Kjeldearkiv:Sulaksana Sivapatham

Sulaksana Sivapatham
Sulaksana Sivapatham. Foto: Ingar Sørensen, 2017.
Kjeldeinformasjon
Type:	Personlig minne
Forfatter:	Sulaksana Sivapatham
Født:	22. september 1983
Tidsrom:	2. november 2021
Beskrivelse:	Artikkelen er en del av prosjektet Et mangfold av historier - norsk-tamilenes historie.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Mitt navn er Sulaksana Sivapatham, og jeg er en kvinne på 38 år. Jeg har bodd i Norge i 32 år. Jeg er mor til to barn og bor i Oslo. Jeg har en Bachelor i Statsvitenskap fra NTNU, siden oktober 2019 har jeg vært vara i bystyre i Oslo og vara i bydelsutvalget i Bydel Alna.

Mitt politiske engasjement er preget av min bakgrunn som tamil, mitt arbeid med Nansen fredssenter og folkehelseinstituttet, samt mitt tidligere arbeidsforhold på Oslo krisesenter. Mine foreldre flyktet slik at de kunne overleve krigen, og for meg har det å være politisk aktiv vært å benytte meg friheten og mulighetene i Norge. Å vokse opp med krigen på Sri Lanka har gjort engasjementet rundt krigsforbrytelser, og fokuset på flyktningenes livssituasjoner til mine hjertesaker.

Jeg var bare 6 år da jeg flyttet til Norge og husker lite fra krigen som startet det året jeg ble født. Derfor reiste jeg sammen med 18 tamilske ungdommer rundt på Sri Lanka for å snakke med folk som er berørt av borgerkrigen på Sri Lanka. Erfaringene fra denne turen har vært helt avgjørende for det engasjementet jeg har til krig og konflikt i verden, spesielt undertrykking av tamilere på Sri Lanka.

I 2006 ble jeg med som deltaker i et seminar holdt av Nansen Fredssenter (da: Norsk fredssenter). Målet var å samle samfunnsengasjerte unge mennesker fra Sri Lanka, Kurdistan, Afghanistan, Somalia og Burundi, slik at vi kunne dele og få forståelse og innsikt i ulike konflikter. Det ble en arena vi fikk delt vår tankegang med arrangørene og hverandre som unge med minoritetsbakgrunn. Innsikten gjorde svært inntrykk på meg og gjorde meg oppmerksom på at tamilene i Norge ikke er i en unik situasjon når det gjelder sosial kontroll og skyldfølelse overfor de gjenværende i hjemlandet. I tillegg fikk jeg dypere forståelse for hvordan en borgerkrig er skadelig for samtlige folkegrupper i et land. Nansen Fredssenter har mye erfaring med arbeid rundt fred, dialog og menneskerettigheter. Videre ble jeg ansatt i Fredssenteret i kortere perioder for å arrangere seminarer ved siden av studiene.

Etter studiene har jeg jobbet som forskningsassistent ved Folkehelseinstituttet i prosjektet UngKul, som er et forskningsprogram og en ”paraply” for flere studier knyttet til spørsmål om betydningen av etnisitet og migrasjon for barn- og unges læring, tilpasning og psykiske helse. Prosjektet ønsker å få mer kunnskap om hvordan barn og unge med etnisk norsk og minoritetsbakgrunn trives og mestrer hverdagen sin. Ved å jobbe med dette prosjektet fikk jeg økt kunnskap om og engasjement rundt den psykiske helsen hos unge mennesker. Det ble tydelig at mange ikke har noen å snakke med. Dette på bakgrunn av manglende kunnskap rundt utfordringene de møter i hverdagen. Dette gjaldt særlig minoritetsungdom.

Kontakten min med voldsutsatte kvinner og menn når jeg jobbet som sosialkonsulent ved Oslo Krisesenter, økte min bevissthet rundt de voldsutsatte. Det er sårbart å vanskelig å forlate en voldsutøver, men som minoritetskvinne med liten nettverk, er utfordringene endeløse, og at disse får hjelp til å møte disse utfordringene, er svært viktig. Det må bli lettere å søke hjelp, og hjelpetiltakene som finnes må bedre synliggjøres, terskelen for å spørre om hjelp må bli lavere. Det må også jobbes med at ansatte ved offentlige instanser informeres om hvor en kan henvende seg ved mistanke om vold i nære relasjoner.

Videre er mitt fokus barnas rettigheter, like muligheter for alle barn, og økte sjanser for å lykkes. Barna er fremtiden, og de må få en god start på livet ved å vokse opp i trygge omgivelser, gå i barnehage (senest 2-årsalderen) og heldagsskole, slik at alle barn har like muligheter til å lykkes med leksene. Gratis kjernetid må bli allment, AKS må bli gratis og det må jobbes med å finne ressurser for å ansette voksne med fagkunnskap nok til å gi leksehjelp til barn som trenger det.

De siste årene har jeg vært politisk engasjert og da som medlem i Sosialistisk Venstreparti i starten og videre nå som varamedlem for SVs bystyregruppe siden 2019. I 2019 var jeg ikke særlig motivert for på å være representant eller vara på Rådhuset, men siden jeg fikk en del stemmer og ble valgt inn har jeg innsett at det er både behov mitt engasjement politisk og at jeg er blitt forbilde for mange unge som vokser opp med foreldre som har vokst opp med krig. At de som ønsker å bidra får gjort det politisk, fordi de ser at andre før dem har klart det.