Kjeldearkiv:Reise med Ekebergbanen

Reise med Ekebergbanen

Jeg henter frem en frimodig ytring fra en guffen februarmorgen i 1954:

Det er sur, kald og våt morgen nederst i Rosendalsveien ved Ljabro. Jeg er akkurat så høyt oppe i veien at jeg kan se hele halen av de ”nye” menneskene på Midtåsen. Det er enda 6-7 minutter til kvart-over-trikken skal gå, men enda render de av sted alle menneskene i bakken av alle krefter. Det gjelder å være den første til sitteplassene. Det er sikkert hyggelige mennesker alle de der oppe på Midtåsen; men når de har greid å få fatt i de pene leilighetene sine, skulle jeg sannelig ønske de hadde greid å få fatt i en buss til byen også – for oss veteraner fra 20-årene på Ekebergbanen er det trangt nok fra før; og alle de nye fyller veldig opp – store svære mannfolk mange av dem. Der styrter de forbi meg, sklir over det glatte sneslapset nederst i svingen ved Ekebergveien, og forsvinner som lyn oppover. Jeg ser mange nye ”vaffel” skosåler.

Sardinsystemet

Der kommer trikken ramlende, masser av mennesker på stasjonen som presser på. Det er den nyeste vogntypen som ingen liker; av dem som er beregnet til sardinsystemet, bare få flest mulig inn med nesten ingen sitteplasser i forhold til antall personer. Nå gjelder det å presse på, ingen sjanse til sitteplass i dag når jeg er så sent ute, ikke sjanser til noe å holde seg fast i heller. Det er en vaklende tilværelse, jeg er ofte blitt stygt nedtrådt. Jo, alle de faste og gamle ansiktene fra Ljabro er der, både de jeg er på smilefot med, de på hilsefot, og alle de som bare glor.

Tryde, konduktør med humør

Der er Tryde også, sannelig er det ikke lenge siden jeg har sett ham. Det er kaldt og halvmørkt og temmelig vått, for sånne små damer som meg ikke så veldig behagelig akkurat der jeg står godt fastpresset med nesen inni en stor, våt frakkerygg. Der signaliserer Tryde – som den optimist han er – med klokken og vi legger i vei 3-4 meter; men nei, der kommer en ung mann i vill fart nedover så spruten står, 2 klemt fra Tryde, stopp igjen; men så kommer vi da av gårde. Der kommer Tryde, som alltid morgenfrisk og i beste form: ”De er jo vel forsynt De, alt i orden med Dem”, sier Tryde, alle smiler; en tannløs førsteklassing som skal til Holtet smiler lykkelig opp til ham. Alle barn elsker Tryde, han er det gøyaleste de vet; det synes alle de store også forresten. På Seter kommer alltid alle de på som er kommet for sent med ekstratrikken som gikk et par minutter foran oss. Det er nesten alltid de samme. Der er hun som alltid står med lukkede øyne. – Nå på morgenkvisten måtte det da kunne gå an å holde dem åpne. Det ser så ualminnelig lidelsesfullt ut, og det er kanskje nettopp hensikten. Det er så vidt hun greier å vise sesongbilletten til Tryde som klipper og hilser seg innover i vognen. Det er ingen som reiser seg for henne med de lukkede øyne i dag heller, men at hun gidder sånn bestandig……… Nå er vi ved Holtet alt, og nå er alle faste kommet på, unntatt den ene ved Sportsplassen som lar alle forutgående ekstravogner gå fra seg, og endelig skal være med vår overfylte vogn. På Holtet stikker først vognføreren hodet ut av det lille vinduet sitt forrest og prater litt med kontrolløren som bestandig står der – om vogna er i rute og sånn. Men så kjører vi målbevisst av gårde, stopper så vidt ved Sportsplassen og kommer oss opp til Jomfrubråten, ”Jomfru Bråten” roper Tryde, der er det forresten alltid noen som skal av, pussig nok. Stakkar, i dag står den lille, gamle herren som bestandig leser i små bøker også. == Flere observasjoner == Hun med øreringene står og henger ved siden av meg, sannelig kunne hun ikke vaske det ullskjerfet sitt snart, håret også forresten. Hun med den rare hatten flørter veldig med en ung mann, hun må da være mye eldre enn ham, men bruker øynene med virtuositet. Nå bærer det nedover mot Sjømannskolen, lovlig fort, synes nok de fleste. Ingen kappkjøring av syklister nå nei, bare forsiktige biler nedover. Byen er sur, grå frosttåke, det er så vidt jeg aner Kronprins Olav der den holder på å legge til kai. Akk ja, deilige, deilige København. Så, der er vi alt i Gamlebyen, kø av biler som alle prøver å smette foran oss. Der kom sannelig Frognertrikken seg inn i rekken foran også. Det går i skritt så å si, men det går da fremover med rykk og napp. Bare det nå ikke har vært noen kollisjon i Bispegaten så, for da kan vi like godt gi opp og ta bena fatt. Men nei, grønt lys og vi ramler i full fart under jernbanebroen ved Schweigaardsgate og kommer oss innover Grønland. Ved Grønlands torv er det sakte fart igjen, det er alltid noen svære biler som skal kjøre ut av torvet, naturligvis foran oss. Det hender at en politimann står i krysset ved Lakkegaten, men ikke i dag nei, vi får klare oss selv.

Sitteplass

Ved Vaterlands bro skal mange av, nesten alle vi stående får sitte unntatt alle de kjekke ungdommer som bare vil stå. Nå gjelder det. Siste innspurt så å si: å komme inn i Storgaten! Jeg har fått en plass forrest nå, og ser på alle de uforståelige røde og grønne lysene ved Gunerius. Men vognføreren er kyndig, han bremser, stopper, kjører og der er vi midt i raden i Storgaten. Ved Folketeateret yrer det av mennesker og biler og vogner, men merkelig nok, der svinger vi opp ved Kirkeristen og klokken er akkurat ¼ på i tårnet på Vår Frelser, nei Domkirken. Det er en ekstravogn foran oss; men vi penser og piner oss frem, og der svinger vi rundt Christian Kvart. Alle viser seg raske som de rutinerte reisende de er, og er ute av vognen som et lyn, Tryde rekker meg elskverdig hånden. Et par unge piker piler bort til en forfrossen blomstervogn for å spørre hva tulipanene koster, det er vel til aftenens syklubb, men de fleste er blåst bort på et halvt minutt. 12 minutter på, akkurat så vidt det holder til stemplingen i Rådhuset – så var vi så langt. Og neste gang – gjentar det samme seg.
Store-Lilla

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 37: Reise med Ekebergbanen.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 241 den 15.12.2004. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.