til fjellet. I 1875 hadde gården seks hester, 35 kyr og ungfe og 34 sauer. folket på gården var fordelt med 35 husbondsfolk, to fosterbarn, 11 tjenestefolk, 27 husmannsfolk og 35 arbeidsfolk.

Men gården hadde ikke strandtomt, bare hevd på naust og sjøhus på klokkereiendommen. I 1874 fikk gården full eiendomsrett til den ytterste delen av det såkalte «Klubbskjæret» ved Harstadsjøen (som var navnet på strandstedet). Og her var det Wilhelms sønn Rikard Kaarbø kunne bygge den første dampskipskaien i Nord-Norge i 1888.

Inntil 1950-tallet var Kaarbøgården den eneste av de eldste gården i Trondenes som aldri hadde vært delt, og den bebygde gårdsgrunnen lå omtrent på samme sted som den hadde ligget gjennom flere hundre år. Da Harstad ble egen kommune i 1904, ble ca. 15% av gårdens eiendom liggende i den nye kommunen, deriblant hovedhuset, resten i Trondenes. Da gårdsdriften opphørte i 1952, ble det etter hvert utparsellert tomter på eiendommen.

Situasjonen i dag (2019) er at hovedtunet og bygningene der er utskilt som egen eiendom og resten, derav utmarksområdene er ivaretatt av et familieeid aksjeselskap.

Forklaring til bildet fra 1950-årene

Hovedhuset: Bygningen består av tre deler. Eldste del er oppført ca. 1880 og var et tilbygg til den eldste hovedbygningen (ukjent byggeår). Denne stua ligger mot nordøst. Deretter kommer spisestua-fløyen (mot nord). Den ble oppført til Rikard og Anna Elisabeth Kaarbøs sølvbryllup i 1900. I 1920 ble den gamle hovedbygningen revet og ny fløy oppført (slik det vises på bildet)
Fjøset: Oppført i 1895 og revet tidlig eller midt på 1950-tallet.
Grisehuset: Det er ukjent når det ble bygd eller revet. Men Rikard Kaarbø sier i sine notater at han oppførte fjøs i 1878. «I 1878 oppførte jeg en ny Fjøsbygning med Vandledning og en ny Vedsjaa som ialt kostede ca 3300 kr». (Dette kan ha vært denne bygningen?) I 1885 skriver Rikard Kaarbø: «Bagstebygningen og Hovedbygningen bordklædt og malet». Bagstebygningen kan være der «Mindre bolighus» nå ligger, eller det kan være den lille bygningen som vi ser ved siden av grisehuset (med høy pipe). Men kanskje dette heller er en smie?
Stabburet: Oppført i 1890 etter at det gamle stabburet brant. Er ennå i bruk (men ikke til stabbur).
Mindre bolighus: Torfinn Kaarbø bygde sannsynligvis huset her på 1960-tallet.
Kårbolig/Bestemorstua: Ble bygd som kårbolig for Rikard Kaarbøs mor, Martine Mikaline, f. Kildal. Hun ble enke i 1876. I 1886 solgte Rikard Kaarbø den gamle hovedbygningen som sto på dette stedet for 600 kroner. Han sier at denne bygningen da var ca 50 år. Han oppførte så den nye Kårboligen. Den er fremdeles bolig (2019). Senere har boligen hatt navnet «Hurperud» og «Guristua».
Bårstue: Byggeår er ukjent. Ble benyttet som bolig for gårdsbestyreren. Revet på 1960-tallet og satt opp i Jørns gate 30 A av Anna og Henry Løkken. Grunnmuren er ennå synlig.
Habalatigården: Haakon Rønning (som kjøpte huset i 1945) sier i sin bok at byggeåret er ukjent, men mener at det var hus her før 1850, og at en nåværende bygning ble oppført av Rikard Kaarbø. Han solgte gården til redaktør Peter Oluf Klinge i 1895 for 400 kroner. Etter Klinges død i 1904 (han var ugift), ble huset (med tilleggsbygninger) tatt til militært formål og gikk under betegnelsen «Øvre kaserne». Under krigen rekvirerte tyskerne huset og brukte det til sambandsstasjon og hadde 10-12 mann boende der. Navnet «Habalitagården» som har blitt hengende ved huset, skriver seg fra en finlender som leide det ca. 1890. Han var såkalt «kudoktor», som helbredet både dyr og mennesker.

Minner fra Harstadgården

Skrevet av Valdis Frisvold (f. 1882) i Harstad Tidende 21. desember 1940:

«Vi var en stor barneflokk der oppe på Harstadgården i Trondenes. Og noen by Harstad var det ikke den gangen. Det var dampskibsanløpssted — bl. a. for hurtigruten (da den kom) og alle kystbåtene — med handelsmenn, bakere og håndverkere, med aptok og Hotell Nordstjernen — slik som det den dag i dag ser ut på så mange dampskibsanløpssteder i Nord-Norge. Det som skilte Harstad fra de andre dampskibsstedene var at min far hadde bygget den første kai for kystbåtene nordenfor Trondheim, og hadde acetylenbelysning på kai og kontorer. Jeg har nevnt alt dette for å vise at min barndoms inntrykk og erindringer på mange måter kan gis en viss almengyldighet for den centrale del av Nord-Norge. Derfor er det da heller ikke noe rart ved dem — folk i Nord-Norge lever, føler og tenker til daglig bruk og til fest slik som folk i andre deler av landet.

