Kjeldearkiv:Roald Amundsen startet mot Sydpolen 19. oktober 1911

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Roald Amundsen startet mot Sydpolen 19. oktober 1911

19. oktober er det 100 år siden Roald Amundsen la i vei mot Sydpolen der de var fremme 14. desember, vi jubilerer for Norges berømte polfarer. Amundsen bodde i Svartskog utenfor Ingierstrand og var ofte å se på Ljan, så vi kan kanskje betrakte ham som vår sambygding?

Rolf W. Sanne hadde i oktober 1977 en artikkel i Nordstrand Østre Aker Blad som han kalte ”Landeveien på Nordstrand”. Her gjengir jeg en bit av hans artikkel. Av og til kunne det gå som en løpeild gjennom gutteflokken at ”han Amundsen” var i anmarsj og dermed stoppet leken. Roald Amundsen var vår fremfor noen annen. Bodde han ikke ved samme fjord som oss, hadde ikke Fram startet fra vår fjord og hadde ikke Amundsen badet i vårt klare fjordvann? Jo, han tilførte oss nordstrandsgutter mer enn noen annen. Så hadde vi jo også veien felles, og den måtte han altså benytte når han ville til og fra hjemmet sitt på Svartskog. Når han passerte oss, så kom sixpencene våre av som et skudd, og vi sto stramme og hilste på karen. Fikk et hyggelig kort smil igjen og borte var han. Ofte kom han ivrig passierende med sin bror, begge i grønne elegante burburrydresser og skinnende brune skaftestøvler. En og annen gang kunne de også ha en dogart i kjølvannet, men stort sett tok de turen til Oslo som ren trening og gikk. Vår nesegruse beundring for Amundsen holdt seg i alle år helt til han ble borte. Vi fulgte alle hans ekspedisjoner og forsøkte så godt vi kunne å ta imot ham når han sto på Grands balkong og tok imot folkets hyllest efter en slitsom tur. Vitsen om ham: ”Har du sett Amundsen siden han kom hjem
øyne blå og frakken grå og lua litt på skrå Hei hå.”
ble rene slageren blant oss guttene.

Liv Angel i Kongsveien 80 ble intervjuet om livet i gamle dager

Men du, fortell litt om dette luftskipet «Norge». Ja, da gikk jeg vel i syvende klasse, tror jeg. Det var en stor begivenhet. Ja så skulle vi få lov, skulle Bekkelaget skole få lov til å marsjere bort til Ekebergsletta. Vi hadde jo sett at de hadde satt opp dette tårnet, da vet du. Masten får vi kalle det. Det var dårlig vær og det blåste, og jeg var sterk så jeg fikk lov og bære fanen, og vi fikk lov å komme helt inntil luftskipet og stå og se på det. Var det masse mennesker? Ja, fullt opp av mennesker, men de kom jo ikke helt bort til Norge, men vi fikk lov å komme inntil for vi kom med denne fanen som skulle gjøre ære på Roald Amundsen. Der var også en av sognets eldste som jeg kan huske, det var Kattelaura som vi kalte henne. Hun bodde der hvor Bekkelagshallen er nå, i et lite hus, og hun hadde hull i døren for hun hadde så mange katter. Jeg vet jeg var inne hos henne en gang, men jeg kan ikke huske hvordan det så ut, men jeg vet at hun gikk med bøtte og spade og tok opp all hestelorten. Hun har familie her ennå hun. Kullbunn - familien. Det var Kattelaura. I en tidligere ”Aktuell Historie” der fru Bjerke ble intervjuet om skysstasjonen på Ljan, var det en liten sak om Amundsen, som jeg tar med her:

Roald Amundsen og den blå hatteposen

Mange kjente folk rullet utover Ljansdistriktet med Bjerke ved tømmene, men Roald Amundsen var fast kunde hos Bjerke da han bodde i Svartskog. Han var en ualminnelig snild og omgjengelig kar, Amundsen. I bakkene oppover til Oppegård kirke fikk ingen lov til å sitte på vogna. Selv gjestene sine beordret Bjerke til å gå. Hestene skulde spares og de fikk ikke kjøre hjem igjen før de hadde hvilt litt, og imens så fikk skyssholderen en sigar og en hyggelig prat inne i ”lugaren”. Ofte spaserte Amundsen turen inn til Ljan, og da var han alltid innom skysstasjonen og skiftet på hodet. Han hadde en blå hattepose hengende på sin faste plass i gangen.

