Kjeldearkiv:Minner fra Ljansbruket og brannen 1913

Minner fra Ljansbruket og brannen 1913

Vi skal stifte bekjentskap med herskapsgartner Johan August Nilson på Ljansgodset og noen av hans barn og barnebarn og deres opplevelser. Med kone og seks barn bodde han i gartnerboligen som ligger på Helleberget, en stue sydøst for de andre bygningene der det nå er en kafé. Marit Grepstad, et av barnebarna til Anna og August Nilson forteller:

Som den nest eldste av barnebarna vil jeg fortelle noen av mine første og tydeligste minner fra min tidligste barndom. Minnene knytter seg mest tydelig til besøk hos mormor og morfar på Ljan. Stranden under muren husker jeg godt. Vi gikk og plukket skjell i retning av paviljongen. Litt spente var vi på om de to store St. Bernhardshundene ved portnerboligen skulle dukke opp. Jeg husker også at vi hentet vann ved ”Olla” på det store jordet under hovedveien. Det var friskt, kaldt, klart og deilig vann! Av og til overnattet jeg på jenterommet og gikk en liten trapp opp fra kjøkkenet.

Morfar, en nevenyttig mann

Morfar tok meg med til drivhusene og viste meg at han dyrket både vindruer og ferskener og massevis av blomster. Siden viste han meg stallen med alle hestene som stod bundet i lang rekke i spiltauene. Om vinteren fikk vi sitte på sparken når han skulle ut for å se til fiskerusene sine i isen. Den sparken hadde han laget selv. Den hadde et kjempestort sete. Det forekommer meg at det var plass til 3 barn på det. Gudrun Verndal, hans svigerdatter fikk en spark han hadde laget ca. 1936. Morfar var veldig flink til å lage alt mulig. Han halvsålte sine 6 barns sko og støvler, og han laget ski til dem alle sammen. Jeg husker fiskekjelken med styrestang laget av morfar. Den fikk jeg låne i oppveksten mot å sette den pent på plass etterpå! Fra 1928 bodde morfar på ”Borg” i Skogholtveien 21 og jeg bodde da i Ringshusveien 1. Etter at han hadde flyttet til ”Borg” bygget han et større lasteplan til bilen sin. En gang de hadde selskap fikk han gjestene til å løfte lasteplanet opp på plass på bilen. Det var så tungt at bilen steilet. Da klødde han seg i hodet og måtte begynne på nytt. Jeg husker også robåten til morfar. Det var en lang, smal båt, og han kalte den ”Ormen Lange”. Mors lærer, Holtskog, var ofte med ham og de to fisket fra den. Morfar var glad i sang og musikk og kjøpte orgel. Alle barna hadde tilbud om musikkundervisning på musikk-konservatoriet i Oslo i sin tid. Jentene på orgel, for onkel Victor tror jeg det var fiolin og onkel Oskar fløyte. Har aldri hørt om onkel Trygve trakterte noe instrument. Tror det var mest sport med ham. Husker han fortalte at han hadde stått på skøyter tvers over fjorden til Nesodden. På tilbakeveien måtte han hoppe over en råk. Tror onkel Trygve var den mest uvørne i søskenflokken. Sønnene tok etternavnet Verndal. (For egen regning må jeg få tilføye at Trygve ble gartner som sin far. Han anla vår have og haven til sitt barnebarn Berit Heiberg med stor kjærlighet til planter og busker. Han var en ener i sitt yrke, en fantastisk mann.)