4 uker før jul var solen blitt borte. Men noen deprimerende innflydelse på juleforberedelsene hadde dette så visst ikke. Den mer enn nøkterne levemåte resten av året blev i julehelgen avløst av en overdådighet som krevet meget omfattende forberedelser. Foruten folkene til gårdsdriften spiste også en stor del av folkene ved dampskibsekspedisjonen og ved min fars omfattende virksomheter for øvrig «på gården». Så smått og stort iberegnet var det nok henimot 30 mennesker som skulde skaffes festmåltider hver dag julehelgen igjennem.
(...)
Gavehaugen under juletreet — for det meste var det meget enkle småting — i høi grad selvlaget og hjemmelaget. Jeg husker at en av brødrene mine en julekveld kom med ikke mindre enn 55 pakker — alt ting som han hadde laget selv. Men så var det bøkene. Årets julelitteratur som jo ikke var så overveldende den gangen som nu for tiden — blev kjøpt og fordelt til den store familien. Det er kanskje derfra jeg har fått min store leselyst, som har holdt sig gjennem alle årene.

Sammen med årsforsyningen av kolonialvarer -— som kom om høsten fra Bergen — var også kommet epler og nøtter, fikener og rosiner og annen juleknask. Og det skulde ikke lite til: fra og med julaften til og med trettendagen skulde alle — ute og inne — ha sin daglige rundelige tilmålte porsjon, avpasset for øvrig — både kvalitativt og kvantitativt — efter dagens grad og verdighet. Det var et tillitshverv av de store å bli betrodd utporsjoneringen av juleknasken.
(...)
Mitt hovedinntrykk av julen hjemme er derfor en duft av ro og søndagsstemning over hele det urolige hus — med familiens mange medlemmer begravet i hver sin stol rundt om i stuene med en bok eller et julehefte — også husjomfruen da — dirigerende sine hjelpesker på kjøkken og stabbur. Ja — og så juledagsgudstjenesten i gamle Trondenes kirke! Når det ikke var for koldt, fikk vi kjøre til kirken juledag. Den store, hvite iskolde stenkirken blev det lyseste jeg visste i mørketiden. Langs alle benkeradene var det stearinlys i små huller — og aldri siden har jeg sett et lyshav som kommer op mot det som slo mig imøte når jeg juledagsmorgen trådte inn i min barndoms kirke. Aldri har jeg sett en så stor og praktfull kirke eller forresten. — Og hullene for lysene står der enda — jeg stikker fingeren i dem hver gang jeg er i Trondenes kirke.

Hvad jeg savner mest ved julen idag? Jeg biller mig inn at alle mennesker helst vil ha julen akkurat slik som den står for ens bevissthet fra barndommen av. Derfor har jeg prøvet å ta med mig mest mulig fra da —fremfor alt kanskje at alt skal være ferdig i god tid på forhånd. Ialfall fra det øieblikk høitiden ringes inn julekvelden skal det være høitidsstillhet og høitidsfred. — En ny juleglede har jeg oplevet: at de kommer hjem de barna som er ute. Det er kanskje ingen ting ved julen jeg savner mer enn når ingen av mine som er borte, kan komme hjem til far og mor til jul.»

Eierforhold i nyere tid

Da Rikard Kaarbø døde 1901, ble enka, Anna Elisabeth Kaarbø sittende med gården til hun døde i 1919. Da kjøpte sønnen Reidar Kaarbø den inntil tyskerne okkuperte den. Etter krigen kjøpte Agnar Kaarbø og kona Helga den og hadde den til Helga døde i 1965. Da overtok sønnen Erik Kaarbø og kona Gunvor Kaarbø. I 1989 kjøpte Kjetil Høvde og kona Berit Knatterud Høvde gården.

Kilder

  • Lysaker, Trygve: Trondenes Bygdebok.
  • Schmidt, Olaus: Den yngre Darre-slekt - Agnatlinjen Darre-Kaarbø. Aktietrykkeriet i Trondhjem
  • Steinnes, Kristian: Ved egne krefter. Harstad 2003
  • Reppen, Gunnar: Harstadhistorien fra nød til velstand. 2018.
  • Bjørkenes, Bergljot og Margareth Jensen: Folk og slekt i Gamle Trondenes
  • Rønning, Haakon: Min barndoms by Harstad Tidende, 1988. ISBN 8299180104
  • Rønning, Haakon: De som bygde byen - Mennesker jeg husker og kjente (1990)
  • Lokalhistoriewiki.no (Harstadleksikonet).
  • Samtale med Kjetil Høvde, Harstad.
  • Frisvold, Valdis: «Jul nordpå» - Harstad Tidende 21. desember 1940.
  • Karlsen, Malvin: En by blir til. Harstad 2010