En dame som sendte Nasjonalforeningen beretningen om sitt liv, skriver blant annet: I henhold til reglene for bruk av minneoppgaver, har jeg anonymisert personene. En gang ringte Roald Amundsen til meg en formiddag og spurte om jeg ville være med ut til Svartskog og bli søndagen over. Amundsen lå med båten sin nede ved Østbanen. Jeg svarte: "Nei, takk, det er umulig for jeg er jo på kontoret”. "Min chef kom inn. "Hva er det frk. Karlsen?" "Jo, det er kaptein Amundsen som vil ha meg med til Svartskog. "Si bare ja, men gå hjem og få en tykk kåpe med Dem for det er sikkert kjølig på vannet." Ja, så kom jeg med på en veldig morsom opplevelse. Amundsen pratet og var lun og hyggelig på turen utover. Vi ble mottatt av fru Eva Bakke som sa de hadde vært spent på om jeg kom. Kari Storm og jeg hadde fått to fortryllende værelser over i "vaskehuset", tror jeg de kalte det, og det var ikke den ting Amundsen ikke hadde tenkt på for å gjøre det hyggelig for oss. Til Kari og meg var det deilige roser, på toiletkommoden stod en fin liten flaske parfyme, på nattbordet en lekker liten konfekteske. Det spraket i ovnen og det var en fortryllende duft av bjerkeved. Inne i stuen om aftenen fortalte han meget om sin siste ferd- på oppfordring, han virket meget beskjeden. Og så spilte han fortryllende små melodier på det gamle pianoet. Det var en helt ubeskrivelig stemning. Neste dag var det søndag. Kari og jeg fikk lyst til å gå en tur, mens Amundsen og fru Bakke ble hjemme. Vi gikk en herlig tur i skogen, nød farvene og duften i høstskogen, kom hjem, og der stod Amundsen og gned seg i hendene på en meget karakteristisk måte. "Velkommen hjem". "Dere har nok vært en lang tur". Så sier Eva: "Jeg forstår ikke at du som er en ung dame, kan tåle å se kaptein Amundsen har slik en lang tråd hengende på seg". Jeg tok tråden, trakk og trakk, lenger og lenger ble den, Amundsen foran, jeg efter i vill fart bortover tunet. Så hadde han sydd en tråd ut gjennom jakken fra en hvit snelle han hadde anbragt i vestelommen! Han fortalte at han var så inderlig lei av de stive mottagelsene i Amerika, så ett sted hvor det var særlig høytidelig hadde han funnet på denne spøken og stemningen var blitt utløst i den grad at hele tilstelningen var blitt meget vellykket. Da vi skulle spise middag, skjønte vi at det var noe ekstra på ferde, og da vi kom inn til middagsbordet, hørte vi en fortryllende klinger liten lyd av vanndråper som falt. Midt på bordet var en deilig stor sølvbolle, kantet med liljekonvall, og opp av bollen steg et sprudlende lite springvann! ja, det var fest!

Polfareren Stubberud fra Bekkelagshøgda

Jørgen Stubberud deltok i ”Fram-ekspedisjonen til Sydpolen i 1910 – 1911” Han var med og overvintret i Framheim og da Roald Amundsen dro mot Sydpolen. Stubberud deltok i den ekspedisjon som ble sendt ut fra Framheim for å utforske King Edward VII`s land.

Kontrakt på drift i Nordishavet

Stubberud , nå Nordstrandsmann,(står det i Nordstrands Blad) men født i Oppegård, kom i forbindelse med Roald Amundsen da vår berømte polarforsker kjøpte eiendommen Uranienborg i Svartskog. Stubberud var litt av en altmuligmann. Han hadde vært gårdbruker, hadde reist en del til sjøs og var dessuten snekker og tømmermann. Han fikk jobben med å reparere husene i Svartskog og da dette arbeidet var ferdig, var han med å ryddet eiendommen. Da Amundsen hyrte folk til ny ferd nordover, meldte Stubberud seg. Han underskrev en kontrakt som lød på ”7 års drift i Nordisen” og kom således med på den berømte ferd, som på Madeira ble forandret fra drift i Nordishavet med Nordpolen som mål til et dristig og vellykket framstøt not Sydpolen.

Snudde på 80 grader syd

Sammen med Bjaaland var Stubberud ekspedisjonens snekker og altmuligmann. I Framheim var det de to som forestod oppsetningen av husene for overvintringen som de hadde med på Fram som elementer, Stubberud hadde bygget elementene i Svartskog før avreise. Hele vinteren gjennom hadde de hendene fulle med å forberede det store framstøtet mot Sydpolen. Stubberud deltok som 8. mann i den første sledeferd mot polen. Denne ferd endte som kjent ved 80 grader sydlig bredde. De hadde værgudene for meget mot seg og Amundsen besluttet å gjøre vendereise.

Plantet det norske flagget på King Edward VII`s land

Stubberud var med på sledeekspedisjonen til King Edward VII`s land, det tok omkring 5 uker. Landet ble utforsket og det norske flagget ble plantet. Etter tilbakekomsten til Framheim, besørget ekspedisjonens medlemmer kartlegning og måling av Hvalbukta.

På Fram til 1914

Etter Sydpol-toktet hyrte Stubberud seg til ny ferd med Fram og sto om bord på den berømte polarskuten til 1914, da den måtte dokksettes og gjennomgå en grundig reparasjon før den videre ferd nordover. Etter hjemkomsten arbeidet Stubberud for Roald Amundsen i mange år, like til Amundsen dro ut på ”Latham-ferden”. 17. april 1943 er det en artikkel i Nordstrands Blad med overskriften ”Polfareren Stubberud på Bekkelagshøgda fyller 60 år.” Videre står det: ”Siden 1931 har Stubberud vært ansatt i tollvesenet og bor nå på Bekkelagshøgda. For sin deltagelse i ”Fram-ekspedisjonen” er han hedret med ”Sydpolsmedaljen”. Et fjell ved Sydpolen har fått navnet ”Mount J. Stubberud.

Hvor Bodde Jørgen Stubberud?

Han var jo fra Bekkensten, men flyttet herfra da han ikke lenger arbeidet for Amundsen. Frammuseet skrivet at Stubberud på sine gamle dager bodde i Asker eller Bærum. I et intervju med Dagbladet april 1978 står det at ordfører Albert Nordengen og Helge Ingstad skaffet Stubberud en fin leilighet på Romsås. Han bodde nok på Bekkelagshøgda en lang periode, men HVOR?

Det er en fantastisk guide i Amundsens hjem i Svartskog, jeg anbefaler et besøk. Det ligger ved sjøen utenfor Ingierstrand.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2 S. 13: Roald Amundsen startet mot Sydpolen 19. oktober 1911.


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 556 den 15.08.2011. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.