Mormor stod på for fullt

Da Anna og August giftet seg i 1894, fikk de en damaskduk med 12 servietter av Ingiers. Fruen på Ljansgodset hadde selv brodert deres monogram på både duk og servietter. Når jeg tenker på mormor og hennes tid på Ljan, så har hun stått på for fullt! Hun satte 6 barn til verden og passet dem her i strandkanten, og selv kunne hun ikke svømme. Jeg husker hun sa. ”Jeg skulle gjerne betale 100,- kroner for å lære å svømme!” 100 kroner var mange penger den gangen. Men hvordan skulle hun få tid til å lære å svømme om sommeren med mann, 6 barn og to gartnergutter i kosten. Så vidt jeg husker var vår svenskfødte morfar vant med 2 varme måltider daglig og med vedkomfyr i sommervarmen ble det travelt og hett! Det skulle mye brødbaking til for mormor i tiden på Ljan. Jeg husker de store, gode brødene hun bakte. Det fortelles om onkel Trygve at han fortalte sin lærerinne, fru Hauge (Jens Christian Hauges mor), at han bare kunne få 2 brødskiver med til skolemat fordi det er så mange barn hos oss. Lærerinnen kom hjem til mormor og forhørte seg. Mormor kunne berolige henne med at grunnen til Trygves få skiver, var at Trygve ikke kom rett hjem fra skolen hvis han fikk flere brødskiver med seg. Da dro han med kamerater!

Som et småbruk

Jeg husker det var en uthusbygning før vi kom frem til selve gartnerboligen. Der hadde de husdyr: Ku, gris og høner. Kua het Dokka og kom fra Veberg i Sande – mormors barndomshjem. Gartnerfamilien hadde det godt. Melk av kua, egg fra hønene, griseslakt til jul, fisk fra fjorden og alt de trengte av frukt og grønnsaker. Morfar var vokst opp ved Østersjøen og vant til å fiske fra han var guttunge. Han var veldig glad i å bade og svømme. Han fløt som en kork og la armene under nakken.

Gartnerdatteren forteller

En råkald vinternatt 22. – 23. januar 1913 brant selve våningshuset på Ljansgodset – eller Stubljan som det også kalles – ned til grunnen. 65 år etterpå hadde Nordstrand Østre Aker Blad et intervju med Hilma Holter, datter av gartneren på Ljansbruket, August Nilson. Her er litt av intervjuet fra 1978: - Og De, fru Hilma Holter, opplevde altså livet på Ljansgodset før den katastrofale brann-natten? Vi sitter i en av de vakre, hyggelige salongene i det usedvanlig trivelige og koselige Aldershjemmet på Bekkelaget, sammen med den ungdommelige 83-årige Hilma Holter med en fantastisk hukommelse. - Ja jeg gjorde det. Min far, August Nilson, kom fra Sverige og ble overgartner der ute i 1892, en stilling han hadde til 1923. Jeg var den eldste av seks barn, og er den eneste gjenlevende. I 1912 arbeidet jeg et halvt års tid i huset. Den usedvanlig vakre fru Johanne Ingier, født Fuhr, drev Ljansgodset den gang, hun var blitt alene i 1900. Ryktet om hennes skjønnhet gikk langt utenfor landets grenser, det ble – kanskje litt spøkefullt – sagt at mange turister visste bare to ting om Norge: Midnattssolen og den vakre Johanne Ingier. Selv var jeg jo veldig spent på å se alt det praktfulle huset hadde. Med stort og smått var det i alt 32 rom. Den store inngangshallen gikk gjennom to etasjer, der hang maleriene av de tidligere eierne. I den store dansesalen, med innfelte veggmalerier og antikke glasslysekroner, og utstyret i hvitt, gull og rød silkedamask, ble en satt tilbake til det store liv i for lengst svunne tider. Og gjennom de fire brede vinduene med brokadegardiner hadde man et praktfullt skue utover fjorden.

