Kenya
Kenya er en republikk i Øst-Afrika. Landet var en britisk koloni fram til det fikk indre selvstyre i 1963 og uavhengighet i 1964. Det neste halve århundret var landet prega av politisk uro, og det gryende demokratiet ble erstatta av et ettpartisystem og brutal undertrykkelse av opposisjonen. På 2000-tallet har landet igjen gått i demokratisk retning, og på tross av flere tilbakeslag har det ført til bedringer både sosialt og økonomisk.
Geografi
Landet ligger i Riftdalen, som strekker seg fra Afar-regionen i Etiopia til Mosambik. Flere av Afrikas høyeste fjell ligger langs denne dalen; Kenyas høyeste punkt er toppen på Mount Kenya på 5199 moh. Landarealet er på rett i underkant av 570 000 kvadratkilometer. Kenya har en forholdsvis kort kystlinje, men har etablert en økonomisk sone 200 nautiske mil ut i Det indiske hav. Med unntak av en gråsone ved grensa til Somalia er denne stort sett internasjonalt anerkjent.
Klimaet er tropisk langs kysten, der det er regntid vår og høst. I innlandet er det mer variert klima, og temperaturen kan bli lav i høyfjellet. Rundt Mount Kenya er regnet særlig intensivt, og man finner regnskoger med et svært rikt dyreliv. I nord og nordøst er det et tørrere klima, som noen steder går mot halvørken eller ørkenaktig landskap.
Hovedstad
Hovedstaden heter Nairobi og dette er også landets største by med rundt 4,5 millioner innbyggere, mens hele det urbane utgjør rundt 10 millioner innbyggere. Byen ligger 1800 moh og ble grunnlagt av de britiske kolonimyndighetene i 1899 som et depot under byggingen av jernbanelinjen mellom havnebyen Mombasa og Kampala i dagens Uganda.
Den høye beliggenheten gir byen et såkalt subtropisk høylandsklima, hvor den varmeste og mest solrike perioden er fra desember til mars med temperaturer midt på 20-tallet om dagen, men lavere om natten.
Navnet kommer et uttrykk på masaai-språket som betyr «kjølig vann».
Befolkning, språk og religion
Det bo nær 45 millioner mennesker i Kenya, med en tetthet på omkring 78,8 innbyggere per kvadratkilometer. Flertallet tilhører ulike bantufolk. De største etniske gruppene er kikuyuene (omkr. 22 %), så lukyaene (omkr. 14 %), luoene (omkr. 13 %), kalenjiene (omkr. 12 %) og kambaene (omkr. 11 %).
Det er to ofisielle språk i landet. Swahili regnes som det nasjonale språket, mens engelsk har status som offisielt språk. I sentrale, sørøstlige og vestlige deler av landet tales særlig bantuspråk, i vest og nordvest nilotiske språk og i nordøst kusjittiske språk.
Omkring 85 prosent av befolkninga er kristne, hvorav nær halvparten protestanter, rundt en fjerdedel katolikker og 12 prosent andre kristne trossamfunn, særlig pinsemenigheter. Rundt 11 prosent er muslimer, med sunni som dominerende retning. En mindre del av befolkninga bekjenner seg til tradisjonelle afrikanske religioner.
Historie
Noen av de eldste menneskelige levningene er funnet i Kenya. Landets skriftlige historie begynner ikke før i kolonitida, men alt tyder på at dagens folkegrupper innvandra i puljer fra første årtusen f.Kr. Før koloniseringa kan man ikke snakke om Kenya som en enhet; samfunnet var organisert på landsbynivå, der de enkelte etniske grupper hadde et visst internt samhold. Før koloniseringa hadde masaiene opparbeida en sentral posisjon, men etter flere innbyrdes kriger ble de svekka, og særlig kikuyuere og kalinjinere benytte muligheten til å ekspandere. Det er i dag trolig færre enn 850 000 masaier i Kenya og snaut 1,3 millioner på verdensbasis.
Langs kysten ble det tidlig drevet handel med arabiske områder. Portugiserne forsøkte å etablere seg i området, men ble fordrevet. Det var særlig det osmanske riket som bidro til dette. Oman ble en sterk aktør, og kontrollerte blant annet byene Mombasa og Lamu i lange perioder.
Den britiske interessen for området kom mot slutten av 1800-tallet. På Berlinkonferansen i 1884 delte kolonimaktene Afrika mellom seg, og Storbritannia oppretta et østafrikansk protektorat. Kolonien Kenya ble formelt oppretta så sent som i 1920. Under britisk styre ble flere folkegrupper fordrevet av europeiske nybyggere, noe som førte til store konflikter. Mest kjent er Mau Mau-opprøret 1952–1956, da britene internerte mange kenyanere i regelrette konsentrasjonsleire. En av lederne for opprøret, Jomo Kenyatta, ble senere Kenyas første president.
