Kjøpstad
Kjøpstad var en av to betegnelser på byer i Norge. Ordet kommer fra norrønt kaupstaðr, som betyr 'handelssted'. Opprinnelig var det et ord som ble brukt om markedsplasser, handelssteder og byer, men fra senmiddelalderen av ble det brukt mer spesifikt om en by som hadde spesielle kjøpstadsprivilegier. Viktigst av disse var retten til å drive handel.
En kjøpstad kunne drive inn- og utførsel av alle lovlige varer, og det kunne drives handel i selve byen og i omlandet. Fram til 1662 var det vanlig at man fikk definert en cirkumferens på tre til fire mil rundt byen, der kjøpstaden hadde enerett på handel. Med de nye kjøpstadsprivilegiene av 1662 ble det ikke lenger satt noen generell definisjon på dette, og privilegiene ble gjerne gjeldende i selve byen og i et tilknytta landsokn som mer eller mindre omkransa byen. Den andre typen by, ladestedene, hadde lenge begrensninger i sin handelsrett, spesielt når det gjaldt innførsel. Først fra slutten av 1700-tallet fikk mange ladesteder utvida sine rettigheter, slik at forskjellen på kjøpstad og ladested først og fremst ble et spørsmål om størrelse.
Kjøpstedene var juridiske og politisk uavhengige av landdistriktene rundt dem. De hadde egne domstoler, og egne styringsorganer. Antallet kjøpsteder vokste gradvis. På midten av 1500-tallet var det bare seks av dem, mens omkring 1850 var det 34. Som oftest kom status som kjøpstad som følge av at byen hadde vokst seg stor nok til at dette var nødvendig og hensiktsmessig. Det finnes noen unntak fra denne regelen. Moss er et særtilfelle, som fikk status som kjøpstad på grunn av sin standhaftige motstand mot svenske under store nordiske krig. Og de tre nordnorske kjøpstedene Tromsø, Hammerfest og Vardø var på ingen måte store nok da de fikk status som kjøpsteder; de fikk det for å styrke utviklinga ved at man kunne lokke handelsborgere dit. Akershus skiller seg ut blant fylkene ved at man ikke hadde en eneste kjøpstad der, kun ladesteder. Dette hang sammen med dominansen til de store kjøpstedene Christiania og Drammen samt kjøpstedene i Smålenene.
Gjennom 1800-tallet mista kjøpstadsstatusen gradvis sin betydning. Dels fikk ladestedene nær sagt de samme privilegiene, og dels betydde økninga i antall kjøpsteder at det ble noe langt mindre eksklusivt over det. I enkelte områder ble kjøpstedene liggende så tett at de fikk svært små omland.
Kjøpstadene forble politisk uavhengige fram til 1952. I praksis betydde dette at de, helt siden valget til Riksforsamlinga 1814, fungerte som egne valgkretser utenom amtene, senere fylkene. Dette var en av få forskjeller som var igjen fra ladestedene, som inngikk i amtene/fylkene. Da Grunnloven ble endra i 1952 slik at fylkene ble de eneste valgkretsene i stortingsvalg, forsvant denne forskjellen. Betegnelsene kjøpstad og by gikk derfor ut av bruk - raskt i administrasjonen og noe saktere i dagligtalen - og ble erstatta av ordet by. Da man påbegynte en revisjon av kommunestrukturen i 1958 var det 44 byer som hadde fått status som kjøpstad. Begrepet brukes i dag kun i historisk sammenheng.