Porselensværelset

Mest kjent er kanskje allikevel ”Porselensværelset” med sin eventyrlig vakre samling av utsøkt fajanse, glass, porselen og krystall. På pokalene og glassruter fra Fladeby kunne man finne navnene fra kjente familier i hovedstaden gjennom flere hundre år. - Var det meget liv på godset? - Om sommeren var det et stort innrykk av gjester, og det førte med seg at vi var langt flere som arbeidet på godset. I huset var vi åtte piker som tok oss av husarbeidet. Både i gartneriet og stallen trengte de flere folk, ofte var det ungdommer som fikk sommerjobb. Konene der ute måtte ta seg av vasken, så alt i alt ble det liv og røre. Blomstene skulle stelles og tas inn i huset, frukttrær og bærbusker høstes. Vi var selvforsynt – bare om høsten ble blomster sendt inn til Eitzen. Sydfrukter som fersken og vindruer fikk vi forresten fra drivhusene. - Når sommeren var slutt, stilnet altså livet av? - Da dro fru Ingier og den danske selskapsdamen, frøken de Bornemann inn til fru Ingiers leilighet i Meltzers gate i Oslo. Der bodde de ellers i året, bortsett fra julen. Da kom de på ny til Ljan, og julen ble feiret med mange gjester.

Kongelig besøk

- Kong Oscar II, daværende kronprins Gustaf og enkedronning Josephine var gjester på Ljansgodset. Opplevde De besøket? - Nei, det var før min tid. Men jeg hørte om besøket. De kongelige kom i båt til Ljansgodset, og la til ved den store kaien nede i Hvervenbukta. Om det ble gitt salutt fra saluttbatteriet med de fire bronsekanonene fra Akershus med Frederik IV’s kronede navnesiffer og årstallet 1713, vet jeg ikke. Det var dog en rød løper fra bryggen og opp gjennom den ene hassel-alléen til huset. - Hvordan var den vanlige adkomsten til Ljansgodset? - Det var å ta toget til Ljan. Der ble fru Ingier og hennes gjester hentet i vogner. I stallen hadde vi egne hester til det bruk, dessuten var det arbeidshester og to ponnier til fru Ingiers barnebarn. Innkjørselen til Ljansgodset gikk gjennom den lange, vakre lindealleen helt fra Fiskevollbukta. Vi andre gikk til bens til stasjonen, og siden vi nå er inne i konfirmasjonstiden, kan jeg nevne at da vi gikk for presten, måtte vi gå til Nordstrand kirke, det tok en time hver vei. Når vi snakker om kongelig besøk, husker jeg forresten at kong Haakon og dronning Maud ikke sjelden kom kjørende med hest og vogn utover Mosseveien og steg av i krysset ved Gamle Herregaardsvei. Derfra gikk de til fots mens vognen fulgte etter. Så vidt jeg husker var det i 1910 at jeg så dem her ute første gang.

Et trøstesløst syn

- Og nå, fru Holter, er vi kommet frem til selve brannen på Ljansgodset 22. – 23. januar 1913. Hvordan opplevde De den? - Jeg var i byen den natten, men kom til brannstedet neste morgen. Det var et uhyggelig, trøstesløst syn som møtte meg. Sterkest minnes jeg restene av de sotede pipene som strakte seg mot himmelen. Etter julefeiringen var fru Ingier dradd tilbake til byen igjen, og man holdt på å rydde opp i huset. Da det var meget streng kulde nettopp i disse dagene, ble det fyrt kraftig på pikeværelsene, og på et av disse rommene oppstod så pipebrann. Den spredte seg hurtig. Min far var en av de første som oppdaget brannen, og sammen med de andre gikk han i gang med å få ut mest mulig av innboet. Far var inne i spisestuen nesten til det brennende taket ramlet ned, og de andre utenfor ropte: - Nilson, nå må du komme ut!

En god del av maleriene ble reddet og brakt ut til Søndre Oppegård, men mange av de kostbare, uerstattelige kunstskattene i ”Porselensrommet” strøk dessverre med sammen med mye sølvtøy og verdifulle møbler. - Brannen er nå et minne fra en lengst svunnen tid. - I 1917 var jeg så heldig å komme til ”Kollen” i Ringshusveien 1 på Bekkelaget sammen med min mann. Her slo vi begge dype røtter, vi stortrivdes i de vakre omgivelsene her ute. Og stortrives gjør jeg fremdeles her i det nydelige aldershjemmet, slutter fru Hilma Holter vår samtale.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 96: Minner fra Ljansbruket og brannen 1913.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 369 den 15.02.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.