Da Kenya ble selvstyrt i 1963 og selvstendig i 1964 ble det innført et flerpartisystem. I realiteten hadde Kenya African National Union (KANU) nær fullstendig kontroll. Både Kenyatta, som styrte til 1978, og hans etterfølger Daniel Arap Moi]] som styrte 1978–2002, førte landet i retning av en ettpartistat. I 1969 ble det største opposisjonspartiet, Kenya People's Union (KPU) forbudt. Lederen der, Oginga Odinga, var i likhet med Kenyatta en veteran fra Mau Mau-opprøret, og var landets første visepresident, men han kom raskt i opposisjon til Kenyatta. I 1982 ble det erklært av landet var en ettpartistat; på det tidspunktet var også all opposisjonsvirksomhet rydda av veien. Den direkte foranledningen til erklæringa var et mislykka militærkupp som ga Moi mulighet til å endre grunnloven og slå hardt ned på alle opposisjonell virksomhet.
En kombinasjon av press om demokratisering fra vestlige bistandsytere og økte indre uroligheter førte til at grunnloven igjen ble endra i 1991. Det ble da igjen innført et flerpartisystem, men KANU hadde som statsbærende parti så store fordeler, og opposisjonen var så fragmentert, at det først var i 2002 at KANU tapte valget for en samlende opposisjonskandidat. Moi sto da ikke til gjenvalg, ettersom han hadde nådd det maksimale antallet tillate omvalg; KANUs presidentkandidat var Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta. Vinneren ble National Rainbow Coalition med Mwai Kibaki som presidentkandidat. Ved valget i 2007 var det store opptøyer, flere hundre drepte og opptil en kvart million mennesker som ble drevet på flukt. Årsaken var strid om valgresultatet; Kibaki erklærte seg som vinner, og tilhengere av opposisjonskandidaten Raila Odinga mente at han egentlig vant valget. Senere valg har blitt gjennomført på en roligere måte, om enn med en del sammenstøt. I 2017 vant Uhuru Kenyatta med knapp margin; det ble en del uroligheter, men ikke på langt nær så ille som i 2007.
Etter at Kenya intervenerte i Somalia i 2011 har landet blitt ramma av en rekke terrorangrep. Ved siden av dødsfallene og de materielle skadene, har dette også fått en økonomisk virkning gjennom synkende turisttall. Turismen er en viktig inntektskilde, ved siden av eksport av jordbruksprodukter som kaffe, te, grønnsaker og blomster. I senere år har oljeforekomster i Turkana blitt utvunnet, og det ventes at dette vil styrke landets økonomi på sikt.
Kultur og kunnskap
Kenya har åtteårig grunnskole som er gratis for alle, men videregående utdanning er ikke gratis. Dette fører til at en betydelig andel av befolkninga kun har grunnskoleutdanning. Samtidig regnes noen av universitetene i landet med blant de beste i Øst-Afrika; tilbudet finnes, men det er ikke åpent for størstedelen av befolkninga.
Kulturlivet er mangfoldig, noe som reflekterer de mange ulike folkegruppene. Langs kysten ser man også tydelig spor av den langvarige kontakten med den arabiske verden.
Norge og Kenya
Kenyas ambassadør til Stockholm er sideakkreditert til Norge. Norge har ambassade i Nairobi.
Det har vært en del norsk misjonsvirksomhet i Kenya, men få nordmenn har bosatt seg der som nybyggere. Blant disse er Jacob Matheson, som etablerte en kaffefarm der i 1939, og som deltok i kampene under Mau Mau-opprøret. Han ble belønnet med en britisk utmerkelse for dette.
Fram til 1990 hadde Norge omfattende bistandsprosjekter i Kenya. Det året ble det et diplomatisk brudd, og aktiviteten ble sterkt begrensa. I 1980-åra levde opposisjonspolitikeren Koigi wa Wamwere i eksil i Norge, og da han ble kidnappa under et besøk i Uganda og ført til Kenya, reagerte norske myndigheter skarpt. De diplomatiske forbindelsene på ambassadørnivå ble gjenoppretta i 1997, og bistanden økte noe, men ikke opp til nivået den var på før 1990.
Flyplassen i Lokichogio helt nordøst i Kenya, bare 30 km fra grensen til Sør-Sudan, har i mange år vært et senter for bistandsarbeidet i den sørlige delen av Sudan. Særlig var aktiviteten høy under borgerkrigen i Sudan fra 1983 til 2005, og flere norske bistandsaktører som Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp hadde aktivitet og personale stasjonert her, også norske.
Per 2020 bodde det 2373 personer med kenyansk bakgrunn (innvandrere og norskfødte med kenyanske foreldre) i Norge. Blant dem finner vi artisten Stella Mwangi, og sanger og tidligere sprinter Sondre Mulongo Nystrøm.
Den kenyanske foreningen i Norge ble grunnlagt i 2010, og har sitt kontor i Oslo.
Litteratur og kilder
- Kenya i Store norske leksikon.
- Kenya på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Kjerland, Kirsten Alsaker. Nordmenn i det koloniale Kenya. Utg. Scandinavian Academic Press. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.